Empati i lege-pasient-forholdet – teknikk eller etikk?

Moralsk persepsjon

Empati spiller en viktig rolle i moralsk persepsjon (27). Persepsjon er et psykologisk begrep som beskriver hvordan vi tar inn over oss informasjon og gjør denne tilgjengelig for bevisstheten og intellektet. Moralsk persepsjon beskriver hvordan vi bevisstgjør oss det moralsk relevante ved en situasjon, det som gjør krav på en normativ vurdering.

Casarett mener klinisk medisin fundamentalt sett har en moralsk karakter, og at alle kliniske situasjoner i tillegg til en medisinsk-faglig, teknisk side, også har en moralsk side (28). Å bevisstgjøre seg den moralske dimensjonen krever imidlertid at legen ”ser” denne dimensjonen gjennom sin moralske persepsjon, det vil si bevisstgjør seg de moralske sidene i ulike kliniske situasjoner. Casarett mener leger i varierende grad overser og mislykkes i å identifisere de moralske elementene fordi legens grunnlag for å ”se” ikke åpner for dette. Å se og tolke møtet med pasienten i moralske termer i tillegg til de medisinske, krever at legens kjennskap til pasienten er av en slik karakter at den lar seg fortolke i moralens språk. Mange av legens viktige informasjonskilder åpner imidlertid ikke så lett for dette. Laboratorieprøver, bildediagnostikk og fysiske undersøkelser gir begrensede fortolkningsmuligheter, og ved kun å bruke disse kildene mister legen informasjon av moralsk verdi på veien.

Casarett mener legene foretrekker moralsk nøytral informasjon, og at årsaken til dette ligger i selve sykdomserfaringen. Ut fra Casaretts antropologiske innfallsvinkel forstås dette slik at vi ved fravær av sykdom eller symptomer, opplever kroppen som ”stille”. Kroppen er taus, og ikke i området for vår persepsjon (29). Gjennom sykdom endres imidlertid vår kroppsoppfatning i vid forstand. Smerte og nedsatt funksjon endrer vår oppfatning av kroppen til noe som er fremmed. En smertefull og dysfunksjonell kropp blir i større grad et objekt og i mindre grad en integrert del av personen. I møte med legen er det nettopp denne kroppen som objekt oppmerksomheten rettes mot. Gjennom undersøkelse av dette objektet, kroppen, innhenter legen informasjon i et språk som er moralsk nøytralt, og i dette nøytrale medisinsk-kliniske meningsrommet er det vanskelig for legen å fange opp de moralske relevante sidene i en situasjon. La oss se på et hverdagseksempel som kan illustrere dette.

Pasienten. Kristoffer, en mann på 72 år, legges inn i medisinsk avdeling med mistanke om akutt myokardinfarkt. EKG og undersøkelse av infarktmarkører i mottakelsen viser forandringer forenlig med infarkt. Han legges på overvåkningen og kommer seg raskt. Det konkluderes med at Kristoffer har hatt et lite fremreveggsinfarkt, og han besluttes utskrevet etter fem dager.

I utskrivningssamtalen med legen blir sykdomsforløpet kort gjennomgått, og legen og Kristoffer diskuterer forebyggende tiltak, kost og mosjon. Kristoffer har liten familiær belastning, normalt blodtrykk og normale blod-lipidverdier. Han sluttet å røyke for ti år siden. Legen anser Kristoffers risikoprofil som liten, og ønsker ham vel hjem.

Kristoffer gruer seg imidlertid til å forlate sykehuset og avdelingen. Han har sug i brystet og er redd for å bli syk igjen. Han tilbringer fortsatt en del tid på sin gamle arbeidsplass og lurer på om dette nå er usunt for ham. Hans kone er svært engstelig og bekymret for hvordan hverdagen vil bli nå, og hennes bekymring uroer Kristoffer.

Kristoffers sykehistorie forteller legen om et lite infarkt med ukomplisert forløp, og en gunstig risikoprofil. Slik legen, som fagperson og velmenende nok, ser det, kan Kristoffer reise hjem uten bekymring, medisinsk sett. Men Kristoffer er bekymret og redd for tiden fremover, og denne informasjonen får ikke legen frem under samtalen med ham. Kristoffer nevner det ikke selv, og er også skjønt enig med legen i hans rent medisinske beskrivelse av situasjonen. Likevel mister legen moralsk relevant informasjon om sin pasient. Kristoffers angst og utrygghet for fremtiden er av moralsk betydning. Legen mister muligheten til å støtte og ivareta Kristoffer som er engstelig og utrygg, men mister også samtidig anledningen til å oppmuntre hans evne til å arbeide og til å mestre sin nye livssituasjon. Dypere sett handler dette om Kristoffers autonomi, om å fremme og ivareta hans ressurser og innflytelse over eget liv.

Filosofen Arne Johan Vetlesen omtaler det moralsk relevante som det som omfatter den andres ve og vel. Ve refererer til den andre som sårbart behovsvesen, hans lidelse, mens vel omfatter den andres verdighet og autonomi. Begrepsparet ”ve og vel” setter på denne måten ord på det moralske universet som dannes mellom legen og pasienten. Dette innebærer en balanse mellom å se pasienten som unikt individ med sårbarhet og angst, og samtidig ivareta og fremme pasientens verdighet, autonomi og ressurser (14).

Empatien kan imidlertid hjelpe legen til å få øye på moralske aspekter i kliniske situasjoner. Empatien er en verdifull innfallsvinkel til pasientens opplevelse av sin situasjon, og kan brukes til å bedømme de moralsk betydningsfulle sidene i møte med pasienten. Noen av medisinens etiske problemstillinger er velkjente for leger og gjenkjennes lett i situasjonen. Eksempler på dette er fostervannsdiagnostikk, abort, tvangsbehandling, overskuddsinformasjon ved bruk av avansert medisinsk teknologi og forebyggende medikamentell behandling. Andre etiske problemstillinger er imidlertid langt mindre tydelige, og kan kun identifiseres når legens kjennskap til pasienten er av en slik art at den kan forsøkes fortolkes moralsk. I møtet med Kristoffer var det ikke kliniske forhold som gjorde at legen i utgangspunktet overveide dem som etisk utfordrende. Empatien kunne kanskje ha hjulpet legen til å få kjennskap til Kristoffers tanker om tiden fremover. Empatien kan bidra til å få pasientens referanserammer, hans verdier, ønsker og håp tydeligere frem, og kan gi verdifull innsikt om det enestående ved enhver pasients situasjon. Slik kan empatien gi verdifulle innspill til vår moralske dømmekraft (30).

Linn Getz ser det å bygge bro mellom medisinen som objektivt fag og den enkelte pasient som et unikt og sårbart individ, som en av legens viktigste oppgaver (31). Broen innebærer at faglige beslutninger må sees i lys av hele pasientens situasjon, og dette kan gjøre krav på normative vurderinger. Vitenskapsfilosofisk gir dette medisinen en grenseoverskridende karakter hvor medisinens vitenskapelige kunnskapsbase skal brukes til beste for den enkelte pasient (32).