Rehabilitering av varsleren Carl-Magnus Edenbrandt

Reidun Førde Om forfatteren
Artikkel

Reidar Kvåle og medarbeidere har i Tidsskriftet nr. 4/2001 kritisert Rådet for lege-etikks passivitet overfor varsleren Carl-Magnus Edenbrandt i Bærum-saken (1).

Medisinske institusjoner og leger kan ha problemer med å møte selv helt betimelig og nødvendig faglig kritikk og uenighet på en konstruktiv måte. Dette gjør kritikken til en stor personlig belastning for kritikeren. På slike arbeidsplasser vil både den faglige og verdimessige kvalitetssikring trues.

Ved faglig kritikk bør spørsmålet først tas opp med vedkommende direkte. Dernest bør kritikeren gå tjenestevei med kritikken. Fører ikke dette frem og forholdene det rettes kritikk mot er alvorlige, bør tilsynsmyndigheter kobles inn. Der det stilles spørsmål ved mer verdimessige forhold, kan Rådet for legeetikk kobles inn. I spørsmål der interpersonelle konflikter er dominerende, bør nøytrale konfliktråd kobles inn.

Etter Rådets oppfatning bør Legeforeningen vurdere om den som varsler om alvorlige forhold på arbeidsplassen har god nok beskyttelse innenfor dagens system, eller om det er behov for en uavhengig instans som varsleren kan henvende seg til for støtte og veiledning.

Edenbrandt skal ha honnør for at han pekte på et faglig komplisert og etisk betent område (lindrende sedering til døende) der det for lengst burde ha vært utarbeidet retningslinjer. Som kjent er Legeforeningens arbeid med retningslinjer nå sluttført.

Rådet som i mange sammenhenger er kritisert for ikke å ha foretatt seg noe i Bærum-saken, har inntil nå ikke funnet å ville imøtegå kritikken, men har nøyd seg med å slå fast at Rådet ikke kan gå inn i en komplisert enkeltsak før alle faglige og juridiske forhold er belyst, og før politi og tilsynsmyndigheter har sluttført sitt arbeid. Dette ble også Edenbrandt forklart da han tok kontakt med Rådets leder like etter at Fylkeslegen var koblet inn i saken.

Når det gjelder varsleren Edenbrandt har Rådet foretatt seg noe. Rådets leder koblet Edenbrandt til støttelegeordningen for at han om ønskelig kunne sikres personlig støtte og oppfølging. Videre ble presidenten i Legeforeningen umiddelbart kontaktet og gjort oppmerksom på alvoret i saken. Presidenten ble oppfordret til å ta kontakt med helsedirektøren for at saken skulle bli tatt alvorlig og behandlet raskt. Dette ble også fulgt opp av presidenten. Vi nevner også at Edenbrandt har fått støtte til juridisk bistand av Legeforeningen, og en jurist fra Legeforeningen bistod Edenbrandt i et møte med Bærum sykehus tidlig i prosessen frem til Edenbrandt selv valgte å la seg bistå av en uavhengig advokat.

Anbefalte artikler