Paul Rée og Friedrich Nietzsche
I 1881 forlot Lou Salomé og hennes mor universitetet i Zürich på grunn av Lous sviktende helse. De drog sørover i Europa i håp om at et mildere klima skulle være heldig. I Roma fikk de kontakt med Malwida von Meysenbug (1816 – 1903), en radikal idealist fra 1848 og borgerlig mesen med klare tanker rundt feminisme, kvinnens intellektuelle utvikling og nytten av stimulerende, ikke-seksuelt samvær mellom kvinner og menn. Salomé beundret hennes populære bok Memoiren einer Idealisten (1882). Hos von Meysenbug ble hun raskt introdusert for Paul Rée (1849 – 1901), en ung tysk, positivistisk filosof. Deres vennskap var umiddelbart og sterkt, men raskt vokste Rées følelser, og som så mange ganger tidligere og senere i Salomés liv opplevde hun at menn ville noe annet enn henne. Han fridde, men aksepterte hennes avslag, fordi alternativet var å miste henne. I april 1882 kom Paul Rées mangeårige venn, og muligens elsker, Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) til von Meysenbug etter å ha blitt invitert for å treffe Salomé. Allerede før de traff hverandre, tenkte han på muligheten for ekteskap, og hans første ord til henne var: ”Fra hvilken stjerne har vi falt til hverandre?” Også Nietzsche fridde raskt etter første møte, også han ble avvist, og på samme måte som Rée aksepterte han tilsynelatende Salomés avslag.
Dette ble prologen til en ménage ã trois som er viet mye oppmerksomhet i litteraturen. Salomé og Rée kalte det for deres hellige treenighet, mens Nietzsche omtalte det som deres pytagoreiske vennskap. Sommeren 1882 møttes de ved de store sjøene i Nord-Italia og i Luzern. I Luzern regisserte Nietzsche det famøse bildet av de tre: Den 21 år gamle Salomé som piskende kusk og den 32 år gamle Rée og den 38 år gamle Nietzsche som trekkdyrene (fig 1). Bildet taler med ironi om det vanskelige prosjektet de hadde gitt seg i kast med, en idé som Salomé i hovedsak var arkitekten bak. Ønsket om et intellektuelt vennskap mellom tvillingsjeler i den fordomsfrie tenkningens tjeneste, fri fra foreldede moral- og gudsbegreper, var nok mest oppriktig hos henne. En stund bodde hun sammen med Rées familie, og vennskapet med Rée ble ytterligere forsterket. Deres fortrolig omgangstone, med utveksling av kjælenavn, kunne nok forvirre mange, han kalte henne for sitt sneglehus og hun ham for sin snegle. Hun understreket dog sin likeverdige og mer uforpliktende rolle ved å omtale seg som Rées søster.
Høsten 1882 ble det slutt på drømmen om et treenig, intellektuelt samboerskap. Riktignok arbeidet, samtalte og leste Nietzsche og Salomé sammen og forbløffet hverandre stadig over hvor intuitivt enige de var, men Salomé ble i økende grad klar over at Nietzsches fremtidsplaner for henne ikke var hennes egne. Hun hadde sitt eget prosjekt, et prosjekt som innebar at hun verken skulle jobbe nær ham eller hans prosjekter eller bli hans intellektuelle og filosofiske arvtaker. Hun skrev til Rée at kanskje var hun og Nietzsche for like hverandre, hun satte mer pris på den forfriskende forskjellen hun opplevde i forholdet til Rée.
I bakgrunnen spilte Nietzsches søster Elisabeth Förster-Nietzsche (1846 – 1935) en viktig rolle. Hun var gift med den sterkt antisemittiske og tysknasjonalistiske Bernhard Förster (1843 – 89). Förster-Nietzsche påtok seg rollen som forsvarer av sin brors posisjon og rykte. Hun følte at Salomé med sine ideer om vennskap og intellektuelt samboerskap truet begge deler. Salomé på sin side omtalte verken da eller senere Elisabeth Förster-Nietzsche på den ene eller andre måten, men Salomé må ha visst at fotografiet fra Luzern (fig 1) virket provoserende på Förster-Nietzsche. Om det var søsterens påvirkning av Nietzsche eller hans skuffelse over Salomés stadige avslag både på ekteskap og overtakelse av intellektuell arv som var årsaken til deres brudd, er vanskelig å si. Kanskje innså Nietzsche at han ville bli satt utenfor Salomé og Rées nære relasjon. Deres plan om treenig samboerskap materialiserte seg i alle fall aldri. I stedet innledet Rée og Salomé samboerskap i Berlin.
Nietzsches skuffelse og sinne over det som skjedde var voldsom og ute av proporsjoner med brutt vennskap og tapet av en filosofisk arvtaker. I brev uttrykte han sin skuffelse over at hun var en person uten høyere mål i livet, en person som søkte øyeblikkets tilfredsstillelse av ego fremfor det ideelle. Han kalte hennes problemer for narsissistiske, og hevdet at hun var ute av stand til å ofre noe eller elske noe. I et brev til en venn kalte han Salomé for ”et førsteklasses menneske som alltid vil omgis av skam” (fig 2).
Flere Nietzsche-biografer understreker hvilken betydning Nietzsche hadde på Salomés utvikling. Hun traff ham da hun var ung, og han gav henne muligheten til å leve ut ideelle tanker om sitt liv hun hadde med seg fra tidlig ungdom. Gjennom ham fikk hun stimulerende samtaler og intellektuell mulighet. I 1894 utkom hennes viktige og forståelsesfulle essay om Nietzsche, Friedrich Nietzsche in seinen Werken , som riktignok er skrevet i Salomés spesielle og personlige stil hvor hennes egne tanker er vanskelig å skille fra det hun omtaler, men som likevel yter Nietzsche rettferdighet på et tidspunkt før han ble anerkjent. Salomé hadde stor betydning for Nietzsche. Men man kan ikke tilskrive hele den endringen som finner sted i overgangen mellom hans to bøker Die fröhliche Wissenschaft (1882) og Also sprach Zarathustra (1884) forholdet til og bruddet med henne. Heller ikke Nietzsches sammenbrudd i denne tiden skriver seg bare fra skuffelsen over bruddet. Men sammen med en rekke andre ting, som for eksempel Rées filosofi, hadde relasjonen til Salomé en selvfølgelig betydning.
I fire år levde Rée og Salomé sitt intellektuelle og pasjonsløse samliv blant intellektuelle i Berlin. Salomé skrev senere at dette vennskapet var spesielt lett fordi det manglet en seksuell tiltrekning mellom dem. I 1886 takket Salomé overraskende ja til ekteskap med den insisterende Friedrich Carl Andreas (1846 – 1930), språkforsker (fig 3). Hvorfor hun plutselig valgte å gå inn i ekteskapet etter flere år som samboer, har flere forsøkt å forklare uten å lykkes. Da Rée ble oppmerksom på forlovelsen, forlot han Berlin og samtidig også filosofien. Hans siste ord til henne ble skrevet i et brev han etterlot: ”Vis nåde, søk meg ikke!” De traff hverandre aldri igjen.