Hva skal medisinen med filosofer?

Et kritisk uromoment

Dette prosjektet om å klargjøre medisinske hverdagserfaringer gjennom en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming kan jeg skrive under på. Imidlertid vil jeg reservere meg noe mot vektleggingen av definisjoner og teori, i hvert fall hvis poenget er å utarbeide et teoretisk grunnlag for medisinsk praksis.

Mitt utgangspunkt er litt annerledes: Selv om filosofi selvsagt er å arbeide med begreper, er ikke filosofens oppgave, slik jeg ser det, å levere metateorier. Filosofens primære oppgave er å arbeide språkkritisk og ideologikritisk i forhold til måtene leger og andre helsearbeidere forholder seg til sin egen praksis på, men uten at dette filosofiske analysearbeid må munne ut i en definisjon eller en teori om hva medisinsk virksomhet ”egentlig” er. Det ”høyere siktepunkt” Bernard etterlyser, har ikke filosofen noen privilegert tilgang til.

Filosofens rolle er mer beskjeden, men ikke uviktig. La oss kalle den sokratisk: Sokrates snakket med folk der han fant dem, på gatehjørner og torg, og tilbød seg å tenke igjennom hva ord og vendinger betydde – uten at han lanserte et entydig svar. I disse ”dialogene” kunne det gå hardt for seg. Å samtale med Sokrates var å risikere at hulheten i ens egne tilvante forestillinger og tankemønstre ble avslørt. Og slik Sokrates barbeint betraktet Athen fra gatenivå, må medisinfilosofen motstå fristelsen til å tale fra høydene ikledd flotte teoretiske gevanter.

En språkkritisk og ideologikritisk medisinsk-filosofisk virksomhet er noe annet enn det vi gjerne forbinder med ordet ”kritikk” i den offentlige debatt. Filosofisk kritikk er ikke å angripe ett standpunkt fra et annet standpunkt, men en felles nådeløs undersøkelse av legitimiteten til det vi har en tendens til å ta for gitt. Man kan godt bruke ordet ”terapi” og si at filosofens arbeid i forhold til et fag som medisin er en avdekking av ulike former for selvbedrag, for eksempel det Jaspers kaller ”indre farer”.

Filosofen må først og fremst være et uromoment, ikke en teoribygger. Men som ordet ”terapi” antyder, må den kritiske innstilling samtidig ha et oppbyggelig siktemål. Det kritiske perspektiv har bare mening dersom det knyttes til en intensjon om å utvikle motet og evnen til å tenke selv, som opplysningsfilosofene sa. Eller med Jaspers: Å bidra til at legen ikke gir sin egen dømmekraft på båten. Styrking av denne kompetansen er en avgjørende forutsetning for å utholde den usikkerhet og uoversiktlighet som ofte kjennetegner klinisk praksis.

I bunn og grunn er det altså legens autonomi og integritet det står om. Nettopp i en tid hvor kunnskapsbaserte prosedyrer og teknologiske nyvinninger gir lovnader om mer treffsikre behandlingsregimer, er det avgjørende at legen aktivt tar stilling til hva det vil si å være lege, ikke bare en subspesialisert helseingeniør (6).

Ingen andre enn legen selv kan finne ut av dette. Men filosofen kan kanskje hjelpe til med å stille gode, erfaringsutvidende spørsmål.