Plikt til å være beredt

Kari Ronge Om forfatteren
Artikkel

Den nye loven erstatter lovverket fra 1955 (1). Formålet er å styrke evnen til å håndtere kriser og katastrofer i krig og fredstid på alle forvaltningsnivåer.

Loven innfører et ansvarsprinsipp som i større grad viser hvilke oppgaver kommuner og fylker må utføre for å opprettholde helsetjenestetilbudet i en krisesituasjon. Den inneholder krav til ledelse og informasjonsberedskap, men først og fremst en plikt til å utarbeide lokale beredskapsplaner: Landets kommuner og fylker må kartlegge egen virksomhet og tenke gjennom scenarier de kan bli utsatt for, og forberede nødvendige tiltak.

Forsyningssikkerhet, oversikt over nødvendig personell og opplegg for regelmessige øvelser skal inngå i planene, sammen med beredskap for å sikre tilgang til drikkevann og næringsmidler, smittevern, kommunikasjon og med hensyn til krisepsykiatrisk bistand.

Loven inkluderer også bistandsplikt, dvs. rettsgrunnlag for å disponere ressurser på tvers av fylkeskommunale eller kommunale grenser. I situasjoner hvor nasjonal samordning er påkrevd, har regjering og departement fullmaktsbestemmelser som kan bli anvendt ved større ulykker.

Lokal forankring

Morten Randmæl, prosjektleder for den nye loven i Sosial- og helsedepartementet, arbeider med lovens forskrifter.

– Vi har hatt et overordnet perspektiv i arbeidet med den nye loven, sier Randmæl.

– Det innebærer at forskriftene beskriver hva kommuner og fylker bør klare for å ta vare på dem som trenger helsetjenester i en gitt situasjon, ikke hvordan de skal gjøre jobben. Den enkelte virksomhet «eier» jo selv ressursene og den ordinære ledelsen er best skikket til å lede organisering av arbeidet, sier han.

Beredskapsloven definerer ikke ordet katastrofe eller krise: – Men beredskap er mer enn risiko- og sårbarhetsanalyser, sier prosjektlederen. – Eksempelvis bør skoler som opplever trafikkulykker eller uventet dødsfall, være beredt. Det gjør at en samordning på tvers av etatene er nødvendig. Lokalpolitisk forankring og engasjement er også viktig, istedenfor å sette bort planarbeidet til eksterne konsulenter, mener Randmæl.

Nytteverdi

Sosial- og helsedepartementet har ikke oversikt over hvor mange kommuner og fylker som allerede har utarbeidet beredskapsplaner, blant annet basert på en modell for risiko- og sårbarhetsanalyser som Direktoratet for sivilt beredskap står bak.

Bergen kommune vedtok i fjor en beredskapsplan som blant annet omfatter risiko- og sårbarhetsanalyser for grunnskoler og barnehager, men som også inkluderer opplæring i beredskapstenkning på tvers av etatene. I mars delte direktoratet ut Beredskapsprisen for år 2000. Bergen kommune ble prisvinner, mens Os i Hedmark og Svelvik i Buskerud ble hedret for systematisk og målbevisst å ha prioritert beredskap over lang tid, og for sine mange konkrete tiltak for å bygge ned risikobildet.

– Slike planer har vist seg svært nyttige, sier Morten Randmæl. Han viser til arbeidet kommunene i Østerdalen gjorde etter flommen i 1995, og tror ringvirkninger fra dette arbeidet hadde betydning ved Åsta-ulykken og gassbrannen i Lillestrøm i 2000.

– Når resten av landet nå blir pålagt å utarbeide lokale planer, er det vesentlig at dette blir en dynamisk prosess. Beredskapsplanene må ikke støve bort på ordførerens kontor. Derfor er jevnlig oppdatering nødvendig, etter hendelser eller øvelser hvor man ser mangler, sier han.

Han antyder at fylkeskommunene trolig vil slippe det forestående planarbeidet siden staten etter all sannsynlighet overtar spesialisthelsetjenesten fra 2002.

Anbefalte artikler