Omorganisering
Det er blitt meg fortalt at det var en dialysepasient på Fagernes som fikk hjelp av kommunehelsetjenesten der til å gjennomføre hemodialyse. Så trengte kommunen pengene til andre lovpålagte helsetjenester, og pasienten ble kjørt tre dager i uken i drosje tur-retur Lillehammer for å få behandling. Fra Finnmark pendler pasienter med fly tre ganger i uken til Tromsø. Pasientene blir utslitte, behandlingseffekten mindre og utgiftene større. Hvem har ansvaret for å ordne opp i dette? Hvem vil sørge for at det blir gjort?
Min erfaring, som er i samsvar med forskning på området, viser at det kan være gunstig å satse på hjemmedialyse av rent behandlingsmessige årsaker. Også økonomiske argumenter taler for en omorganisering av behandlingen. Regelverket er imidlertid til hinder, gjennom å binde hemodialyse til sykehusenes rammebevilgninger. Nøkkelen til bedre dialyseomsorg er refusjon fra folketrygden. Dialyseomsorgen er en spesialisthelsetjeneste, og derfor per definisjon fylkeskommunens ansvar. Når det ikke finnes refusjonstakst, må behandlingen utføres ved de sykehusene som har dialyseavdeling, ellers blir den ikke betalt. For peritonealdialysens vedkommende har Stortinget i mars i år fattet vedtak om at trygden skal dekke utgiftene, slik at det ikke belaster sykehusenes driftsbudsjetter. Det er ikke alle pasienter som vil eller kan velge peritonealdialyse, men det følger ikke med nødvendighet av det valget at de alle må behandles i sykehusenes dialyseavdelinger. Man må få satt en pris også på hemodialysebehandling, som så kan bli gjenstand for en refusjonstakst. I det øyeblikket det finnes takster, kan man enkelt organisere hemodialysebehandlingen på den måten som er mest effektiv både med hensyn til behandlingsresultater og økonomi. Behandling i sykehus er i utgangspunktet dyrt. Fordi noen av pasientene er veldig dårlige, er kravene til bemanning og andre ressurser store. Men mange dialysepasienter kan godt behandles på et lavere omsorgsnivå. Det kan være små dialyseenheter i forbindelse med helsesentre i lokalmiljøene, det kan være særkilte dialyseklinikker i de største byene, eller, som i mitt tilfelle, i hjemmet. Hjemmesykepleien vi
lle være en naturlig samarbeidspartner. På den måten kan pasientene spares for meningsløse og strevsomme reiser landet rundt, og få bedre og billigere behandling. Man behøver ikke reise på studietur lenger enn til Sverige for å se hvor fleksibelt dialyseomsorgen kan organiseres.