Selvmord og selvmordsforsøk i Bærum 1984 – 95

Gudrun Dieserud, Mitchell Loeb, Øivind Ekeberg Om forfatterne
Artikkel

Basert på en undersøkelse som tidligere er publisert i Suicide and Life-Threatening Behavior (1)

I denne artikkelen studeres utviklingen av selvmordsforsøks- og selvmordsraten i Bærum i en 12-årsperiode (1984 – 95), samt selvmordsatferden i Bærum sammenliknet med landet for øvrig (1).

I kjølvannet av den fordobling av selvmordsraten som fant sted i Norge i årene 1970 – 88 ble selvmordsforebygging for alvor satt på den politiske agenda i 1990-årene. Helsedirektoratet, nå Statens helsetilsyn, utarbeidet Nasjonalt program for forebygging av selvmord i Norge i 1993 (2). To år senere fulgte Handlingsplan mot selvmord 1994 – 1998 (3). I handlingsplanen står følgende: ”Den overordnete målsetting med handlingsplanen er at helsetjenesten skal bidra til å redusere selvmordshyppigheten i Norge.” Handlingsplanen retter seg primært mot tiltak overfor grupper med spesiell risiko for selvmord. Et av hovedvirkemidlene for å oppnå en reduksjon av selvmord i Norge skal være å ”kartlegge og evaluere de eksisterende modeller for organisert samarbeid, spre kunnskap om gode modeller og eventuelt utvikle nye modeller” for slike tiltak (3).

Forebygging

Det hersker ulike oppfatninger av om, og i så fall hvordan, selvmord kan forebygges (4 – 7). De fleste forebyggingsmodeller er ikke utviklet spesielt i forhold til selvmordsatferd, men baserer seg primært på modeller utviklet i kommunehelsetjenesten eller den psykiatriske spesialisthelsetjenesten (7). Generelt bør forebyggingsmodeller ta utgangspunkt i:

  • – Kartlegging av problemets omfang (selvmords- og selvmordsforsøksepidemiologi)

  • – Identifisering av høyrisikoindivider (sosiale, demografiske, psykologiske, psykiatriske karakteristika)

  • – Kartlegging av lokale ressurser

  • – Etablering av tiltak som raskt kan settes inn overfor høyrisikoindivider (tidlig intervensjon) (7, 8).

Et oppfølgingssystem for selvmordsforsøkere, omtalt som Bærumsmodellen (ramme), søker å ivareta disse grunnleggende krav til forebyggingsmodeller (1 – 3, 9 – 11).

Omfang

Selvmordsraten i Norge økte fra 8,7 per 100 000 i 1973 til 16,8 per 100 000 i 1988. Økningen gjelder i alle aldersgrupper og for begge kjønn, men med den sterkeste økningen blant gutter i aldersgruppen 15 – 19 år. Høyest selvmordsrate finner vi blant menn over 80, hos kvinner er den høyeste raten i aldersgruppen 40 – 59 år (12). I 1996 var selvmordsraten sunket til 11,8 per 100 000, en 30 % reduksjon fra 1988 (13). Selvmord er ca. tre ganger så vanlig blant menn som blant kvinner. I 1996 begikk 517 personer i Norge selvmord, 389 menn og 128 kvinner. Det er tidligere ikke publisert selvmordsdata fra Bærum kommune i norske fagtidsskrifter.

Den manglende lovpålagte registrering av selvmordsforsøk gjør at det ikke eksisterer nasjonal statistikk over selvpåførte skader noen steder i verden. Omfanget av selvpåførte skader i en befolkning beregnes vanligvis til å være 7 – 15 ganger større enn tallet på selvmord. Ifølge tall fra Skaderegisteret ved Statens institutt for folkehelse antas det at ca. 8 900 nordmenn ble sykehus- eller legevaktbehandlet etter selvpåført skade i 1994 (14). Sør-Trøndelag er Norges opptakssted i WHOs multisenterprosjekt for epidemiologisk kartlegging av selvmordsforsøk, og data fra Sør-Trøndelag viser en gjennomsnittsrate på 186/100 000 for kvinner og 140/100 000 for menn (1989 – 93) (15). Det er vanlig at flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk.

