Kan pasienter som trenger terapeutisk blodtapping være blodgivere?

Øystein Flesland, Annika Bengtsson Om forfatterne
Artikkel

Blodtapping er fortsatt vanlig behandling for enkelte sykdommer som for eksempel hemokromatose og polycytemi. Mange pasienter tappes ved hematologiske seksjoner/avdelinger, og basert på bruk av takst 107e ble det i 1999 utført ca. 2 600 tappinger i primærhelsetjenesten (T. Ulven, Rikstrygdeverket, personlig meddelelse). Noen pasienter henvises til tapping i blodbanker. I 1999 tappet 43 av i alt 52 norske blodbanker til sammen ca. 5 900 poser blod fra pasienter (1). Disse posene ble kassert eller brukt til forskjellige tekniske formål.

Både pasienter og pasientforeninger ønsker at det blodet som tappes skal komme til nytte, for eksempel ved at blodet transfunderes til pasienter som trenger blod (2, 3). Mange leger støtter dette synet og oppfordrer pasienter til å be om å få bli blodgivere.

I Retningslinjer for transfusjonstjenesten i Norge er det ikke nevnt noe spesielt om dette, men det står blant annet: ”Potensielle blodgivere som har hjerte-, lever- eller lungesykdom, eller som har hatt kreft eller blødningstendens skal ikke gi. Unntak kan gjøres av lege” (4). Videre står det under punktet om hemokromatose: ”Kan gi dersom leverprøver og leverbiopsi er normale” og under punktet Polycytemia vera: ”Utelukkes permanent”. Dette tolkes litt forskjellig slik at noen blodbanker nekter å la pasienter være blodgivere, mens andre blodbanker vurderer hvert enkelt tilfelle.

Vi ønsket å undersøke hvor mange pasienter henvist til to blodbanker til terapeutisk tapping, som kunne være potensielle blodgivere, og hvor mange ekstra blodposer for transfusjon dette kunne ha gitt.

Materiale og metode

Alle som ble tappet terapeutisk på Blodbanken, Sentralsykehuset i Akershus i perioden 1.1. – 31.12. 1999 og på Blodbanken, Bærum sykehus i perioden 1.7. 1999 – 30.6. 2000 ble undersøkt med tanke på om de kunne egne seg som blodgivere ved at opplysningene i henvisningsbrevet ble vurdert mot kravene som stilles til blodgivere.

Resultater

Ved Sentralsykehuset i Akershus ble 88 pasienter tappet for 515 poser blod. Ut fra opplysninger i henvisningsbrevet var 62 pasienter som til sammen ble tappet 372 ganger (72 % av tappingene), ikke aktuelle som blodgivere. 26 pasienter som ble tappet 143 ganger kunne ha vært vurdert nærmere.

Ved Bærum sykehus ble 89 pasienter tappet til sammen 601 ganger. 60 pasienter som til sammen ble tappet 324 ganger (54 % av tappingene) var ikke aktuelle som blodgivere, mens 29 som ble tappet 277 ganger kunne ha vært vurdert nærmere. Diagnoser og aldersfordeling fremgår av tabell 1. Ingen pasienter med polycytemi kunne vurderes videre, mens 54 av 120 pasienter med hemokromatose kunne ha blitt vurdert videre.

Tabell 1  Pasienter som ble tappet terapeutisk fordelt etter kjønn og diagnose

Kan vurderes videre

Antall

Kjønn

Diagnose

Alder (år) Gjennomsnitt (spredning)

Tappinger (antall)Totalt (spredning)

Ja

Nei

67

M

Hemokromatose

55 (32 – 83)

566 (1 – 32)

35

32

53

K

Hemokromatose

61 (19 – 86)

286 (1 – 16)

19

34

29

M

Polycytemi

67 (27 – 91)

113 (1 – 15)

 0

29

16

K

Polycytemi

67 (25 – 89)

 60 (1 – 11)

 0

16

 5

M

Andre

53 (31 – 68)

 37 (1 – 15)

 1

 4

 7

K

Andre

60 (53 – 66)

 54 (2 – 16)

 0

 7

Hovedårsak til avvisning fremgår av tabell 2. For de fleste var det flere årsaker til at de ikke ville blitt akseptert som blodgivere.

Tabell 2  Hovedårsak til at pasienten ikke kan være blodgiver fordelt etter henvisningsdiagnose

