Josef Stalin (1879 – 1953)
Telegrammet Eleanor Roosevelt mottok fra Stalin, illustrerer den politiske atmosfære han befant seg i. Den var så gjennomsyret av mistenksomhet og konspirasjonsteorier at det kan være problematisk å sortere hva som var Stalins personlige psykologiske paranoia og hva som var et trekk ved det politiske system han var en del av.
En systemforklaring kan støtte seg på at konspirasjoner og konspirasjonsteorier om indre og ytre fiender var en arv fra Tsar-Russland. Denne mistenksomhetens tankegang levde videre i det revolusjonære bolsjevikpartiet allerede da det arbeidet illegalt før revolusjonen i 1917. Den ble ytterligere befestet etter at de var kommet til makten. Den nye staten hadde reelle grunner til å frykte konspirasjoner. Den var omgitt av ytre fiender som under de såkalte intervensjonskrigene allierte seg med interne motstandere av revolusjonen i iherdige forsøk på å velte det nye regimet. Og etter at denne faren var avverget og partiet hadde konsolidert makten, var det duket for hensynsløs rivalisering internt mellom personer og fraksjoner. Stalin hadde derfor gode og ”rasjonelle” grunner til å være mistenksom.
Josef Stalin (1879 – 1953)
Flere biografer fremhever likevel at han hadde en tankegang og en forestillingsverden som ikke bare omfattet reelle fiender. Fra hans lange politisk karriere refereres ofte følgende saker som uttrykk for hans overdrevne mistenksomhet:
– Allerede i hans tidlige politiske karriere hadde han et sterkt behov for å kontrollere hvem som kunne bli medlem av kommunistpartiet. Partiet skulle være ”en festning, hvor dørene bare var åpne for de verdige”(9).
– Etter at han hadde utmanøvrert Trotskij som Lenins etterfølger fortsatte hans mistro og forfølgelse av egne partifeller med en styrke og i et omfang som langt overskred en ”rasjonell” begrunnelse for selv å beholde makten. De voldsomme anklager fra aktor under Moskvaprosessene var ikke bare rettet mot reelle rivaler som var ute etter å ta makten fra ham, men også mot oppkonstruerte fiender og usannsynlige konspirasjoner. Dette skapte sjokkbølger over hele verden – ikke minst blant mange politisk radikale i Europa. Sjokket ble ikke mindre etter hvert som tilståelsene fra de tiltalte kom på løpende bånd. Det var et absurd teater. En av dem som hadde sett et håp om en bedre verden i ”lyset fra øst”, var forfatteren Arthur Koestler. Han satte ord på denne irrasjonelle verden i romanen med den treffende tittelen Mørke midt på dagen .
– Prosessene kom til å omfatte også store deler av offiserskorpset, med mange dyktige generaler. Man skulle tro at det måtte være mange rasjonelle grunner til å beholde dem på grunn av deres militære betydning i en kommende krig. Men dette hensyn måtte vike for hans overdrevne mistillit – kanskje ville de svikte ham og alliere seg med fienden.
– Tvangskollektiviseringen, deportasjonene i Sibir av store folkegrupper og oppbyggingen av hele Gulag-systemet var langt mer enn det som var nødvendig for å beholde makten. Det var en undertrykkelse av ”imaginære” fiender som kostet det russiske folk enorme lidelser. Det har vært anslått at mellom 20 og 40 millioner gikk med – et tall som statistisk overgikk ofrene for Hitler-regimet (10).
– Robins & Post henviser til en formulering fra Khrustsjovs erindringer for å markere det særegne ved Stalins kombinasjon av mistenksomhet og brutalitet – ”En ting er ikke å stole på folk. Det var hans rett, selv om hans ekstreme mistillit nok indikerer at han hadde et psykologisk problem. Men det er en annen ting når en mann tvangsmessig er drevet til å eliminere enhver han ikke stoler på” (11).
Biografier har forsøkt å spore Stalins personlighetstrekk tilbake til en ulykkelig barndom med en meget brutal far. Man har videre lagt vekt på hans opphold ved en autoritær presteskole hvor miljøet også var preget av brutalitet og manipulering (12). Det er meget mulig at dette la grunnlaget for en personlighet med den holdning at man var omgitt av en fiendtlig verden som bare ville en vondt og at man derfor ikke kunne stole på noen. For å overleve ble det da nødvendig å oppspore alle fiender og utrydde dem. Disse avvikende personlighetstrekk betyr ikke at han hadde noen alvorlig sinnslidelse (tilsvarende psykose) i klinisk forstand. Det er mulig at han i sine aller siste leveår, da han ble besatt av tanken om at det var et komplott av jødiske leger som ville forgifte ham, hadde en så sterk ”realitetsbrist” at han passerte grensen for hva som defineres som en alvorlig sinnslidelse i klinisk forstand (13). Denne kom da som et tillegg til hans livslange paranoide personlighetsforstyrrelse.
Hans tilfelle viser nødvendigheten av å kombinere en individuell psykologisk analyse med den historiske og politiske kontekst, for det finnes utvilsomt tallrike individer med personlighetstrekk som likner Stalins, uten at de dermed etterlater seg nevneverdige spor i historien. Han ble med i et parti som hadde en struktur og en arbeidsstil hvor hans paranoide personlighet bidrog til at han kunne manøvrere seg frem til en lederposisjon. Når han så først hadde oppnådd dette, bidrog de samme egenskaper til å sikre ham makten i lang tid. Men samtidig kan man si at hans paranoide personlighet førte til et ”brutalt overspill” av det som selv for en diktator var rasjonelt nødvendig for å beholde makten. Når hans grusomme spor i historien skal ”forstås” – så langt det er mulig – så må også de irrasjonelle psykologiske aspekter ved hans personlighet være med i bildet.