Litt om språknormering

Olav Momrak Haugann Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 4/2001 og nr. 5/2001 (burde det ikke i 2001 heller skrives lege- . . .?) står det et par innlegg om språk som jeg, intenst opptatt av norsk språk som jeg er, tillater meg å kommentere. La meg først få erklære meg enig med redaktør Magne Nylenna (1) når han skriver at det bør normeres. Av dette følger logisk Nylennas neste utsagn:”Hvilken norm som blir valgt, er så neste problem når vi først har valgt å standardisere språket.” Mer om dette nedenfor. (Nylenna skriver dette i et svar på innlegg av J. Frederik Frøen som er tilhenger av språklig pluralisme.)

Lars Seiers (2) anliggende er forflating av språket som han er motstander av. Den er også jeg imot. Han skriver om uttrykket ”ta/gjøre selvmord” (her vil forresten jeg, som i motsetning til Seier er samnorskmann, ha sjøl-). Seier kritiserer Norsk språkråd for ”å hilse velkommen enhver utglidning i språklig lite bevisste menneskers munn, folk som f.eks. bruker det slarvete uttrykket ”å ta/gjøre selvmord”.” Han vil tydeligvis ha ”begå selvmord”; det vil jeg også (men med sjøl-).

Så tilbake til Nylennas punkt 2 (Hvilken norm . . .). Han avslutter forresten sitt svar til Frøen slik: ”Alle gode forslag til justeringer av den åpent tilgjengelige normen vi har valgt, mottas med takk.” Jeg mener å ha noen gode forslag i den forbindelse. Disse er i korthet som følger (det gjelder primært norsk skriftspråk i offentlig sektor, og det dreier seg – i all beskjedenhet – om å samle Norge språklig sett):

1) Nynorsken skal leve videre i bokmålet først og fremst

– ved at hunkjønnsord som adressa, anda, brura, dama, dattera og mange flere blir eneformer (jeg har laget en liste med 65 hunkjønnsord der norsk og tysk stemmer overens; det finnes flere slike ord. Dette er et pedagogisk poeng for alle som vil lære tysk, og det bør være riktig mange. Det er på tide at norske elever igjen begynner å lære skikkelig grammatikk og tysk.)

– ved at intetkjønnsord i bestemt form flertall som regel får endingen -a som eneform: barna, dyra, spanna, staupa osv.

– ved at enkeltord som aleine, bein, rein (adjektivet; substantivet rein er eneform), det allerede nevnte sjøl og andre blir eneformer.

2) Visse riksmålsformer bør bli eneformer; det gjelder i første rekke fortidsformer av verb som kastet, danset, hoppet, bød, brøt, skjøt. Nevnte fortidsformer stemmer også overens med Bergen bymål (jeg ber den velorienterte leser om å merke seg at jeg her følger samme prinsipp som Ivar Aasen, nemlig det at man langt på vei skal bygge på dialektene).

Anbefalte artikler