Lamotrigin ved nevropsykiatriske lidelser

Ulrik Fredrik Malt, Terje Fladvad Om forfatterne
Artikkel

I sitt korrespondanseinnlegg i Tidsskriftet nr. 16/2001 (1) er Eivind Meland opprørt over ”mangelfull vitenskapelig substans” i vår omtale av lamotrigin (2). Billigere alternativer som karbamazepin og litium bør foretrekkes mener han. Meland synes ikke å vite at litium fungerer utmerket ved typiske bipolare lidelser, spesielt type 2, men klart dårligere ved tilstander kjennetegnet ved f.eks. EEG-patologi og atypisk symptomatologi. Han er ikke klar over at effekten av karbamazepin ved slike lidelser er overraskende mangelfullt dokumentert, og at valproat er mest effektivt mot mani/hypomani. Meland synes heller ikke å kjenne til at det finnes ikke så rent få pasienter hvor verken litium, karbamazepin eller valproat fungerer tilfredsstillende. Meland kan dessuten ikke ha lest våre kasuistikker. I motsetning til hva han påstår – forut for lamotriginbehandling hadde alle tre forsøkt karbamazepin og to hadde dessuten forsøkt både litium og valproat uten effekt. Behovet for gjennomgang av nye alternative behandlingsformer, som i flere placebokontrollerte forsøk har vist seg effektive, er derfor påtrengende. I lys av disse fakta er det ikke helt lett å forstå Melands opphisselse.

Vi mener at psykiske lidelser med påviselige hjerneorganiske funksjonsforstyrrelser bør inngå i refusjonsreglenes punkt 7 og ikke 18 med henvisning til lærebok i biologisk psykiatri hvor de hjerneorganiske forstyrrelsene ved bipolare lidelser er gjennomgått i detalj. Meland er moralsk forarget over standpunktet og henvisningen. Vi kan berolige Meland med at forskningen som våre standpunkter bygger på i det vesentligste er utført utenlands. Vi vil foreslå at kolleger som er ukjent med kunnskapsfronten leser de relevante kapitler. Med faktisk kunnskap om hva vi vet om nevrobiologiske forstyrrelser ved bipolare lidelser som utgangspunkt tar vi gjerne en diskusjon om hvilke refusjonspunkter som er mest dekkende ved forskrivning av antiepileptika ved nevropsykiatriske lidelser.

Meland mener avslutningsvis at det å motta honorar for en forelesning binder en lege til et firma. Det er mulig noen leger føler at honorar for utført arbeid betyr binding, og at man derfor bør undervise kolleger på fritiden uten vederlag. Vi deler ikke dette synspunktet og mener at man bør få honorar for arbeid utført på fritiden. Seriøsiteten i undervisning står og faller på det som fremlegges, ikke på om foreleseren honoreres. Meland og andre som eventuelt måtte dele Melands syn, anbefales å delta på fremtidige møter hvor bruk av antiepileptika i psykiatrien gjennomgås. Etter å ha lest Melands innlegg er vi overbevist om at mange vil lære mye, og kanskje bli mindre moralsk forarget?

Anbefalte artikler