Spesialistutdanningen i fødselshjelp og kvinnesykdommer

Ingrid Petrikke Olsen Om forfatteren
Artikkel

På flere av de obligatoriske kursene i spesialistutdanningen har det kommet helt hårreisende uttalelser fra enkelte foredragsholdere. Jeg siterer: ”Assistentleger skal aldri stå alene med laparoskopier” (Rikshospitalet), ”fødeavdelinger med mindre enn 1 000 fødsler per år er uforsvarlige” (Haukeland) ”man bør følge effekten av østrogenbehandling ved å måle beintettheten” (Rikshospitalet) som om det ligger osteoporoseklinikker på hvert gatehjørne i dette landet.

Når jeg lar meg provosere av slike uttalelser er det fordi jeg jobber ved en fødeavdeling med 550 fødsler i året, som regel står alene med laparoskopier og har pasienter i poliklinikken som har reist  – 4 timer med sin østrogenmangel og osteoporose. Samtidig har denne ”uforsvarlige” avdeling fått svært gode tilbakemeldinger fra spesialistkomiteen.

Etter min mening har disse fremste ekspertene innenfor sine områder ikledd seg store skylapper, som et resultat av subspesialisering. Bare noen få utvalgte overleger får operere TVT (tensjonsfri vaginaltape), assistentleger skal være glade om de får assistere. Nå bør overleger være med på alle laparoskopier også. Hvilket budskap bringer man videre til unge doktorer? Jo, at ”disse prosedyrene er så vanskelig at du lærer det aldri”.

Dessverre er det disse ”subspesialistene” som styrer utviklingen innen faget mot sentralisering. Fra min utkikkspost ser virkeligheten annerledes ut. Det er de generelle gynekologene som burde styre den faglige utviklingen. Disse møter hele spektret av pasienter daglig, og ser derfor den ”egentlige virkeligheten” og kan ivareta kvinners behandlingstilbud på en bedre måte enn subspesialistene.

La meg illustrere konsekvensene av dagens utvikling med et eksempel. Om ti år er det meste innen gynekologi og fødselshjelp sentralisert fra Hammerfest til Tromsø. Ingen gynekolog er tilknyttet sykehuset.

En gravid kvinne i uke 33 fra Karasjok begynner å blø vaginalt. Transporttiden blir så lang at barnet er dødt når hun kommer frem til Tromsø. 70 – 80 leveår har i løpet av få timer gått tapt. Til gjengjeld lever kanskje kvinner med kreft 3 – 6 md. lenger (med et cytostatikaregime og dets bivirkninger) og IVF-avdelingen har kanskje bedre resultater fordi kvinnene er laparoskopert av en subspesialist og ikke en generell gynekolog.

Mine spørsmål til Norsk gynekologisk forening er: Er det denne utviklingen vi vil ha innen faget vårt? Er det et slikt behandlingstilbud vi vil gi til kvinner bosatt i og omkring de mange småbyene vi har i Norge?

Anbefalte artikler