Norske medisinstudenter i utlandet – karriereplaner, personlighet, røyking og alkoholbruk

Utvalg og data

En svarprosent på 63 er lavere enn det som er vanlig i norske undersøkelser av leger eller medisinstudenter, men ikke lavere enn det man ofte ser i undersøkelser fra andre land. Den viktigste grunnen til en såpass lav svarprosent er nok at spørreskjemaene av tekniske grunner måtte sendes til studentenes adresse i Norge, for så å bli videresendt eller besvart mens studenten var på besøk hjemme. Videre er det grunn til å anta at en del av dem som er registrert som medisinstudenter i Lånekassen, ikke har kommet ordentlig i gang med studiet, og av den grunn unnlater å svare. Dermed kan det være en viss seleksjon av respondenter i retning av ”de flinkeste”. Når det gjelder de komparative dataene fra studentene i Norge, er disse som nevnt fra en spesiell kohort, dvs. at alle studentene har kommet omtrent like langt i studiet. Utenlandsstudentene representerer derimot et gjennomsnitt av alle studentene, inkludert noen ferske og noen som er nesten ferdige. Dette vil nødvendigvis påvirke svarmønsteret i forhold til spesialitets- og jobbpreferanser, men kanskje ikke fullt så mye i forhold til motivasjon. Personlighetsdata regnes for å være rimelig konstante over tid, så her skulle verken studietid eller det faktum at det er fem år mellom tidspunktene for datainnsamling, være avgjørende.

Det er mindre markante forskjeller i karriereplaner mellom utenlandsstudenter i ulike studieland enn mellom utenlandsstudentene og dem som studerer i Norge. Blant utenlandsstudentene er det en høyere andel som tar sikte på lederstillinger i sykehussektoren, og det er flere som ønsker å gå inn i prestisjefylte spesialiteter som kirurgi. Andelen som ønsker å arbeide i primærhelsetjenesten og spesialisere seg innenfor psykiatri, samfunnsmedisin eller laboratoriemedisin er lavere blant utenlandsstudentene enn blant dem som studerer i Norge. Blant studentene i Norge var den mest populære spesialiteten ved halvgått studium (1997) allmennmedisin med 21,7 %, fulgt av barnesykdommer (8,9 %) og psykiatri (7,3 %). Dersom utenlandsstudentene holder fast ved sine preferanser, vil de derfor neppe bidra vesentlig til å løse rekrutteringskrisen innenfor disse fagområdene. Endelig beslutning om karrierevalg ligger imidlertid flere år frem i tid for de fleste studentene, og de kan utvilsomt endre preferanser underveis. De norske dataene tyder imidlertid på at selv om stillings- og spesialitetspreferanser i studietiden er ustabile på individnivå, er de relativt stabile på gruppenivå (6). Vi har tidligere vist at både egen familiesituasjon, f.eks. hvorvidt man har barn eller ikke, og oppfatninger om medisinens rolle i samfunnet, påvirker studentenes spesialitetspreferanser. Det er også påvist et prestisjehierarki i forhold til medisinske spesialiteter (13), noe som avspeiles i studentenes preferanser.

Norske medisinstudenter i utlandet vil være påvirket både av kulturelle strømninger i hjemlandet og i studielandet, ettersom de fleste ofte jobber som vikarer eller praktikanter ved norske sykehus i løpet av studietiden. Oppfatninger om legerolle, etiske spørsmål og helsepolitikk kan bli preget av studielandets kultur, bl.a. fordi studietiden for de fleste faller sammen med ungdomsår som er avgjørende for utforming av identiteten. Det er f.eks. vist at norske legers holdning til eutanasi er relatert til om de har studert i utlandet eller i Norge (14).

Forskjellene i motivasjonsvariablene er interessante, og reflekterer muligens medisinsk tradisjon i forskjellige deler av verden. Kanskje er det ikke tilfeldig at medisinstudenter i Norge er mer opptatt av defensiv medisin og samfunnsmedisin enn norske medisinstudenter i utlandet, dette kan henge sammen med både hva som er på pensum og på den den helsepolitiske dagsorden generelt.

Det kan synes som om det er en viss diskrepans mellom at flere utenlandsmedisinere kan tenke seg ledende stilling, særlig i sykehus, samtidig som de skårer lavere på motivasjonsvariabelen karriereorientert . Dette kan forklares med at karrierevariabelen primært fanger opp den faglige interessen, jf. spørsmålene om gode faglige karrieremuligheter og interessant fagfelt (tekstboks 1).

Personlighetsprofilene, slik de er målt med BCI, viser interessante forskjeller mellom innenlands- og utenlandsstudenter. Her bør det understrekes at det ikke dreier seg om patologi eller personlighetsforstyrrelser, men om hvordan forskjeller fordeler seg innenfor et normalområde. Når utenlandsmedisinerne skårer signifikant lavere på sårbarhet og realitetssvakhet må dette oppfattes som om det blant dem er færre studenter med slike trekk. Sagt på en annen måte ser det ut som om de er mer robuste. Dette kan kanskje forklares med at det kreves mot, selvstendighet og besluttsomhet å velge å studere ute, man blir ikke tatt så godt vare på som her hjemme. Det skal svært mye til at en student i Norge avbryter studiet, mens dette slett ikke er uvanlig i utlandet. De som allerede har falt fra er jo ikke med i vårt materiale, og det kan som nevnt også tenkes at en del av dem som vurderer å slutte, valgte å la være å svare på spørreundersøkelsen. Dermed får vi en personlighetsmessig positiv seleksjon blant utenlandsmedisinerne.

Det er tankevekkende at utenlandsstudentene har et så mye høyere forbruk av tobakk og alkohol enn de som studerer i Norge. Dette avspeiler sikkert også viktige kulturforskjeller, og at studentene tilpasser seg lokale skikker. Men det er ikke gitt at utenlandsmedisinerne vil holde på sine drikke- og røykevaner når de returnerer til Norge. Data fra 1993 fra et representativt utvalg på 910 yrkesaktive leger viser ingen forskjell i AUDIT-skåre mellom leger som er utdannet i Norge og leger som er utdannet i utlandet (Legekårsundersøkelsen, upubliserte data). Dette bekrefter hva en rekke alkoholepidemiologiske studier viser, nemlig at drikkevaner først og fremst bestemmes av miljøets ”fuktighet” (15, 16).

Når det gjelder røyking, var det i 1993 en liten overvekt av dagligrøykere blant leger som hadde studert i utlandet, 14 % mot 12 %, men forskjellen er ikke statistisk signifikant. Det er også noen flere utenlandsmedisinere som har sluttet å røyke, 25 % mot 19 % (Legekårsundersøkelsen, upubliserte data).