Selvmordsforsøk utgjør en betydelig risikofaktor for senere selvmord. Ulike undersøkelser viser imidlertid stor variasjon i grad av risiko, sannsynligvis knyttet til forskjeller i inklusjonskriterier for datamaterialene (16). Man kan forvente at gjennomsnittlig 20 – 40 % av selvmordsforsøkere i løpet av livet vil gjøre nye, ikke-dødelige forsøk, mens omtrent 10 % vil begå selvmord (12).

Formål

Vi har tidligere vist at selvmordsforsøksraten i Bærum (1984 – 95) var høyest for personer med sivilstatus som ugift, skilt, eller separert, samt blant arbeidsledige og blant rusmisbrukere. Vi har også funnet at ca. 35 % av kvinnene og 30 % av mennene hadde gjort tidligere selvmordsforsøk (1). Vi vil i denne artikkelen presentere epidemiologiske data over både selvmord og selvmordsforsøk i Bærum kommune, knyttet til en modell for tidlig intervensjon overfor selvmordsforsøkere. Nærmere bestemt er hensikten å presentere utviklingen av selvmordsforsøks- og selvmordsraten i Bærum over en 12-årsperiode (1984 – 95), vurdere om det er forskjeller i selvmordsatferden i Bærum sammenliknet med landet for øvrig, og knytte noen kommentarer til oppfølgingsteamets arbeid (Bærumsmodellen) i forhold til utviklingen av selvmordsatferden i kommunen.

Materiale og metode

Data er hentet fra Bærum kommune, Oslos nabokommune i vest. Kommunen er karakterisert ved over gjennomsnittlig utdannings- og inntektsnivå, og under gjennomsnittlig omfang av arbeidsledighet og sosiale problemer. Kommunens innbyggere har imidlertid et høyt forbruk av rusmidler, spesielt ungdom (17). Befolkningen var per 1.1. 1984 på 81 295 personer (2,0 % av Norges befolkning), per 1.1. 1996 var den på 97 019 personer (2,2 % av Norges befolkning) (18, 19). Kjønns- og alders-sammensetningen har vært stabil i løpet av observasjonsperioden, det har også vært stabilitet i skilsmissenivået.

Data er hentet fra to datasett:

  • – Alle pasienter (15 år eller eldre) behandlet etter selvpåført skade ved Bærum sykehus i tidsperioden 1984 – 95 (12 år). Vår undersøkelse baserer seg altså på sykehusbehandlede selvmordsforsøkere, inklusjonskriteriene er i overensstemmelse med den definisjon av selvmordsforsøk (parasuicid) WHOs registreringsprosjekt er basert på (20). På grunn av manglende internasjonal enighet om entydig bruk av begrepene parasuicid og selvmordsforsøk, har vi valgt å bruke ordet selvmordsforsøk, selv om dette begrepet er blitt kritisert for å være upresist i forhold til grad av intensjon om å dø. Materialet inneholder alle individuelle selvmordsforsøk, både forgiftninger (94 %) og selvpåførte fysiske skader. Informasjon om tidligere selvmordsforsøk og informasjon om hvert påfølgende forsøk i løpet av observasjonsperioden er inkludert i analysene. De statistiske analysene er personbaserte, med utgangspunkt i det første registrerte selvmordsforsøket i perioden. Selvmordsforsøksrate uttrykker antall selvmordsforsøk per 100 000 individer per år. Årlig gjentakelsesrate er definert som ”de pasienter registrert innenfor et kalenderår som hadde et nytt parasuicid (selvmordsforsøk) i løpet av de neste 12 måneder” (8).

  • – Alle registrerte selvmord i kommunen i samme tidsperiode (15 år eller eldre), enten dødsfallene er skjedd i eller utenfor kommunen (basert på folkeregistertilhørighet) (F. Gjertsen, Statistisk sentralbyrå, personlig meddelelse).

Statistiske analyser

Analysene er utført ved hjelp av statistikkprogrammer i Epi Info (versjon 6) og Statistical Package for the Social Sciences (SPSS for Windows, versjon 6.1). Khikvadrattest ble brukt for sammenlikninger mellom proporsjoner, mens t-test ble brukt for sammenlikninger mellom normalfordelte gjennomsnitt. Tendenser over tid er beregnet ved bruk av lineær regresjonsanalyse med angivelse av R² (test av tilpasning av modellen). P< 0,05 ble ansett som statistisk signifikant.

