Registrering av parasuicid ved sykehus og legevakt

Anders Engeland, Johannes Wiik, Gunnar Lande Om forfatterne
Artikkel

Selvmord og selvmordsforsøk er viktige helseproblemer med stor belastning på den enkelte, på familier og på helsevesenet. I 1997 ble 533 dødsfall registrert som selvmord i Norge (1). Dette var omtrent samme antall som rundt 1980, i årene imellom har antallet vært en del høyere, med en topp i slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene. Det var i 1997 2,7 ganger flere selvmord blant menn enn blant kvinner. Blant menn var skyting (33 %) og hengning/kvelning (30 %) de vanligste metodene, blant kvinner hengning/kvelning (35 %) og forgiftning (29 %) (1).

Begrepene selvmordsforsøk og parasuicid brukes ofte om hverandre, men parasuicid brukes her om ikke-fatale selvmordshandlinger uavhengig av pasientens motiver, intensjoner og grunner (2).

Det er ingen landsomfattende registrering av parasuicid i Norge. Internasjonalt regner man imidlertid med at det er 7 – 15 ganger flere parasuicid enn selvmord (3), og at det er flere parasuicid blant kvinner enn blant menn, selv om kjønnsforskjellene er blitt mindre flere steder de senere årene (2). Under forutsetning av at forekomsten av parasuicid i Sør-Trøndelag er representativ for hele landet, er det beregnet at det er ca. 5 000 parasuicid årlig her i landet (4). Det er stor usikkerhet rundt dette anslaget.

I motsetning til mange sykdommer har parasuicid, med noen få unntak, vært lite systematisk fulgt opp. På grunn av høy gjentakelsesfrekvens, alvorlighetsgrad og overdødelighet blant personer som har gjennomført parasuicid ville det vært ønskelig med en mer obligatorisk og rutinemessig overvåking av forekomst og alvorlighetsgrad, slik at det kan bli lettere å prioritere målrettede tiltak. I Nasjonalt program for forebygging av selvmord i Norge gikk Helsedirektoratet, nå Statens helsetilsyn imot særskilte pasientregistre av selvmordsforsøk ut fra personvernhensyn (5). Det ble anbefalt at det utarbeides et standardisert journalark til bruk ved selvmord og selvmordsforsøk ved den enkelte behandlingsenhet.

I Norden har det vært et nært samarbeid om skaderegistreringen gjennom Arbeidsgruppe for Registrering av Olycksfall i Norden (ARON) nedsatt av Nordisk Medicinalstatistisk komite… (NOMESKO). Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) ved Skaderegisteret har vært norsk representant i denne arbeidsgruppen.

Med utgangspunkt i Target 12 i Target for health for all, WHO 1985, etablerte WHO/EURO Multicentre Study on Parasuicide. 16 registreringssentre i 13 europeiske land deltok i denne studien (3). Det ble gjennomført en standardisert registrering av parasuicid slik at man kunne foreta sammenlikninger over landegrensene. Norge var representert med WHO-senteret tilknyttet Universitetet i Trondheim, med Sør-Trøndelag som befolkningsgrunnlag (6).

Etter anmodning fra NOMESKO utarbeidet representanter fra de nordiske WHO-sentrene og de nordiske skaderegistreringsenhetene et forslag til faglig innhold i et registreringsskjema for selvpåførte skader, herunder selvmordsforsøk, til bruk ved sykehus og poliklinikker. Skjemaet ble innarbeidet i NOMESKOs Classification of External Causes of Injuries (7). Det endelige spørreskjemaet inneholder 11 spørsmål (8). For å utvikle skjemaet videre, bad NOMESKO Folkehelsa ved Skaderegisteret om å foreta en utprøvning av skjemaet ved en av registreringsenhetene i Norge.

Hensikten med denne undersøkelsen var å teste registreringsskjemaet for selvpåførte skader i mottakelsen på sykehus og legevakter for å få en bedre epidemiologisk oversikt over parasuicid og for å lette den individuelle oppfølging av pasientene. Testingen er beskrevet tidligere (8). Vi vil her illustrere hva slags data man kan få ved bruk av skjemaet.

