Individ og kollektiv
Bakgrunnen for prosjektet er en utredning om oppfølging av den psykiske helsen til FN- og NATO-soldater, hvor en arbeidsgruppe i Helsetilsynet foreslo en modell for overføring av kompetanse på traumatisk stress fra Forsvaret til det sivile (2). Utredninger som er foretatt blant voldsofre, flyktninger og personell som har tjenestegjort i fredsbevarende operasjoner, tyder på at psykisk traumatiserte ikke får den hjelpen de trenger, fordi kunnskap om traumatisk stress mangler og er ujevnt og tilfeldig fordelt. Både Sleipner-ulykken og Åsta-ulykken skapte inntrykk av at oppfølgingen etter store transportulykker ikke er god nok, noe som medvirket til at spesielle problemstillinger knyttet til slike ulykker ble satt på prosjektkartet.
Ellinor F. Major tror særlig at det skorter på rutiner for å fange opp enkeltmennesket, og for å henvise videre i helsevesenet. Hun mener det må være et mål at hver kommune har et kriseteam som trer i kraft ved ulykker og katastrofer.
– Det må ikke være tilfeldig om man får hjelp eller ikke, og det må ikke være opp til den enkelte å søke hjelp. Mennesker som har vært utsatt for opplevelser som kan gi traumatiske stressreaksjoner, må innkalles til helseoppfølging, gjerne i primærhelsetjenesten. Det er bred enighet om at det er det offentlige helsevesen som har ansvar for å yte hjelp ved større katastrofer, men helsevesenet må også ivareta enkeltmennesket. Her ligger det en stor utfordring, sier Major.
Hun legger til at man også må være forsiktig med å skape forventninger om sykdom og alvorlige psykiske reaksjoner dersom man ikke får eksperthjelp.
– 20–30 % vil kunne utvikle posttraumatiske stressreaksjoner etter en livstruende situasjon, men det betyr samtidig at 70–80 % ikke får det, påpeker hun. Hun minner også om at man ikke må undervurdere betydningen av sosiale relasjoner: – Nesten all forskning tyder på at sosialt nettverk er viktig for mennesker som har vært i livstruende situasjoner.