Psykiatrireform, legehjemler og likeverdig tilbud

Anne-Marit Langås Om forfatteren
Artikkel

Fastlegeordningen er nå i funksjon. Den har fått mye omtale og ble høyt prioritert i Legeforeningen, Nasjonalt råd, departementet og i mediene. Samtidig pågår det andre reformer, bl.a. psykiatrireformen. Det som angår psykiatriske pasienter, har lett for å bli satt til side. Etter at psykiatrireformen ble vedtatt og en viss pengesum bevilget, er det få som legger vekt på at denne reformen skal lykkes. Kanskje skyldes det at de som vanligvis uttaler seg på psykiatriens vegne, arbeider ved enheter som blir tildelt tilfredsstillende ressurser?

Legehjemler innen psykiatri er svært skjevt fordelt mellom helseregionene, mellom fylkene og til og med mellom lokalsykehus innen ett og samme fylke. Psykiatrireformen legger til grunn at et lokalsykehus eller et distriktspsykiatrisk senter (DPS) skal tilby et differensiert allmennpsykiatrisk lokalsykehustilbud til befolkningen i opptaksområdet. Retten til fritt sykehusvalg gir ingen grunn til å tillate skjevfordeling av ressursene, ettersom det meste av psykiatrisk behandling foregår poliklinisk, ofte over lang tid og i nært samarbeid med pårørende, kommunale etater og fastlege.

Når nå lokalsykehus og distriktspsykiatriske sentre skal styrkes med døgnavdelinger, daggruppetilbud, polikliniske team, ruspoliklinikker og mer enn en dobling av kapasiteten innen barne- og ungdomspsykiatrien, er det svært uheldig at det er så godt som umulig å få innvilget nye legehjemler. Nasjonalt råd og departementet hevder at de har tilgodesett psykiatrien de siste årene ved å ha tillatt opprettelse av ca. 20 nye hjemler per år. Dette skal imidlertid fordeles på 19 fylker, både psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, både overlege- og assistentlegestillinger. Antall nye hjemler står ikke i forhold til behovet i virksomhetenes godkjente opptrappingsplaner. Samtidig må de distriktspsykiatriske sentrene ta i bruk de opptrappingsmidlene de blir tildelt, ansette personer fra andre yrkesgrupper og starte opp nye funksjoner uten leger. Med for få leger blir det vanskelig å oppnå nødvendig faglig standard innen spesialisthelsetjenesten i psykiatri. Legene blir et alibi for driften, de må ivareta pålagte juridiske og medisinske oppgaver, men får i liten grad brukt sin terapikompetanse. Andre faggrupper blir stående uten tilstrekkelig psykiaterbistand i krevende arbeidssituasjoner, og det kan bre seg holdninger som går ut på at leger ikke er nødvendige i flerfaglige psykiatriske team. Dersom vi om noen år får de nødvendige hjemlene, vil legene kunne oppleve å måtte streve med å oppnå legitimitet i teamene. Dette har vi sett enkelte steder, spesielt innen barne- og ungdomspsykiatrien. Slike forhold bidrar i neste omgang til rekrutteringsproblemer.

Det er å ønske at Legeforeningen nå engasjerer seg i å få opprettet tilstrekkelig antall hjemler innen psykiatrifagene. Det kan bli nødvendig at hjemlene fordeles etter en norm relatert til størrelsen på opptaksområdet og hvilke funksjoner et distriktspsykiatrisk senter skal inneha. Hittil har verken Nasjonalt råd, departementet, helseregioner eller fylker klart å kanalisere hjemler dit behovet er størst. I stedet ser vi at de sterkeste aktørene stadig tilgodesees. Uten en sterk økning i antall hjemler og en mer rettferdig fordeling vil vi ikke bare få problemer med å lykkes med psykiatrireformen, men psykiatriske pasienter vil bli en gruppe med svært ulike tilbud, avhengig av bosted – et klart brudd på pasientrettighetsloven.

Anbefalte artikler