Materiale og metode

Folkehelsa har siden 1985 drevet et personskaderegister som bl.a. inkluderer intoksikasjoner og selvpåførte skader. Registeret omfatter alle skader som mottas ved sykehus, sykehusets poliklinikk eller legevakt i fire sykehusområder. De første fem årene var det prøvedrift med justeringer underveis, men fra 1990 har registeret vært permanent. De fire sykehusene er Harstad sykehus, Regionsykehuset i Trondheim, Sentralsjukehuset i Rogaland og Sentralsykehuset i Buskerud i Drammen. De fire byene som sykehusene ligger i har døgnåpen legevakt, og skadedata blir innhentet fra disse på samsvarende måte. Totalt dekker disse registreringsområdene ca. 11 % av den norske befolkningen, og områdene (byene) hvor vi også har dekning fra primærhelsetjenesten (legevakten), dekker ca. 7,5 % av landets befolkning. Den første rapporten om selvpåførte skader basert på Personskaderegisteret ble publisert i 1992 (9).

Skadene blir registrert på egne skjemaer av spesielle skadesekretærer, og anonymiserte data oversendes Folkehelsa. Folkehelsa kan således ikke identifisere pasientene, men sykehuset kan finne tilbake til journalen ved hjelp av et løpenummer.

I denne undersøkelsen ble det tatt utgangspunkt i alle selvpåførte skader registrert i Skaderegisteret ved Sentralsjukehuset i Rogaland og Stavanger legevakt for året 1992 blant personer som var 15 år eller eldre. Sentralsjukehuset i Rogaland har et befolkningsgrunnlag på ca. 250 000. De aller fleste pasienter med selvmordsforsøk i denne befolkningen blir innlagt ved dette sykehuset. Vi kan imidlertid ikke utelukke en lekkasje til andre sykehus eller at noen er blitt behandlet av primærhelsetjenesten uten innleggelse. Da vi beregnet rater, brukte vi derfor kun befolkningen i Stavanger (ca. 100 000, hvorav 80 000 var 15 år eller eldre), hvor vi har en fullstendig befolkningsbasert registrering.

I 1992 ble det registrert i alt 403 selvpåførte skadetilfeller hvor pasienten var 15 år eller eldre. Seks personer døde senere av skadene de hadde påført seg ved den første registrerte hendelsen. Journalene på de resterende 397 pasientene ble funnet frem og et spørreskjema for selvpåførte skader ble utfylt basert på opplysningene i journalen (8). Det ble stilt spørsmål om kontakt med helsetjenestene i tiden før den aktuelle episoden, om utløsende årsak til episoden, om pasienten tidligere var behandlet for villet egenskade eller parasuicid, om pasientens arbeidssituasjon, om det fantes noen psykiatrisk vurdering av hendelsen, om pasienten fortsatt var suicidal, om hvilken måte parasuicidet ble utført på (med ev. involverte produkter/mengde) og om det fantes opplysninger om tidligere psykiatrisk diagnose. I denne retrospektive undersøkelsen ble det også bedt om en vurdering fra det helsepersonellet som gjennomgikk journalen av hvorvidt de anså hendelsen som et parasuicid. De skulle ikke forsøke å kartlegge om intensjonen var å dø. For alle pasientene ble nye parasuicid registrert frem til juni 1997. Dette representerer et gjennomsnitt på ca. fem års oppfølgingstid. De utfylte anonymiserte skjemaene ble oversendt Folkehelsa.

Insidensrater for parasuicid i Stavanger i 1992 ble beregnet ved hjelp av den gjennomsnittlige befolkningen i byen samme år. På bakgrunn av opplysningene om hvordan parasuicidet var utført, ble det laget en variabel betegnet ”alvorligste metode”, hvor det ble vurdert hvilke av metodene som ble brukt som var den alvorligste. For å illustrere hvor stor andel av pasientene som gjentok parasuicidet og samtidig kontrollere for ulik sensureringstid, laget vi figurer basert på Kaplan-Meier-kurver (10). Relativ risiko for residiv (ett eller flere nye parasuicid) for ulike grupper av pasienter ble beregnet ved Cox’ regresjonsanalyse i programpakken SPSS (10, 11).