Resultater

Selvmordsforsøk i Bærum

Totalt ble 1 031 personer (15 år eller eldre) (64 % kvinner) innlagt i alt 1 446 ganger etter selvmordsforsøk i perioden 1984 – 95. Gjennomsnittsalderen var 37,1 år (SD 16,0) for kvinner og 36,6 år (SD 16,2) for menn (t = 0,44, ikke signifikant). Ca. 50 % av de innlagte var i aldersgruppen 15 – 34 år. Den gjennomsnittlige selvmordsforsøksraten i perioden var for kvinner 149, for menn 90 (ratio 1,7 : 1) og for begge kjønn 121. Høyest rate for begge kjønn samlet ble funnet i aldersgruppen 15 – 24, nest høyest rate for kvinner var i aldersgruppen 35 – 44, mens tilsvarende for menn var i aldersgruppen 25 – 34 (tab 1).

Tabell 1  Selvmordsforsøksrater per 100 000. Bærum 1984 – 95 (alder 15 år eller eldre)

Alder (år)

1984

1985

1986

1987

1988

1989

1990

1991

1992

1993

1994

1995

Gjennomsnitt 1984 – 95

Kvinner

15 – 24

176

380

234

276

365

312

173

241

199

187

139

230

243

25 – 34

132

267

251

164

166

177

177

158

132

80

118

66

157

35 – 44

415

339

189

240

192

144

159

115

159

72

98

95

185

45 – 54

125

211

361

107

170

270

138

95

89

118

197

97

165

55 – 64

151

112

94

95

156

0

83

42

108

67

67

23

83

65+

18

52

99

95

15

86

28

27

52

89

12

97

56

Totalt

174

233

202

169

178

166

127

115

122

101

102

101

149

Menn

15 – 24

280

232

93

124

184

109

80

64

213

68

69

88

134

25 – 34

320

93

177

114

207

97

28

56

167

125

56

56

125

35 – 44

120

82

78

60

146

14

85

84

85

84

136

93

89

45 – 54

48

96

120

96

47

68

64

80

94

18

51

16

66

55 – 64

40

20

101

21

22

46

95

25

76

51

0

0

41

65+

95

69

44

83

78

0

18

89

52

51

50

49

56

Totalt

166

104

105

86

127

57

60

68

119

70

67

55

90

Totalt

15 – 24

229

305

163

201

275

210

127

152

206

127

104

159

188

25 – 34

228

179

214

140

187

137

103

108

149

102

88

61

141

35 – 44

270

212

133

150

169

79

121

99

121

78

117

94

137

45 – 54

89

157

248

102

111

173

102

88

91

69

126

57

118

55 – 64

97

67

97

60

93

21

89

34

93

59

36

12

63

65+

51

59

75

89

42

49

24

54

52

73

28

76

56

Totalt

170

171

155

129

154

113

95

93

120

86

85

79

121

I løpet av 12-årsperioden ble det observert et signifikant, absolutt fall i selvmordsforsøksraten fra 170 per 100 000 personår (95 % konfidensintervall 139 – 201) til 79 (95 % KI 59 – 99) for begge kjønn samlet. For kvinner ble raten redusert fra 174 (95 % KI 129 – 218) til 101 (95 % KI 70 – 133), mens reduksjonen for menn var fra 166 (95 % KI 121 – 211) til 55 (95 % KI 31 – 79) (fig 1). En test av eventuell lineær sammenheng mellom tidsperspektiv (år) og selvmordsforsøksrater, gav signifikant R² for både kvinner (R² = 0,82), menn (R² = 0,44) og begge kjønn samlet (R= 0,84).

Figur 1  Insidens av selvmordsforsøk i Bærum 1984 – 95

Den gjennomsnittlige årlige gjentakelsesraten for forsøk var 15 % (ingen signifikant kjønnsforskjell). Etter at stoffmisbrukerne ble tatt ut av analysen, sank raten til 14 % (15 % kvinner, 13 % menn). Av førstegangsforsøkerne gjentok 18 % (17 % kvinner, 18 % menn) atferden i løpet av observasjonsperioden, mens 26 % (30 % kvinner, 22 % menn) av dem som rapporterte tidligere forsøk ved intervjutidspunktet, gjentok atferden i løpet av perioden (1995 tatt ut for å gi alle minimum 12 måneders observasjonstid).