Polycytemi

Årsak

Hemokromatose

Primær

Sekundær

Andre

Hjertesykdom

7

11

Leversykdom

9

1

Lungesykdom

1

5

Annen organsykdom

2

Psykisk sykdom

1

2

Hjernesykdom

3

Blodsykdom

2

Beinmargstransplantert

4

Diabetes mellitus

2

Downs syndrom

2

Spesielle hensyn ved tapping

8

3

Kreftsykdom

3

1

1

Autoimmun sykdom

5

1

Polycytemia rubra vera

7

Allergi

1

1

Dårlig allmenntilstand

3

3

1

Medisinbruk

9

2

Positive virustester

4

2

Risikoatferd inklusive alkoholmisbruk

2

Alder

9

3

Avvist blodgiver

1

Diskusjon

Spørsmålet om pasienter som selv trenger blodtapping, kan få være blodgivere, opptar både pasienter og helsepersonell. I en situasjon med stadige meldinger om mangel på blod virker det lite hensiktsmessig å kaste blod. Pasienter og helsepersonell utenfor blodbankene er opptatt av at bortsett fra å ha en enkelt, ikke overførbar sykdom, er mange av pasientene ”helt friske”. De støtter seg ofte på resultatet av et stort antall laboratorie-, røntgen-, og patologisvar når de hevder dette (2, 3). Blodbankene derimot er mest opptatt av at blodgivere ikke skal ha egennytte av å gi blod. Slik mangel på egennytte ansees som nødvendig for at blodbankene skal være sikre på at spørsmål om forskjellige risikofaktorer besvares korrekt. For å oppnå dette er det et viktig prinsipp at blodgiving skal være frivillig og ubetalt. En pasient som aksepteres som blodgiver kan blant annet oppnå at betaling av sykehusets egenandel erstattes av en T-skjorte som presang. Avgiftsbelagt parkering erstattes av gratis parkering, og tildelt time for behandling av fritt valg for fremmøte, ofte langt utover vanlige poliklinikkers åpningstid.

I undersøkelsen valgte vi å inkludere samtlige pasienter som ble tappet, for å gi et mest mulig komplett bilde. De med primær polycytemi kan selvsagt umiddelbart utelukkes som blodgivere. De med hemokromatose eller sekundær polycytemi kan vurderes med tanke på godkjenning som blodgivere.

I vår undersøkelse fant vi at 55 av pasientene, som gav til sammen 420 poser, kunne ha vært vurdert videre med tanke på å bli blodgivere. Vi har kun vurdert opplysninger som kom frem i henvisningsbrevet. Enda mer utfyllende henvisninger kunne ha gitt færre potensielle givere. På den annen side ville et tilskudd til de to blodbankene på opptil 420 poser, eller ca. 6 %, hatt positiv effekt. Utvelgelse av blodgivere skjer ved hjelp av spørreskjema og intervju. I tillegg tas en rekke blodprøver. Hvor mange som ville falle bort etter en slik utvelgelsesprosess vet vi ikke. Generelt kan en person bli blodgiver når blodgiving ikke kan være til skade for blodgiveren og blodet som gis ikke kan være til skade for blodmottakeren. Tilsynelatende kan man se bort fra kravet om at blodgivingen ikke må være til skade for giveren, når tapping likevel skal skje. Flere pasienter krever imidlertid ”langsom” tapping eller tapping av mindre volum enn vanlig. Enkelte trenger lengre hviletid enn de 10 – 15 minuttene som er vanlige. Videre kan noen trenge en medisinsk vurdering før tappingen. Dette er krav som i praksis er vanskelig å forene med effektiv drift av en blodbank.

Blodet som gis må ikke være til skade for blodmottakeren. Det betyr at blodgivere med sykdommer som kan overføres med blod, og blodgivere som bruker medikamenter som kan ha konsekvenser for blodmottaker, må utelukkes. Videre aksepteres ikke risikoatferd slik det fremgår av blodbankenes spørreskjema. For å sikre korrekte opplysninger fra pasienter som skal være blodgivere foreslår American Association of Blood Banks en rekke ekstra tiltak (5). Bl.a. anbefales det at pasientene har et behandlingsalternativ som er gratis, at ytterligere informasjon gis til pasienten om det ansvaret de tar om de velger å være blodgivere, og at det finnes et system for å gi blod, men deretter anonymt si fra at blodet likevel ikke må brukes til pasienter. De to første tiltakene lar seg gjennomføre, det siste krever helt nye rutiner ved blodgivingen. Videre er det svært viktig å avklare om det er blodbankens lege eller henvisende lege som har ansvaret for den medisinske oppfølgingen av pasienten.

Til tross for stadig bedre smittetesting er det fortsatt mulig at en nysmittet blodgiver er i en ”vindusfase” der blodgiveren kan være smittefarlig, men testene er negative. Blodgivere som gir hver tredje måned vil kunne være i vindusfasen ved en tapping. Teoretisk kan en hemokromatosepasient, som i første fase av behandlingen blir tappet 1 – 2 ganger i uken, være i vindusfasen ved mange tappinger, og således være en større risiko. Dette kan imidlertid løses ved å vente med godkjenning som blodgiver til tappefrekvensen er redusert. For øvrig kan norske blodgivere i dag gi blodplater og/eller plasma hver 14. dag, og i USA tappes plasmagivere inntil to ganger i uken.

Det stilles strenge krav til kvaliteten på blodprodukter. Blod fra pasienter som tappes hyppig kan ha et økt antall unge erytrocytter i forhold til blod fra blodgivere. Dette må regnes som en fordel for en potensiell blodmottaker. Pasienter som tappes ofte vil i perioder ha lav hemoglobinverdi. Siden hemoglobinkravet primært er for å beskytte blodgiveren, kan kravet fravikes, men i så fall vil hemoglobininnholdet i blodposen bli for lavt i forhold til kravene som stilles til blodprodukter (6). Problemet kan imidlertid omgås ved å benytte erytrocyttaferese som resulterer i erytrocyttkonsentrater med standardisert innhold.

Konklusjon

Noen pasienter som trenger blodtapping kan medisinsk sett være blodgivere, men langt fra alle. Blodgiving skal være frivillig og ubetalt, og motivet for blodgiving skal være uegennyttig. Dette vil ikke være tilfellet for blodgivere med sykdommer der behandlingen nettopp er blodgiving. Ekstra tiltak anbefales for å kompensere for dette.

Anbefalte artikler