Resultater

Av utgangsmaterialet på 397 selvpåførte skader i 1992 blant personer som var 15 år eller eldre (224 blant menn og 173 blant kvinner), var 10 % rene alkoholintoksikasjoner (henholdsvis 11 % og 8 % av episodene hos menn og kvinner). Disse er heretter utelatt. Av de resterende 358 episodene ble 89 % (henholdsvis 85 % og 94 % hos menn og kvinner) vurdert som parasuicid. I 9 % av episodene var det ikke godt nok grunnlag til å bekrefte eller utelukke at det var parasuicid.

Heretter inkluderes kun pasienter som hadde minst én hendelse i 1992 vurdert som parasuicid, dvs. 141 menn og 130 kvinner, hvor mennene stod for 169 parasuicid og kvinnene for 140 i 1992. Gjennomsnittsalderen for de 271 pasientene var 34 år for menn og 35 år for kvinner. Halvparten av pasientene var mellom 25 og 41 år. I perioden 1992 – 97 var det totalt 426 registrerte selvmordsepisoder blant de 271 personene. Av disse personene var 141 personer bosatt i Stavanger, 68 menn og 73 kvinner. Antall parasuicid var høyest i forhold til befolkningen blant personer under 40 år (fig 1). Det var totalt 214 parasuicid per 100 000 menn og 208 per 100 000 kvinner over 15 år i Stavanger (episoderater). Antall personer som gjennomførte ett eller flere parasuicid i Stavanger i 1992 var 178 per 100 000 menn og 176 per 100 000 kvinner over 15 år (personrater).

Figur 1  Forekomst av parasuicid etter alder i Stavanger i 1992 per 100 000 personår

De mest brukte metodene i parasuicidene registrert i 1992 var bruk av medikamenter (85 %) og kutt i håndledd/albue (9 %), og andelen hvor medikamenter ble brukt, var noe høyere for kvinner enn for menn (tab 1). Alkohol ble i tillegg konsumert i forbindelse med 40 % av episodene blant menn og 30 % av episodene blant kvinner.

Tabell 1  Skademetode som ble brukt ved 318 selvmordsforsøk i 1992 (i noen tilfeller er flere av metodene under brukt)

Menn

Kvinner

Totalt

Antall

(%)

Antall

(%)

Antall

(%)

Kutt i håndledd/albue

 14

 (8)

 14

 (9)

 28

 (9)

Medikamenter

136

(81)

135

(91)

271

(85)

Skudd

  3

 (2)

  0

 (0)

  3

 (1)

Annet

 19

(11)

  3

 (2)

 22

 (7)

Totalt 63 % av mennene og 52 % av kvinnene var i aldersgruppen 20 – 39 år (tab 2). Nesten 90 % av pasientene ble innlagt i sykehus. Minst 39 % av mennene og 45 % av kvinnene hadde vært i kontakt med helsetjenesten den siste måneden før hendelsen. For mer enn 30 % av pasientene var det ikke kjent om de hadde vært i kontakt med helsetjenesten eller ikke.

Tabell 2  Karakteristika ved de 271 personene som utførte ett eller flere parasuicid i 1992 (etter opplysninger fra første hendelse)

Menn (n = 141)

Kvinner (n = 130)

Antall

(%)

Antall

(%)

Alder (år)

15 – 19

16

(11)

20

(15)

20 – 39

89

(63)

68

(52)

40 – 64

33

(23)

37

(29)

65+

 3

 (2)

 5

 (4)

Innlagt

Poliklinisk behandling

16

(11)

18

(14)

Innlagt

125 

(89)

112 

(86)

Kontakt med helsetjenesten siste måned før hendelsen

Ja

55

(39)

59

(45)

Nei

44

(31)

29

(22)

Ukjent

42

(30)

42

(32)

Utløsende årsak

Tap av nærstående person

23

(16)

14

(11)

Problemer i familie eller parforhold

30

(21)

46

(35)

Diverse eksterne problemer

10

 (7)

 3

 (2)

Somatiske sykdomsproblemer

 6

 (4)

 8

(6)

Psykisk/rus

67

(48)

53

(41)

Ukjent

 5

 (4)

 6

 (5)

Tidligere behandlet for villet egenskade/

selvmordsforsøk

Ja

52

(37)

70

(54)

Nei

65

(46)

