Diskusjon
Antall brystkrefttilfeller som inngår i beregningene er lite, men resultatene viser at fysisk aktivitet på fritiden tilsvarende ³ 15 MET/uke i 10 – 24 års alder gir en signifikant reduksjon i risiko for brystkreft i 51 – 60 års alder. Det beskjedne antallet brystkrefttilfeller svekker studiens validitet og avspeiles i et vidt konfidensintervall. I analysen ble det justert for alder, bosted og paritet – alle kjente risikofaktorer for sykdommen. Andre mulige faktorer som kan påvirke resultatene, kan likevel ikke utelukkes.
Resultatene støtter andre studier (12 – 16) om at fysisk aktivitet reduserer risikoen for brystkreft. Frisch og medarbeidere (13) konkluderer med at fysisk aktivitet over tid reduserer risikoen for brystkreft, mens Bernstein og medarbeidere (14) viser at fysisk aktivitet ³ 3,8 timer/uke i perioden fra menarke til voksen alder reduserer risikoen for brystkreft. I perioden fra pubertet til første fullgåtte svangerskap utvikles og modnes brystet. Østrogen og progesteron er essensielle hormoner i denne utviklingen. I litteraturen blir denne perioden betraktet som sensitiv i forhold til risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet (5, 8, 20), noe denne studien også indikerer. Fysisk aktivitet øker energiomsetningen og bidrar til å kontrollere vektutvikling og mengde underhudsfett. Fysisk aktivitet i barne- og ungdomsalder kan derfor gi økt vektkontroll og redusert kroppsmasseindeks, utsatt menarke (21, 22) og redusert hormoneksponering i brystkjertelvevet (23). Dette kan igjen føre til et redusert antall celler under risiko for å utvikle brystkreft siden i livet. Høyt fysisk aktivitetsnivå er også assosiert med færre ovulasjoner og sekundær amenore (24). Det er brukt som forklaringsmodell i flere studier (14, 15), men kan ikke alene forklare funnene i denne begrensede studien.
En styrke ved studien er at den inngikk som en del av et akseptert masseundersøkelsesprogram en kort periode. Alle kvinner i en gitt aldersgruppe, bosatt i tilfeldig utvalgte geografiske områder fikk invitasjon til deltakelse. At data ble innhentet før eventuell diagnose ble stilt, må også betraktes som en styrke. Muligheten for at diagnosen kan ha påvirket besvarelsen av spørreskjemaet er dermed minimalisert.
Andelen kvinner som hadde rapportert fysisk aktivitetsnivå på en tilfredsstillende måte, var i underkant av 40 % av dem som møtte til mammografi. Andelen er lav og representerer en svakhet ved studien. Andelen er imidlertid noenlunde lik for kvinnene med brystkreft og de andre kvinnene. En eventuell skjevhet vil dermed være til stede i begge gruppene. Årsaken til at så få hadde rapportert tilfredsstillende, kan være spørreskjemaets noe vanskelige utforming. En purring kunne ha økt deltakerantallet, men på grunn av prøveprosjektets organisering og studiens tidsaspekt ble det ikke utført. Studien gav heller ingen muligheter for å kontrollere om det var de mest aktive kvinnene som besvarte på en tilfredsstillende måte. Den lave andelen kan også indikere hvor vanskelig det er å få gode mål på aktivitetsnivå i befolkningen.
Kvinnene med brystkreft rapporterte større variasjon i aktivitetsnivå enn resten av gruppen. Observasjonen kan skyldes få brystkrefttilfeller, men også gjenspeile reelle variasjoner. Hvorvidt kvinnene har utviklet sykdommen over tid, og at det kan ha resultert i et lavere aktivitetsnivå vet man ikke. Svulstene var så små at det synes lite sannsynlig at de har påvirket aktivitetsnivået. Dette bekreftes også ved at aktivitetsnivået fem år før diagnose er relativt likt for kvinnene med brystkreft og resten av gruppen. En kvinne i alderen 56 – 60 med brystkreft hadde spesielt høyt aktivitetsnivå. Det øker gruppens gjennomsnittsverdi og viser svakheten ved studien. Mindre detaljerte krav til rapportering ville trolig inkludert flere kvinner og i dette tilfelle flere med brystkreft. Hvilke faktorer som er viktigst, detaljnivå på dataene eller å øke antall deltakere, vil bero på en avveining. En enklere måte å rapportere aktivitetsnivå på ville trolig gitt et riktigere bilde av totalpopulasjonen, både i kraft av større gjenkjennelsesverdi i rapporteringen, men også fordi beregningene ville inkludert et større antall kvinner.
Det kan se ut som nivået av fysisk aktivitet bør være over et visst nivå for å kunne gi beskyttende effekt i forhold til å redusere risikoen for å utvikle brystkreft (11). Hvilken type trening, varighet, frekvens, intensitet og når i livet trening er spesielt gunstig, synes ikke å være etablert. Flere studier hvor registreringen av fysisk aktivitet har god kvalitet (type aktivitet, intensitet, varighet, livstidsaktivitet, sensitive perioder), fysisk form og endokrine variabler måles, er trolig nødvendig for å kunne studere en eventuell effekt av fysisk aktivitet på risiko for å utvikle brystkreft. Fysisk aktivitet kan betraktes som en livsstilsfaktor. I den forbindelse kan det være aktuelt å registrere holdninger til aktivitet, sammen med konkrete livsstilsfaktorer. Fysisk aktivitet synes å være en variabel med mange dimensjoner, og like mange utfordringer.
Denne studien er en av tre deler av Nordisk sommerskole i kreftepidemiologi. Studien er en del av et større prosjekt, som ledes av Inger Thune. Prosjektet er støttet økonomisk av Universitetet i Tromsø, Den Norske Kreftforening og Erna og Olav Aakres Fond til kreftens bekjempelse.