Lokalsykehus og nasjonalt kreftsykehus
Vårt første møte med Cubas helsevesen er lokalsykehuset i den lille byen Trinidad på sørkysten. Besøket er improvisert, men vi blir likevel godt mottatt av sykehusets sjeflege, som forteller at sykehuset har 45 leger (hvorav åtte kvinner) og 26 sykepleiere, og at det betjener en befolkning på rundt 70 000 mennesker. Ved omvisningen må vi konstatere at forholdene sett med norske øyne er miserable. Bygningsmassen er i elendig forfatning, og sykehuset har mangel på de mest basale forbruksvarer, bl.a. såpe. Vi får mer inntrykk av å være på et dårlig pensjonat enn på et sykehus.
I hovedstaden Havanna besøker halvparten av gruppen det nasjonale kreftsykehuset. Dr. Lorenzo Anastagasti, en av sykehusets visedirektører, gir oss en oversikt over oppbygningen av Cubas helsevesen og omtaler spesielt forholdene i kreftomsorgen. Det nasjonale kreftsykehuset har 450 senger, 260 leger og 1 000 andre ansatte, inkludert 185 sykepleiere. Det overrasker oss at forholdet mellom antall leger og antall sykepleiere også her er omvendt av hva vi er vant med i Norge. Antakelig innebærer dette at leger utfører flere typer arbeidsoppgaver, og at det er vanligere med pleiebistand fra pårørende på Cuba. Det utføres alle typer kreftkirurgi og strålebehandling, men virksomheten er åpenbart hemmet av utstyrsmangel. De få av oss som fikk besøke intensivavdelingen, berettet om dårlige forhold og – i den grad et kort opphold kan danne grunnlag for en slik vurdering – et lavere faglig nivå enn forventet.
Kreftsykehuset har mottatt hjelp fra det norske Latin-Amerikansk helsefond, bl.a. mange datamaskiner. Med bistand fra den norske epidemiologen Sverre Harvei er de i ferd med å bygge opp et nasjonalt kreftregister. Også på Cuba har lungekreft en sterkt økende insidens, særlig blant kvinner, og er nå den vanligste kreftform i landet (bortsett fra hudkreft av ikke-melanomtype). Dr. Anastagasti innrømmer at det er vanskelig å få kubanere til å slutte å røyke, selv om Fidel Castro har lagt sigarene sine på hylla – i det minste offentlig.
Sykehuset måtte tåle en halvering av budsjettet for utstyr og forbruksartikler i perioden 1989 – 93. Dette medførte en betydelig omstilling og utfordring for sykehusledelsen: Sykehuset måtte gjøre mer for mindre penger. De måtte velge rimeligere medisiner, revurdere kontrollrutinene og reevaluere organisering og arbeidsplaner. Utfordringene fremover – ifølge dr. Anastagasti – er å forbedre kvaliteten på tjenestene for å komme opp på internasjonalt nivå og å skaffe tilstrekkelig medisinsk-teknisk utstyr trass i amerikansk boikott.
Selv i den forfatning sykehuset er, slår det oss at legene vi møter, er preget av en særskilt stolthet, entusiasme og profesjonalitet. Deres problemer er ikke ulike dem vi har i Norge, men nivået og omfanget er et helt annet.
Kvinneklinikken i Havanna, som den andre halvparten av gruppen besøkte, gav nok et bedre inntrykk enn kreftsykehuset: Det var rent og pent og rimelig godt utstyrt. Dette samsvarer med hva vi hører er gjeldende kubansk målsetting: å prioritere barn og kvinner.