55

(42)

Ukjent

24

(17)

 5

 (4)

Bo-/samboerforhold

Bor alene

49

(35)

26

(20)

Bor med barn

 3

 (2)

12

 (9)

Bor med partner

23

(16)

30

(23)

Bor med barn og partner

18

(13)

29

(22)

Alle andre boforhold unntatt institusjon

37

(26)

21

(16)

Bor på institusjon

 6

 (4)

 6

 (5)

Ukjent

 5

 (4)

 6

 (5)

Psykiatrisk vurdering

Ja

74

(53)

75

(58)

Nei

67

(48)

54

(42)

Ukjent

 0

 (0)

 1

 (1)

Tidligere psykiatrisk diagnose

Ja

50

(36)

63

(49)

Nei

57

(40)

45

(35)

Ukjent

34

(24)

22

(17)

37 % av de mannlige og 54 % av de kvinnelige pasientene hadde tidligere vært behandlet for villet egenskade/parasuicid. For mer enn halvparten av pasientene ble den aktuelle hendelsen vurdert psykiatrisk. 36 % av de mannlige og 49 % av de kvinnelige pasientene hadde en tidligere psykiatrisk diagnose.

Av de 271 personene gjennomførte 25 % et nytt parasuicid i løpet av oppfølgingsperioden, og 11 % prøvde å ta sitt liv mer enn to ganger i perioden 1992 – 97. En pasient ble registrert med 28 parasuicid. Tidspunktet for første nye parasuicid etter indekstilfellet er illustrert i figur 2 for menn og kvinner separat. 16 % av mennene og 14 % av kvinnene gjennomførte et nytt parasuicid i løpet av det første året.

Figur 2  Andel av de 271 personene som utførte ett eller flere parasuicid i 1992 som gjennomførte nye parasuicid etter det første registrerte tilfellet i 1992

Personer som bodde alene ved det første registrerte parasuicidet og personer som tidligere var blitt behandlet etter selvpåført skade/parasuicid, hadde høyest risiko for å gjennomføre nye parasuicid (tab 3).

Tabell 3  Relativ risiko for residiv i løpet av 5,5 år for de 271 personene som utførte ett eller flere parasuicid i 1992 og overlevde den første hendelsen (opplysninger fra første hendelse)

Totalt antall

Med residiv (%)

Relativ risiko

(95 % KI)

Relativ risiko¹

(95 % KI)

Bosted

Stavanger

141

29

1,0

1,0

Utenfor Stavanger

129

23

0,7

(0,4 – 1,2)

0,8

(0,5 – 1,2)

Ukjent

  1

 0

0,0

0,0

Kjønn

Kvinner

130

25

1,0

1,0

Menn

141

26

1,1

(0,7 – 1,7)

1,2

(0,8 – 2,0)

Alder (år)

15 – 19

 36

19

1,0

1,0

20 – 39

157

24

1,3

(0,6 – 2,8)

1,2

(0,5 – 2,8)

40 – 64

 70

34

1,9

(0,8 – 4,3)

1,8

(0,8 – 4,3)

65+

  8

13

0,7

(0,1 – 5,3)

0,8

(0,1 – 7,0)

Innlagt

Poliklinisk behandling

 34

15

1,0

1,0

Innlagt

237

27

2,0

(0,8 – 5,1)

2,3

(0,9 – 6,0)

Kontakt med helsetjenesten siste måned før hendelsen

Ja

114

26

1,0

1,0

Nei

 73

16

0,6

(0,3 – 1,1)

0,7

(0,3 – 1,3)

Ukjent

 84

33

1,3

(0,8 – 2,2)

1,2

(0,7 – 2,1)

Utløsende årsak

Tap av nærstående person

 37

19

1,0

1,0

Problemer i familie eller parforhold

 76

17

0,9

(0,4 – 2,3)

1,1

(0,4 – 2,8)

Diverse eksterne problemer

 13

39

2,4

(0,8 – 7,6)

2,6

(0,8 – 8,1)

Somatiske sykdomsproblemer

14

14

0,8

(0,2 – 3,7)

1,0

(0,2 – 5,0)

Psykisk/rus

120

36

2,2

(1,0 – 4,8)

2,0

(0,9 – 4,6)