Nesten 90 % av selvmordsforsøkerne ble henvist til oppfølging etter utskrivning, hvorav 45 % til det selvmordsforebyggende team (49 % kvinner, 36 % menn), et tiltak som kommer i tillegg til annen oppfølging. Ca. 12 % ble direkte innlagt i psykiatrisk sykehus, mens både psykiatrisk poliklinikk og familievernkontoret gav oppfølging til ca. 11 % hver. Rusmiddelomsorgen gav oppfølging til 13 %, og 27 % av pasientene i aldersgruppen 15 – 18 år startet behandling ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Selvmord i Bærum

Selvmordsraten i Bærum og i landet som helhet fremgår av tabell 2. I løpet av 12-årsperioden var det 161 selvmord i Bærum, 105 menn og 56 kvinner (15 år eller eldre). Det fremgår at selvmordsraten i Bærum gjennomsnittlig er høyere enn landsgjennomsnittet for kvinner: 12,5 per 100 000 personår (95 % KI 1,2 – 23,9) mot 9,3 (95 % KI 7,9 – 10,7), mens gjennomsnittsraten er omtrent den samme for menn: 25,3 (95 % KI 8,5 – 42,1) mot 26,9 (95 % KI 24,4 – 29,4). Totalt er gjennomsnittsraten i Bærum 18,7 (95 % KI 8,7 – 28,7) mens raten for hele landet er 17,9 (95 % KI 16,5 – 19,4).

Tabell 2  Selvmordsrater per 100 000. Bærum og Norge 1984 – 95 (alder 15 år eller eldre)

1984

1985

1986

1987

1988

1989

1990

1991

1992

1993

1994

1995

Gjennomsnitt

Bærum1

Kvinner

5,9

8,6

11,2

16,3

10,8

8,0

15,9

13,1

15,6

15,5

12,8

15,2

12,5

Menn

21,9

33,7

21,0

17,7

37,6

31,6

8,6

39,7

22,6

28,0

25,0

19,3

25,3

Totalt

13,7

20,8

16,0

17,0

23,7

19,4

12,4

25,9

19,0

21,5

18,7

17,1

18,7

Norge

Kvinner

9,0

9,2

9,4

9,4

11,3

10,2

9,8

10,0

9,4

7,8

8,4

7,6

9,3

Menn

27,7

26,2

25,2

29,3

30,3

28,6

28,7

29,3

26,2

26,1

21,8

23,9

26,9

Totalt

18,1

17,5

17,2

19,1

20,6

19,2

19,1

19,5

17,7

16,8

15,0

15,6

17,9

  • Ratene i Bærum varierer en del som følge av små tall, kvinner 2 – 6/år, menn 9 – 19/år

Mens det har vært et betydelig fall i selvmordsforsøksraten i Bærum, har det ikke vært observert en tilsvarende reduksjon i selvmordsraten i samme tidsperiode (fig 2). Vi har tvert imot fått en økning (ikke signifikant) fra gjennomsnittsraten for de tre første årene i observasjonsperioden (1984 – 86) på 16,8 per 100 000 personår (95 % KI 11,2 – 22,5) til en gjennomsnittsrate på 19,1 (95 % KI 13,4 – 24,8) for de tre siste årene i perioden (1993 – 95) i Bærum (begge kjønn samlet). Økningen ble funnet blant kvinnene, der gjennomsnittsraten steg fra 8,6 (95 % KI 3,0 – 14,3) til 14,5 (95 % KI 7,6 – 21,4) (ikke signifikant), mens det for mennene i Bærum ble funnet en ikke-signifikant reduksjon i samme periode. I Norge hadde vi i observasjonsperioden, for begge kjønn samlet, en signifikant reduksjon i gjennomsnittsraten for selvmord fra 17,6 per 100 000 personår (95 % KI 16,8 – 18,4) til 15,8 (95 % KI 15,0 – 16,5). Reduksjonen er ikke signifikant når vi ser på menn og kvinner hver for seg. Det er altså ikke samme tendens i Bærum som i resten av landet. Kvinnene lå noe under landsgjennomsnittet i første treårsperiode. I den siste perioden lå de betydelig over. Forholdstallet mellom menn og kvinner i Bærum er 1,9 : 1, mens det i hele landet er 2,8 : 1.

