Kommunikasjon med kreftpasienter – selvfølgeligheter kan lett glemmes

Fase 3 – den vedvarende kontakt

Kontinuitet i lege-pasient-forholdet er viktig. Så lenge aktiv behandling pågår, vil dette på mange måter være ”billetten” til legekontakt. I denne perioden vil pasient og forhåpentligvis pårørende bli omgitt av oppmuntring og støtte fra helsepersonellet. Omsorg også for de pårørende er viktig i denne fasen. Hele familie, og ikke bare en enkeltperson blir rammet av kreftsykdommen. Åpne spørsmål om hvordan det er å være pårørende kan gi nyttig informasjon til legen. På et tidspunkt vil det for mange pasienter ikke finnes noen behandling som har effekt på sykdommen. En rekke studier har dreid seg om legenes holdninger i forbindelse med terminal pleie og informasjon til pasient og pårørende (10 – 12). Hver pasient trenger individuell informasjon. Den informasjonen pasienten etterspør bør gis, men det er ingen grunn til å informere om alle mulige eventualiteter som sykdommen kan utløse. Spesielt bør legen være forsiktig ved forhold med stor usikkerhet, særlig levetidsutsikter. Dersom pasienten ønsker informasjon om prognose, kan åpne svar som ”du har 50 % sjanse for å være i live om ett år” være en god løsning. Man har da unngått å sette en grense for pasientens liv. Gjennom samtalen bør legen kartlegge tre hovedpunkter: – Hvordan ser pasienten på situasjonen? – Hvordan har pasienten tidligere taklet vanskeligheter? – Hvem er pasientens støttespillere? Dersom kreftsykdommen er langt fremskreden og forventningene til resten av livet på mange måter er begrenset, kan det være vanskelig å finne tr&oslash

;st til pasientene. Spørsmål som ”Har du følt livet ditt truet tidligere?” kan gi legen nyttig informasjon om hvordan pasienten takler krisesituasjoner. Svar på et oppfølgende spørsmål som ”Kan du fortelle meg hvordan du kom igjennom den vanskelige tiden,” kan gi ytterligere informasjon. Når livet er truet, finner mange pasienter trøst i sin tro. Et spørsmål omkring tro kan derfor åpne for en samtale om glede eller frykt knyttet til dette temaet og eventuelt en formidling av kontakt med sykehusprest, pastor eller personer den syke ønsker å samtale med (13). Det bør bygges et nettverk rundt pasient og pårørende uten at helsevesenet overtar den funksjonen familie og venner har. Livet vil etter hvert gå mot sin avslutning. Pasienter som merker at sykdommen truer livet, blir sjelden overrasket over informasjon om at livet nærmer seg slutten. Ikke sjelden er de opptatt av hvordan livet avsluttes. Engstelse for kvelning eller smerter er vanlige tanker, men få pasienter vil oppleve mer enn frykten for dette. En profesjonell lege kartlegger i denne situasjonen kontinuerlig pasientens behov og tar tak i dem (14 – 15). Når livet går mot slutten, er det viktig at all samtale ikke dreier seg om ”død og elendighet”. Alle har vi i livet opplevd hendelser med elementer av glede og latter. Et familiealbum kan ofte være et godt grunnlag for denne type samtaler. – Alle disse dager som kommer og går, de er selve livet. – Legens oppmerksomhet er ofte rettet mot responsrater, tid til progrediering og overlevelse. Pasientens bønn om hjelp til å gi livet et innhold kan lett oversees.