Forskerlinje ved fakultetene – to hundre års tilbakeskritt?

Leger som går inn i forskning, har ofte et svært så normalt yrkesliv bak seg før de begynner å forske, hvilket for mange består i å ta fatt på et doktorgradsprosjekt: først ferdig embetseksamen, turnustjeneste, så klinisk praksis eller annet legearbeid en stund, før interessen for å forske materialiserer seg, f.eks. ved at man søker forskningsstipend. Da følger for dem som får sine søknader innvilget, tre-fire travle år med doktorgraden som mål.

Disse legene får selvsagt sin forskeropplæring på et senere tidspunkt i livet enn de av deres samtidige som allerede fattet forskningsinteresse og kom i gang med et prosjekt parallelt med studiet, og som kan forsvare sin doktorgrad kort tid etter eksamen.

En forskyvning av doktorgraden til å bli slutten på et eget doktorgradsstudium tidlig i karrieren, har derfor utvilsomme samfunnsøkonomiske fordeler med tanke på kandidatenes alder og videre potensial for forskning. Utviklingen av doktorgradsprogrammer m.v. de senere årene har således vært skritt i denne retningen (1).

Samfunnsøkonomi og forskerpotensial har imidlertid også vært et vesentlig moment bak et annet tiltak som for tiden er under oppseiling, etter lang tids forberedelse fra alle våre medisinske universitetsmiljøer: opprettelse av en forskerlinje, der en del av medisinstudentene allerede fra begynnelsen av studiet kan bestemme seg for å bli forskere og ha det å bli forsker som mål med sitt grunnstudium. De skal følge undervisningen sammen med de andre studentene, men likevel ha en egen studievei (2). Derved vil de kunne oppnå forskerkompetanse og doktorgrad tidligere enn sine medstudenter og således få et forsprang på stillingsmarkedet, spesielt med henblikk på forskningsstillinger. Vil det bli mer og bedre forskning av dette? Bedre rekruttering til forskning? En mer forskningsorientert legestand?

God forskning er avhengig av at det stilles gode spørsmål. Å stille gode spørsmål har minst to forutsetninger: At man har utviklet den faglige nysgjerrigheten og dermed evnen til å undre seg på en fruktbar måte, og dernest at man har kunnskapsbakgrunn nok til å vite hva man bør undre seg over. Det er derfor grunn til å tvile på hvorvidt ferske studenter er i stand til å stille de beste spørsmål – og især til å stille slike spørsmål som først melder seg etter årelang erfaring, f.eks. innenfor klinisk arbeid eller samfunnsmedisin. For mange forskerlinjestudenter blir doktoravhandlingen sannsynligvis å betrakte som et eksamensarbeid, og deres eventuelle nytenkning og originalitet må først forventes å utfolde seg senere, når de teknisk sett er ferdig utdannede forskere – ikke som en drivkraft for å begynne med forskning.

God forskning består først og fremst i at man skaper ny kunnskap. Nye ideer og originale resonnementer er derfor en vesentlig ingrediens. I diskusjonen om forskning er det viktig å holde fra hverandre evnen til å skape noe nytt og evnen til å danne seg oversikt over eksisterende kunnskap. Med all respekt for ”evidence based” kvalitetssikring av medisinsk arbeid – det skapes ikke nødvendigvis noe nytt selv gjennom de beste ferdigheter på dette området, som bare unntaksvis vil samstemme med vårt nåværende forskningsbegrep. Det er lett å blande sammen forskning og kunnskapshåndtering når man f.eks. ønsker forskning som et viktig grunnlagselement i spesialisthelsetjenesten. I vitenskapshistorien hører vi om forskere som ble kritisert av ettertiden for å konsentrere seg om å samle og ordne, ikke skape kunnskap. Derigjennom ble de konserverende, ikke konstruktive. Vi må passe oss så ikke kritikken kan gjentas.