Vann og helse i et internasjonalt perspektiv

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Vann er en fundamental naturressurs – en betingelse for alt menneskelig liv, velvære og sunnhet. I den industrialiserte verden kommer denne essensielle naturressursen under stadig større press som følge av tiltakende urbanisering og industrialisering samt den kjemiske og biologiske avrenning fra moderne landbruk. I mange utviklingsland er situasjonen prekær (1). Ved årtusenskiftet hadde over to milliarder mennesker fortsatt ikke sikker og tilstrekkelig vannforsyning. Årlig dør 2 – 3 millioner barn av diarésykdommer, for en stor del forårsaket av vannrelaterte infeksjoner. Det er 40 år siden den sjuende kolerapandemi begynte, og denne prototypen på vannrelaterte sykdommer er endemisk i fem kontinenter og en alminnelig årsak til dødsfall blant barn og voksne.

    Bradley deler de vannrelaterte sykdommene opp i vannbårne (water-borne), ”vannvaskede” (water-washed), vannbaserte (waterbased) og ”vannvektoriserte” (water-vectored) (2). Dracunculiasis (guineaorm), hvor infeksjonen erverves ved å drikke vann med små infiserte krepsdyr, og kolera er klassiske eksempler på vannbårne sykdommer, der det infeksiøse agens når drikkevannet som følge av forurensning. Sykdommene kan effektivt forebygges ved å forbedre drikkevannskvaliteten. ”Vannvaskede” kalles sykdommer hvor infeksjonen ikke primært spres pga. inntak av forurenset vann, men hvor smittepresset er høyt fordi det ikke er nok vann til å opprettholde familiens basale kjøkkenhygiene og medlemmenes personlige hygiene. De fleste diarésykdommer forårsaket av tarmpatogene bakterier samt tyfoidfeber, hepatitt A og E, flere hudlidelser, som f.eks. scabies, og øyesykdommen trachom tilhører denne kategorien. For å forebygge disse sykdommene må vannmengde per person i husholdet økes. Vannbaserte sykdommer er helminthinfestasjoner hvor en del av parasittens syklus går via en akvatisk organisme, som f.eks. schistosomiasis, hvor bestemte snegler inngår i livssyklusen. De vannvektoriserte sykdommene omfatter infeksjoner som smitter gjennom insekter som formerer seg i våtmarker. For eksempel foregår en del av malariaparasittens livssyklus i Anopheles-mygg, myggens larver er avhengig av stillestående vann. Filarieinfeksjoner, som kan forårsake lymfatisk filariasis (elefantiasis), loa loa og elveblindhet er også vannvektoriserte.

    De forente nasjoner utnevnte 1980-årene til det internasjonale vanntiår, og i flere utviklingsland ble det gjennomført store investeringer i vannforsyning og sanitære anlegg, bl.a. for å redusere forekomsten av vannrelaterte sykdommer. I en gjennomgang av 67 undersøkelser fra 28 land ble det i 1985 konkludert med at forbedret vannforsyning i gjennomsnitt ble fulgt av 22 % reduksjon i diarédødeligheten og 21 % reduksjon i barnedødeligheten (3). I noen studier ble det også påvist en reduksjon i forekomsten av tarmparasitter og andre spesifikke infeksjoner. Generelt hadde tiltak som økte tilgangen til vann, og som dermed førte til økt forbruk i familien, større innvirkning enn forbedring av vannkvaliteten. Det var imidlertid meget stor variasjon i den målte effekten. Variasjonen skyldes til dels metodologiske problemer, men kan også forklares av at mange sykdommer ikke bare er vann-, men i stor grad også fattigdomsrelaterte. Mange prosjekter satset på å forbedre vanntilgangen, men overså faren ved forurensning av vannet under oppbevaring og håndtering i hjemmet. Andre prosjekter satte søkelys på vannkvaliteten, i mindre grad på tilgjengeligheten.

    I fattige land med dårlig infrastruktur er vannforbruket lavere jo større avstanden er til vannkilden (4). Dermed blir tilgjengeligheten en meget kritisk parameter, især i forhold til å forebygge sykdommer som er vannvaskede. En del av de undersøkelsene som ble utført for å bestemme effekten av vannforsyningen på barns helse, hadde spedbarn som målgruppe. Det er imidlertid mulig at den største effekten av forbedret vannforsyning finnes blant de litt eldre barna, som ikke i samme grad nyter godt av brystmelkens betydelige infeksjonsforebyggende effekt (5). Lettere tilgang til vann vil i mange kulturer frigjøre mors tid til andre og vesentlige oppgaver for familiens velferd, og på den måten føre til indirekte forbedringer som kan være vanskelige å måle.

    Vanntiåret brakte ikke den sanitære og helsemessige revolusjonen De forente nasjoner og Verdensbanken hadde håpet på. Dette skuffende resultatet ble understreket av at kolera i begynnelsen av 1990-årene, etter et fravær på over 100 år, ble reintrodusert i Latin-Amerika, og at vi så kolera gripe om seg i Afrika. Som følge av økonomisk krise og den varierende effekten av de prosjektene som ble gjennomført i 1980-årene, ble det fra de store giverorganisasjonene ikke lagt mye vekt på vann og helse i 1990-årene. Det er imidlertid tegn på at forebygging av vannrelaterte sykdommer igjen får oppmerksomhet. Verdens helseorganisasjon utnevnte 22. mars 2001 til World Water Day, man kunne da bl.a. notere fremskritt i kontrollen av elveblindhet og dracunculiasis. Et annet initiativ kommer fra den pan-amerikanske helseorganisasjon (PAHO) og Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i USA, som siden 1992 har utviklet en husholdsbasert intervensjon til å imøtekomme akutte behov for rent drikkevann, f.eks. under epidemier med vannbårne sykdommer. Dette initiativet kom som følge av koleraepidemiene i Sør-Amerika, og var en logisk følge av lærdommen fra vanntiåret om at tilstrekkelige mengder rent vann må sikres der det skal brukes. Konseptet, som er blitt evaluert i en rekke land med oppmuntrende resultater, er basert på å rense og klorere vannet i hjemmet, samt å redusere risikoen for forurensning under håndtering (6). Det gjenstår fortsatt å se om klorering er en akseptabel strategi, og effekten av lokale alternativer som f.eks. friskpresset saft fra sitrusfrukter (7) bør vurderes nøyere.

    Mer og bedre vann betyr mye for folkehelsen rundt om i verden.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media