Ukjent

 11

 0

0

0

Tidligere behandlet for villet egenskade/selvmordsforsøk

Ja

122

38

1,0

1,0

Nei

120

13

0,3

(0,1 – 0,5)

0,3

(0,2 – 0,5)

Ukjent

 29

28

0,7

(0,3 – 1,4)

0,7

(0,3 – 1,5)

Bo-/samboerforhold

Bor alene

 75

37

1,0

1,0

Bor med barn

 15

20

0,4

(0,1 – 1,4)

0,4

(0,1 – 1,5)

Bor med partner

 53

13

0,3

(0,1 – 0,7)

0,3

(0,1 – 0,8)

Bor med barn og partner

 47

23

0,5

(0,3 – 1,1)

0,5

(0,3 – 1,1)

Alle andre boforhold unntatt institusjon

 58

24

0,6

(0,3 – 1,1)

0,7

(0,4 – 1,5)

Bor på institusjon

 12

42

1,1

(0,4 – 2,8)

1,1

(0,4 – 2,9)

Ukjent

 11

18

0,4

(0,1 – 1,8)

0,5

(0,1 – 2,0)

Psykiatrisk vurdering

Ja

149

24

1,0

1,0

Nei

121

28

1,2

(0,8 – 2,0)

1,3

(0,8 – 2,1)

Ukjent

  1

100 

17,1 

(2,2 – 130)

8,5

 (1,1 – 67,8)

Tidligere psykiatrisk diagnose

Ja

113

36

1,0

1,0

Nei

102

13

0,3

(0,2 – 0,6)

0,5

(0,2 – 1,1)

Ukjent

 56

29

0,8

(0,4 – 1,4)

0,8

(0,4 – 1,4)

Alvorligste metode

Medikamenter

231

26

1,0

1,0

Kutt i håndledd/albue

 22

23

0,9

(0,3 – 2,1)

1,0

(0,4 – 2,4)

Svelget kniv

  3

33

1,5

 (0,2 – 10,8)

2,0

 (0,3 – 15,4)

Skudd

  3

33

1,6

 (0,2 – 11,2)

3,9

 (0,5 – 31,0)

Annet

 12

17

0,6

(0,2 – 2,5)

0,8

(0,2 – 3,4)

  • Justert for bosted, kjønn, alder og tidligere behandlet for villet egenskade/selvmordsforsøk

Diskusjon

Et av formålene med denne retrospektive undersøkelsen var å finne ut hvor mange opplysninger om pasienter som gjennomfører parasuicid som allerede ligger i sykehusjournalen og som derfor ikke krever tilleggsspørsmål (tilleggsressurser). De fleste spørsmålene i det foreslåtte registreringsskjemaet fant man svar på i den eksisterende journalen. Det betyr at registreringen er et spørsmål om å systematisere og ev. samle opplysningene elektronisk på ett sted slik at de er lette å hente frem og analysere. Analysene ovenfor viste at vi kan få tilstrekkelige data, målt i forhold til opplysninger man får ved kostbare intervjuundersøkelser, til epidemiologisk overvåking fra ett slikt registreringsskjema. Det som manglet var at helsepersonellet må forholde seg til definisjonen av parasuicid, dvs. man må aktivt sortere ut de selvpåførte skadene som ikke kommer inn under denne definisjonen, selvmutilasjon og selvpåførte skader med annen hensikt enn å illudere selvmordsforsøk. Vi mener at et spørsmål om dette på spørreskjemaet eller i journalen skulle være relativt enkelt å forholde seg til for mottakelsespersonellet i sykehus eller på legevakt. Denne retrospektive undersøkelsen har også vist at registreringspersonalet stort sett klarer dette selv. I vår undersøkelse var det 9 % av tilfellene hvor man ikke kunne avgjøre om det var et parasuicid eller ikke basert på journalopplysningene. I en aktuell situasjon må andelen usikre nødvendigvis bli betydelig mindre enn i en retrospektiv journalundersøkelse.

Registreringsskjemaet kan kobles til sykehusenes pasientadministrative system (journalsystemet), slik at man har et eget skjema for pasienter med parasuicid som kan utgjøre en slags B-journal. Denne kan brukes både i registreringsøyemed og for senere oppfølging, og en kobling til Dødsårsaksregisteret kan også bli aktuelt for forskningsformål.