Figur 2  Insidens av selvmord i Bærum 1984 – 95

Blant de 1 031 registrerte selvmordsforsøkerne, var det 25 personer (2,4 %) som begikk selvmord. Blant dem som tok sitt liv var det således 15 % som var registrert med tidligere selvmordsforsøk i observasjonsperioden.

Menn brukte stort sett de samme selvmordsmetoder som i landet for øvrig, med skudd (37 %), hengning (26 %) og forgiftning (25 %) som de vanligste metoder. Kvinnene i Bærum benyttet oftere forgiftning som metode (65 %) enn kvinner i landet for øvrig (39 %) i 1995 (21).

Diskusjon

I tillegg er det en markert nedgang i selvmordsforsøksraten (53,5 %) i Bærum i 12-årsperioden. En tilsvarende utvikling er sett i studier fra Norge (15) og andre europeiske land (25), men observasjonstiden i de andre studiene er så vidt kort at det er vanskelig å gjøre sammenlikninger av disse tallene. Siden det ikke foreligger systematisk nasjonal registrering av selvpåførte skader, er det vanskelig å vite om nedgangen i selvmordsforsøksraten i Bærum er uttrykk for en generell tendens i landet, eller om den er en følge av at det foregår registrering og systematisk oppfølging, noe som innebærer en økt oppmerksomhet omkring problematikken og bedret kompetanse i alle ledd av oppfølgingskjeden.

Den relativt lave selvmordsforsøksraten i Bærum henger trolig sammen med flere faktorer. Forekomsten av selvmordsforsøk var omtrent fire ganger høyere blant dem som var arbeidsledige i denne undersøkelsen (1). Siden arbeidsledigheten i Bærum var svært lav i observasjonsperioden, bidrar dette til en lavere rate. Selvmordsforsøk er også mindre uttalt i de høyeste sosialgrupper, og Bærum kjennetegnes av høy sosioøkonomisk standard.

Flere studier har vist at nærmere 50 % av selvmordsforsøkere har gjort minst ett tidligere forsøk (8, 25). I Bærum er denne andelen noe lavere (33 %). Dette kan delvis henge sammen med den høye sosioøkonomiske standard i befolkningen, men det er også mulig at den bedrede oppfølging har bidratt til dette. Det høye sosioøkonomiske nivå i kommunen kan også bidra til å forklare den relativt høye selvmordsraten blant kvinner i Bærum. Det er holdepunkter for at kvinner med akademisk utdanning har høyere selvmordsrate enn andre, og utdanningsnivået i Bærum er relativt høyt. Vi har ingen sikker forklaring på at så mange kvinner i Bærum benytter forgiftning som selvmordsmetode. Muligens kan det høye forbruket av alkohol og andre rusmidler i kommunen spille en rolle.

En dødelighet på 2,4 % som følge av suicid i løpet av en gjennomsnittlig observasjonstid på 6,5 år er relativt lav, også tatt i betraktning av at det på grunn av forskjeller mellom forskjellige populasjoner bør utvises forsiktighet når forskjellige studier sammenliknes. Den kumulative mortalitet som følge av suicid er 1 – 15 % i studier med observasjonstid på 1 – 15 år (28 – 31). Det lave antall selvmord gjør det ikke mulig å konkludere med at den relativt lave selvmordsraten i oppfølgingsperioden er en følge av bedret oppfølging. Dessuten har det store flertallet av dem som tok sitt liv ikke vært i kontakt med det selvmordsforebyggende team.

Det kan være vanskelig å dokumentere at det er mulig å forebygge selvmord. En tvil omkring dette kan forsterkes ved å lese foreliggende litteratur. Gunnell & Frankel (32) konkluderte da også med at det ikke foreligger noen randomiserte kontrollerte studier som har vist at en intervensjon har hatt selvmordsforebyggende effekt. Hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på de store metodeproblemene som er knyttet til selvmordsforskning, er det imidlertid lett å foreta statistisk type 2-feil, altså en feilaktig konklusjon om at et virksomt tiltak ikke har effekt. Utvalgets størrelse er en kritisk faktor ved studier av sjeldne fenomener, slik som selvmord. Gunnell & Frankel (32) beregnet hvor stort utvalg som var nødvendig for å påvise en reduksjon i selvmordsraten på 15 %. I en generell befolkning med selvmordsrate på 10/100 000/år kreves det nesten 13 millioner personer. I et utvalg blant selvmordsforsøkere med risiko på 3 % i en åtteårsperiode kreves et utvalg på nesten 45 000 personer.

