Indre farer
Dette er ingen nymotens bekymring. Allerede på midten av 1800-tallet hevet det seg advarende røster. I sin Introduksjon til studiet av eksperimentell medisin, en basistekst for å forstå grunnlaget for moderne medisin, advarer Claude Bernard mot at vitenskapen, nettopp i kraft av sin indre dynamikk, kan komme til å drive uten styring. Årsaken er mangel på ”et høyere siktepunkt”, sier han (2). (Og filosofien, føyer han til, forsvinner i skyene dersom den mister kontakten med, og korreksjonen fra, vitenskapen.)
En annen betydningsfull skikkelse i medisinhistorien, legen og filosofen Karl Jaspers, advarte for et halvt århundre siden mot ”de indre farene” i legegjerningen – farer han mente skrev seg fra at de naturvitenskapelige og teknologiske suksessene holdt på å margstjele medisinens humane side (3). Blant disse indre farene regner han ”kynisme” og ”naturalisme”.
Kynismen har sitt forstadium i skeptisismen, sier Jaspers. Nå er en skeptisk innstilling det fremste kjennetegnet på en sunn medisinsk-vitenskapelig holdning, fortsetter han. Men legen eksponeres også på ulikt vis for særlig belastende erfaringer. Andres lidelse og nød trenger inn i privatsfæren. Over tid kan følelsen av at ingen ting egentlig betyr noe, vokse seg sterkere og sterkere. Den sunne skepsis forvandles til en destruktiv kraft. Av ren vemmelse, sier Jaspers, ender skeptikeren til slutt opp som en distansert og desillusjonert betrakter, hvis forhold til pasientene kan bli både kaldt og hensynsløst.
Naturalismen er medisinfagets raison d’étre, ifølge Jaspers. Men slik skeptisismen kan slå om i kynisme, kan naturalismen også bli destruktiv. Den rendyrkede naturalist ser intet annet enn ”kausale sammenhenger, en naturens nådeløshet hvor tilfeldige, uforutsigbare forandringer (. . .) gjør enkeltindividet fullstendig betydningsløst”. Legen som lar seg forføre av naturalismen, ender opp mismodig og uten håp: ”Det finnes ikke noe annet enn dette elendighetens endeløse kretsløp.”
Som et motbilde antyder Jaspers at legeidealet kanskje kan fornyes, dersom legen, uten å skjule seg bak autoriteten fag og stilling gir, forholder seg konkret til pasientens egen livsverden. Dette står ikke i motsetning til bruk av de mest moderne undersøkelsesmetoder, fortsetter han. Men poenget er at legen som har blikk for pasientens spesifikke livssituasjon, bruker disse metodene uten å fortape seg i dem (”verliert sein Urteil nicht an sie”). Legeidealet kan bare fornyes, synes Jaspers å mene, dersom legen makter å beskytte seg mot de farer som ligger i utviklingen av faget selv. Det gjelder aktivt å opprettholde en nødvendig kritisk distanse til sin egen tekniske dyktighet. Dette lyder som et paradoks, men det er vel grunn til å tro at Jaspers ville ha insistert enda sterkere på en slik beskrivelse hadde han levd i dag.