Fragmentenes forvaltere

Linn Getz Om forfatteren
Artikkel

Nylig lyttet jeg til en gjesteforelesning av George C. Williams, amerikansk professor emeritus i økologi og evolusjon (1). Williams betraktet sin venstre underarm og sa: ”Jeg har viet mitt liv til å forstå gener. Men den menneskelige hånden er ufattelig. Det er fortsatt et mysterium at oppskriften ligger i DNA. Det får meg til å tenke på Fadervår . . . Fadervår kan ansees som en rekke bokstaver på papir, men i den fortolkningen inngår ikke at Fadervår er en bønn.”

I dette nummer av Tidsskriftet publiseres artikkelen Om helsens skjulte natur av Eivind Merok (2). Merok tar utgangspunkt i et sykebesøk der han innser at en medisinsk utdanning ikke har forberedt ham til å forstå menneskers levde liv. Merok beskriver sykdom som et ”fragment som har løst seg ut av livsflyten”. Og like lite som darwinisten kan forklare sin egen hånd, duger den medisinske ekspertkunnskap om sykdomsfragmenter til å forklare hva helse er. Problemet er, sier Merok, at den fragmenterte biomedisinske ekspertkunnskap er i ferd med å overta feltet for menneskers erfaring av helse. Andre klinikere og forskere deler Meroks bekymring (3).

En av de store utfordringer for Vestens biomedisin er dens manglende forutsetning for å begripe betydningen av menneskelige relasjoner (4, 5). Anne Luise Kirkengen har dokumentert hvordan biomedisinens fokus på individets isolerte kropp ikke bare kan lede til at symptomer feiltolkes, men også til forverring av tilstander som har sine røtter i destruktive relasjoner (6). Biomedisinsk tankegang ivaretar heller ikke menneskers streben etter å skape og finne mening og se sitt livsløp som helhetlig og sammenhengende. Legen og etikeren Eric Cassell mener det er et paradoks at biomedisinen forklarer mennesket som en kroppsmaskin uten eget formål, mens andre vitenskapelige forståelsesrammer har menneskets streben etter hensikt og handling som et grunnpremiss (7). Psykologen James Pennebaker har i mange år studert menneskers åpenbare behov for å forstå eller skape sammenhenger. Han dokumenterer salutogene virkninger av språklig arbeid der traumatiske erfaringer integreres i livshistorien (8). Effekten har vært målt blant annet som redusert legesøkning og økt immunologisk motstandskraft (8, 9).

Det gjøres for tiden forsøk på å integrere humanistiske perspektiver i medisinen. Ett eksempel finnes ved University of Massachusetts Medical School der de ferske studentene arbeider med temaet død parallelt med disseksjon av lik (10). Spørsmålet er om slike ”integrerte” modeller alene skaper bedre leger. Eric Cassell har hevdet at det ikke finnes noen egentlig sammenheng mellom det rådende biomedisinske paradigmet og de humanistiske referanserammer. Han tror mer på betydningen av å klargjøre når og for hvem den biomedisinske tankegang er egnet (7).

Biomedisinens utøvere bør utvilsomt markere grenser. Men ikke ved inngangen til legekontoret. Grensesetting bør fremfor alt knyttes til de valg vi leger foretar før pasienten går ut. Hver gang legen velger en medisinsk-teknologisk løsning, for eksempel å forklare pasientens lidelse ved bruk av medisinske klassifikasjonssystemer, beholder hun et visst grep om det Merok kaller ”sykdomsfragmentet” (11). En respektfull dialog basert på at pasientens opplevelse er meningsbærende i relasjon til hans eller hennes livssituasjon, mobiliserer derimot pasientens ressurser og evne til mestring (12, 13).

Det finnes en tiltakende interesse, særlig innen allmennmedisinen, for å integrere det biomedisinske perspektiv med en faglig fundert ivaretakelse av pasientens egenart og livshistorie (3, 14). Tilnærmingen forutsetter at nøkler til fortolkningen av et opplevd helseproblem kan ligge i pasientens relasjoner og kulturelle livssfære, hvilket stiller krav til bred kunnskap og erfaring hos legen. Det er også sentralt at legens ekspertkompetanse og pasientens erfaringsverden tillegges lik betydning i den utforskende dialog (2, 12, 14).

Tilbake til darwinistens ufattelige underarm. Ifølge naturviteren og vitenskapsteoretikeren Evelyn Fox Keller hadde genene sin storhetstid i det 20. århundre. Begrepet ”gen” har fulgt biologien til porten for en ny vitenskapsepoke. Nå hemmer ordet fantasien. Keller hevder at genetikerne bør vende seg til språket og utvikle begreper som forklarer arvematerialet som struktur uttrykt i genetisk og cellulær kontekst (15). Biomedisinen og genetikken står dermed foran den samme utfordring: Å beskrive livet som strukturer i samspill (16).

Hvordan skapes gode vitenskapelige begreper og fruktbare ideer? Ifølge kardiologen John Martin skapes de i en ”non-lineær fantasi, som er både spontan og intuitiv”. I en tverrfaglig gruppe, i avslappende omgivelser, der intellektuell skaperkraft verdsettes like mye som vitenskapelig disiplin (17).

Anbefalte artikler