For å påvise effekt av selvmordsforebyggende tiltak mener vi derfor det er nødvendig å utvikle andre metoder enn randomiserte kontrollerte undersøkelser. Det bør foretas intervensjon overfor grupper med høy risiko, gruppene bør være mest mulig homogene, og det er nødvendig med studier fra flere sentre. Baldessarini og medarbeidere (33) fant eksempelvis i en litteraturgjennomgang at litiumbehandling ved bipolar lidelse fører til at selvmordsrisikoen reduseres med over 80 %.

Selv om det viktigste målet for selvmordsforebyggende arbeid er å forhindre selvmord, er andre viktige mål å hindre nye selvmordsforsøk og å hjelpe pasientene og familiene til å få et bedre liv. Intensjonen i Bærumsmodellen er helt i tråd med de anbefalinger som er gitt i den britiske publikasjon Effective health care fra 1998, der konklusjonen etter en gjennomgang av effektstudier av forskjellige intervensjonstiltak blant annet er at reduksjon i gjentatt selvmordsatferd er påvist fra ulike former for tidlig intervensjon etter sykehusbehandlede selvmordsforsøk (34). Intervensjonen må inkludere tiltak rettet mot både psykologiske, sosiale, psykiatriske og misbruksrelaterte problemer, samt omfatte rutiner for å fange opp dem som faller ut av avtalt eller etablert behandling (34). Ut fra den samlede evidens av effekt fra tidlig intervensjon overfor selvmordsforsøkere finner vi det sannsynlig at det selvmordsforebyggende teamet i Bærum har bidratt noe til den observerte reduksjon i selvmordsforsøk.

Bærumsmodellen

Kommunehelsetjenesten i Bærum har siden 1983 samarbeidet med Bærum sykehus om sikring av adekvat oppfølging for selvmordsforsøkere og deres pårørende, etter en samarbeidsmodell som omtales som Bærumsmodellen. Helsesøstre og psykolog i kommunehelsetjenesten samarbeider med sosionomer og psykiater ved sykehuset om dette tiltaket. Både i Nasjonalt program for forebygging av selvmord og i Handlingsplan mot selvmord anbefales Bærumsmodellen som en brukbar strategi for høyrisikointervensjon med hovedmålsetting å redusere antall selvmord blant selvmordsforsøkere. I kommunehelsetjenesten anvendes ca. ett årsverk på 100 000 innbyggere til dette oppfølgingsarbeidet. En rekke ulike modeller for slik oppfølging er igangsatt i Norge, men ingen oppfølgingsstudier som beskriver utviklingen av selvmordsatferd etter igangsetting av tiltakskjeder er hittil publisert.

Det er tidligere godt dokumentert at selvmordsforsøkere som gruppe er karakterisert ved lite initiativ til å skaffe seg adekvat hjelp for sine psykiske problemer, samt relativt høy frafallsprosent fra etablert behandling. Begrunnelsen for å etablere tiltakskjeder for selvmordsforsøkere ligger dels i denne passiviteten eller oppgittheten i forhold til å skaffe seg eller fullføre adekvat behandling, dels i reelle problemer i forhold til å få tilgang til slik behandling. I Bærumsmodellen spiller helsesøster rollen som ombud for de selvmordsforsøkerne som i sykehuset vurderes til å trenge bistand i perioden mellom sykehusbehandling og etablering av tiltak i det ordinære behandlingsapparatet. Etter at informert samtykke til dette er innhentet i sykehuset, henvises pasienten til helsesøster i det kommunale teamet, som foretar hjembesøk så raskt som mulig etter utskrivning. Dersom pasienten utskrives før informasjon om samarbeid med kommuneteamet er gitt, sender sosionom ved sykehuset et informasjonsbrev om oppfølgingstilbudet, med svarfrist for eventuell reservasjon. Dersom ikke pasienten svarer innen oppgitt svarfrist, meldes saken til kommuneteamet, som kontakter pasienten. Helsesøsterintervensjonen bygger på en psykologisk forståelse av selvmordsatferd, med hovedvekt på problemløsning i forhold til den akutte krisen, samt motivasjonsarbeid for mer langsiktig terapi. Helsesøster er også ivaretakende i forhold til selvmordsforsøkeres pårørende. Psykologen i teamet er faglig ansvarlig og veileder for helsesøstrene (1 – 3, 9 – 11).