Når det gjelder kvaliteten på opplysningene som er samlet sammen retrospektivt i denne undersøkelsen, vil den variere. Opplysninger om for eksempel kjønn og alder vil være pålitelige, mens opplysninger om alkoholpåvirkning og tidligere psykiatrisk diagnose sannsynligvis er mindre pålitelige og kun vil angi et minimum.

I denne studien var det relativt liten forskjell mellom menn og kvinner med hensyn til forekomst av parasuicid, men antall parasuicid var høyest blant menn. Det var 15 % flere parasuicid blant menn enn blant kvinner. Det var en høy residivforekomst blant pasientene i denne undersøkelsen. I løpet av det første året etter det første registrerte tilfellet gjennomførte ca. 15 % av pasientene et nytt parasuicid, og ca. 25 % hadde gjennomført et nytt forsøk innen fem år.

Det er store variasjoner i de registrerte ratene for parasuicid, både nasjonalt og internasjonalt (12 – 14). Variasjonene reflekterer nok, i tillegg til reelle forskjeller, betydelige klassifikasjons- og registreringsproblemer. De ”gjennomsnittlige” europeiske parasuicidratene for perioden 1989 – 92 var 193 per 100 000 personår for kvinner og 140 per 100 000 personår for menn over 14 år (14). Gjennomsnittlig årlig rate for parasuicidtilfeller som førte til hospitalisering per år i Bærum for perioden 1984 – 95 var henholdsvis 149 for kvinner og 90 for menn (12).

I denne studien ble kun pasienter behandlet ved Sentralsjukehuset i Rogaland og Stavanger legevakt inkludert. Ved beregning av befolkningsrater har vi kun brukt befolkningsunderlaget i Stavanger by. Det antas at det er meget få herfra som behandles utenom legevakt/poliklinikk/sykehus. I Stavanger i 1992 ble, ifølge Personskaderegisteret, 2 % av pasientene over 15 år som ble behandlet etter selvpåførte skader totalt, behandlet ved Stavanger legevakt. I Sør-Trøndelag har man beregnet at kun ca. 2 % av parasuicidpasientene var registrert utenfor de somatiske sykehusene (2).

Våre funn vedrørende menn stemmer godt overens med det man fant for Trondheim ved WHO-senterets registrering (15). For kvinner er imidlertid våre rater ca. 20 % lavere enn ratene funnet for Trondheim. Vi fant altså at det var flere menn enn kvinner som gjennomførte parasuicid, mens man i Trondheim fant at det var ca. 20 % flere kvinner enn menn. Tradisjonelt har det vært flere kvinner enn menn i denne pasientgruppen i vestlige land. Dette har imidlertid endret seg mot mindre kjønnsforskjeller de siste tiårene (2). Også i Trondheim var det i 1994 like mange menn som kvinner som ble registrert med selvmordforsøk. Dette skyldtes nedgang hos kvinner, ikke en økning hos menn (2).

Ved WHO-sentrene i Europa var 64 % av parasuicidtilfellene blant menn og 80 % av tilfellene blant kvinner forgiftninger i 1989 – 92 (14). I Sør-Trøndelag var andelen noe høyere i 1989 – 93; 83 % blant menn og 91 % blant kvinner (2). I Stavanger fant vi at 80 % av tilfellene blant menn og 91 % av tilfellene blant kvinner var forgiftninger i 1992.

I Sør-Trøndelag hadde ca. halvparten av parasuicidpasientene i 1989 – 93 gjennomført parasuicid tidligere, og andelen som begikk nye parasuicid innen ett år var 16 % for kvinner og 14 % for menn (15). Tilsvarende tall ble også funnet i Bærum (12). Dette stemmer godt overens med tallene fra vår undersøkelse.

Konklusjon

Vi mener registreringsskjemaet kan brukes ved sykehus og legevakt hvor man ønsker spesiell overvåking og oppfølging av parasuicidpasienter. Skjemaet bør prøves ut prospektivt og fortløpende i en reell mottakelsessituasjon.

Undersøkelsen ble finansiert av Rådet for psykisk helse.

Anbefalte artikler