Utenlandsår
I 1903 fikk han et stipendium og reiste til Paris. Allerede mens han arbeidet ved Ullevål sykehus hadde han bestemt seg for hvilken vei han ville velge – patologien. På denne tiden omfattet faget både bakteriologi, serologi og patologisk anatomi, og alle tre fagene hadde fått viktige impulser fra de store europeiske forskningssentrene. Cellulærpatologi var blitt utviklet av Rudolf Virchow (1821 – 1902) i Berlin, mens patologisk anatomi generelt ble videreutviklet av Karl von Rokitansky (1804 – 78) i Wien. Samtidig ble fundamentale oppdagelser gjort innen bakteriologien av Louis Pasteur (1922 – 95) og medarbeidere i Paris, samt Robert Koch (1843 – 1910) og andre i Berlin. Gjennom dette hadde man fått et helt nytt syn på sykdom og sykdomsårsaker. Fra en mer naturfilosofisk orientering var disse fagene i det 19. århundre blitt mer empirisk og praktisk preget. I kjølvannet av bakteriologien fulgte serologien, der etter hvert den humorale immunitetslæren i hovedsak ble forvaltet i Tyskland og den cellulære i Frankrike.
Den unge, begavede Magnus Haaland kom til et særdeles aktivt forskningsmiljø på Institut Pasteur i Paris under Pasteurs etterfølger, dr. Émile Roux (1853 – 1933) (2). Først gikk han gjennom det ordinære kurs i mikrobiologi ved instituttet under lærere som Émile Roux, Elie Metschnikow (1844 – 1916) og Amedée Borrel (1867 – 1936). Han besøkte i tillegg forskjellige sykehus, blant annet avdelingen til Georges Widal (1862 – 1929), en pioner innen serodiagnostikk og tyfoidfeber. Etter gjennomgått kurs arbeidet han en tid ved laboratoriet hos Metschnikow, en temperamentsfull og engasjert russer som fant makrofagens funksjon. Her studerte han mikrobers passasje gjennom karveggen. I april 1904 begynte han på sine cancerstudier i Borrels laboratorium. Ett år i forveien hadde veterinæren Carl Oluf Jensen (1864 – 1934) i København funnet at en spontant oppstått svulst hos hvite mus kunne overføres til andre dyr ved direkte inokulasjon. Haaland fikk oversendt et stykke av denne tumoren fra ham og kunne vise at den vokste malignt ved overføring til andre mus og spredde seg til både lever og andre organer. Borrel var også opptatt av at svulster kunne ha infeksiøs opprinnelse, og de prøvde å sprøyte ultrafiltrater av maligne svulster på mus.
Våren 1905 forlot Haaland Paris og dro til Marburg, hvor han arbeidet hos professor Ludwig Aschoff (1866 – 1942), en av Tysklands ledende patologer, som senere ble professor i Freiburg. Haaland fortsatte sine eksperimentelle undersøkelser og prøvde på Aschoffs oppfordring å fremkalle kreft hos mus ved hjelp av anilinpreparater. Stoffene var imidlertid så giftige at dyrene døde etter kort tid.
Høsten 1905 flyttet Haaland til Frankfurt am Main for å arbeide hos professor Paul Ehrlich (1854 – 1915) ved Institut für Experimentelle Therapie. Ehrlich var en av de største medisinske forskerne på 1900-tallet og fikk nobelprisen i 1908 sammen med Metschinkow. I Frankfurt arbeidet Haaland med transplantasjon av ondartede svulster og metastaseringsmønstre, blant annet på en tumorlinje som Ehrlich hadde utviklet. Han studerte også immunitetsforhold både generelt og i sammenheng med svulsttransplantasjon. Ehrlich fattet interesse for den unge nordmannen, og Haaland skrev flere vitenskapelige artikler sammen med ham og de øvrige medarbeiderne.
I 1906 var Haaland assistent ved Rikshospitalets patologisk-anatomiske institutt hos professor Francis Harbitz (1867 – 1950). Han reiste også på de aller første internasjonale kreftkongresser, som ble holdt i Heidelberg og Frankfurt, og der ble han kjent med den engelske kreftforskeren Erwin Bashford (1873 – 1923). Bashford kjente til resultatene av Haalands arbeider over metastasering av transplanterte musesvulster og tilbød ham en forskerstilling ved det nye kreftforskningsinstituttet som var blitt opprettet av The Imperial Cancer Research Fund i London.
Tidlig i 1907 tiltrådte Haaland denne stillingen. Han ble i London i fire år. Her gjorde han en rekke viktige eksperimentelle arbeider, dels alene og dels sammen med Bashford og hans senere etterfølger J.A. Murray (1873 – 1950). Ehrlich og medarbeidere hadde tidligere påvist at stromaet i visse tilfeller av transplantabel musekreft kunne utvikle seg til et transplantabelt sarkom. Bashford og Ehrlich var ikke på talefot, men Haaland fikk med seg denne kreftsvulsten til London. Ved overføring til nye dyr klarte han å forandre både svulstens biologiske egenskaper og morfologi og viste at kreftsvulster under progredieringen kunne utvikle seg i flere retninger. Dette førte til hans doktoravhandling: Contributions in the study of the development of sarcoma under experimental conditions. Han disputerte på dette arbeidet i Oslo i 1909, og prosektor F.G. Gade (1855 – 1933) var med i bedømmelseskomiteen. Gade var meget begeistret for doktoranden (3 – 8).
I 1911 publiserte Haaland et annet epokegjørende arbeid, en monografi med tittelen Spontaneous tumours in mice. Her beskrev han for første gang såkalte retikuloser, en virusindusert svulstform som er et motstykke til visse maligne lymfomer hos mennesket.
Magnus Haalands vitenskapelige arbeider er interessant lesning den dag i dag, med nøyaktig gjennomførte forsøk, omfattende histologisk dokumentasjon og konklusjoner som lå langt forut for sin tid.