Selvmordsforsøksraten i Bærum har i observasjonsperioden gått betydelig ned, og er lavere enn i andre sammenliknbare studier. Den gjennomsnittlige raten i en stor europeisk multisenterstudie fra 1989 – 92 var 184 per 100 000 personår for kvinner og 133 for menn (22). Dette WHO-prosjektet er svært viktig, fordi på grunn av mangel på registreringsplikt i forhold til selvpåførte skader har det vært publisert svært få longitudinelle epidemiologiske undersøkelser av selvmordsforsøk, noe som har vanskeliggjort analyser av utviklingen av denne type atferd både nasjonalt og mellom nasjoner. Data fra Sør-Trøndelag inngår i den europeiske studien, og der var ratene 186 for kvinner og 140 for menn (1989 – 93) (15). De tilsvarende tall for Bærum var i den samme perioden 133 for kvinner og 76 for menn. Resultater fra en dybdestudie av 50 selvmordsforsøkere fra Asker og Bærum i 1995 viser at de aller fleste behandlingstrengende selvmordsforsøkere behandles ved Bærum sykehus, tallene derfra ansees derfor å være relativt pålitelige (23). I Oslo var raten av selvpåførte forgiftninger hos pasienter som ble innlagt i de medisinske avdelinger 310 for menn og 260 for kvinner i 1980 (24), men her var også forgiftninger som følge av uhell, og rene alkohol- og opiatforgiftninger inkludert. Aldersfordelingen i materialet fra Bærum (1) er i overensstemmelse med de europeiske gjennomsnittstallene (22) ved at tyngdepunktet ligger hos de unge (15 – 34 år, menn og kvinner samlet) (1989 – 92), mens den største gruppen selvmordsforsøkere i materialet fra Sør-Trøndelag finnes i aldersgruppen 34 –

Det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hva slags innflytelse Bærumsmodellen har hatt på omfanget av suicidal atferd i kommunen. Det er imidlertid lite sannsynlig at en 53,5 % reduksjon i selvmordsforsøksraten har funnet sted uten at noe av årsaken til dette er knyttet til den systematiske oppfølging de aller fleste selvmordsforsøkere blir gitt etter sykehusbehandlingen. En slik tolking vil være helt i tråd med de positive resultater (nedgang i suicidal atferd) som er påvist som resultat av en rekke ulike oppfølgingssystemer (26). Eksempelvis har Motto og medarbeidere (1976, 1981, 1991) påvist en signifikant reduksjon i selvmordshyppighet blant selvmordsforsøkere som ble tilskrevet av helsepersonell over en femårsperiode etter forsøket. Pasientene hadde i utgangspunktet motsatt seg oppfølging, og i brevene ble pasientene minnet om muligheten for kontakt med behandler, hvis de ønsket det (26). Et viktig poeng i denne sammenhengen er at det ser ut til å være mulig å redusere repetisjon av selvmordsatferd ved hjelp av enkle grep, men tiltakene må vare over tid. I tillegg til dette kan også den økte oppmerksomhet omkring selvmordsproblematikk generelt ha bidratt til større åpenhet, flere henvisninger og mer hjelpsøking fra mennesker som har problemer. Da de fleste barbiturater ble avregistrert, førte det til en signifikant reduksjon i antall forgiftninger med disse midler i Oslo (27). Forgiftninger med antidepressive medikamenter og nevroleptika økte imidlertid slik at antall forgiftninger forble uendret det følgende året. Et tiltak som ikke setter søkelyset på pasientenes problemer var således ikke tilstrekkelig til å oppnå atferd

 45 år for begge kjønn samlet (1989 – 93) (15). Som konklusjon viser denne studien at selvmordsforsøksraten i Bærum er lavere enn forventet.

sendring.

Anbefalte artikler