Helsesamarbeid som sikkerhetspolitisk virkemiddel

Tom Sundar Om forfatteren
Artikkel

Østersjø-regionen består av de fem nordiske landene, de tre baltiske landene, Polen, Russland og Tyskland. Begge foto Østersjø-sekretariatet

Da jernteppet mellom Øst- og Vest-Europa falt i 1989, fulgte økonomiske kriser og sosial oppløsning i landene i det tidligere Sovjetunionen. Også folkehelsen er hardt rammet (1–4). I 1990-årene har Russland og de tre baltiske landene opplevd et sammenbrudd i helsetjenesten, en eksplosiv økning i infeksjonssykdommer og nedgang i levealderen.

Nye samarbeidsprogrammer

På et toppmøte i Østersjørådet i april 2000 ble de 11 medlemslandene enige om å innlede et forpliktende samarbeid for å bekjempe spredningen av tuberkulose og andre smittsomme sykdommer i Østersjø-regionen. Foruten de fem nordiske landene, er Estland, Latvia, Litauen, Polen, Russland og Tyskland representert i rådet.

En flernasjonal aksjonsgruppe har identifisert innsatsområder og fremmet en handlingsplan for helsesamarbeid. Handlingsplanen Healthy neighbours (5) inneholder en tiltaksplan over fem programområder: smitteovervåking og vaksinering, tuberkulosekontroll, kontroll av HIV-smitte, forebygging av antibiotikaresistens og sykehusinfeksjoner, og styrking av primærhelsetjenesten.

I vår begynner en treårig fase med å igangsette nasjonale og lokale prosjekter innenfor hvert programområde. Arbeidet skal evalueres kontinuerlig og finansieres av landene som deltar i enkeltprosjektene.

De siste årene har Norge vist stor aktivitet i en rekke hjelpeprogrammer rettet mot land i det tidligere Sovjetunionen (6, 7). Viktig innsats har vært gjort i Armenia, Georgia og området ved Aralsjøen. Samarbeidsprogrammet i Barentsregionen ble etablert i 1999, og omfatter forebyggende helsearbeid, barnehelse, tuberkulose- og smittekontroll i Nordvest-Russland. I 2001 har 16 prosjekter fått støtte fra Sosial- og helsedepartementet.

Nasjonale behov

Lars Erik Flatø, statssekretær i departementet og leder for den flernasjonale aksjonsgruppen, sier at Østersjø-samarbeidet er et eksempel på at helsespørsmål får stadig større betydning i internasjonal politikk.

– Infeksjonstrusselen er et grenseoverskridende problem som bare kan løses av landene i fellesskap. I alle landene er det en økende erkjennelse av at både faglige og politiske virkemidler må til for å fremme folkehelse, sosial trygghet og økonomisk vekst. Det er et viktig mål at utenrikspolitikken retter seg mot konkrete prosjekter og innsatsområder, sier Flatø.

Han understreker betydningen av å bygge opp helsefaglig kompetanse i hvert enkelt land. En viktig forutsetning for å nå dette målet er at landets myndigheter samarbeider med andre land, men at de selv tar ansvar for å lede og gjennomføre prosjektene. Kravet er at prosjektene er begrunnet ut fra nasjonale behov, og at de kan gjennomføres uten opphold og i samsvar med nasjonale anbefalinger. Det er også ønskelig at prosjektene lar seg vurdere ved kostnad-nytte-analyser.

Eksempler på prosjekter i Østersjø-samarbeidet er å styrke samarbeidet mellom søsterfengsler i Russland, Baltikum og Norden, og å planlegge et felles overvåkingssystem for smitteutbrudd og resistensutvikling.

– Som søkerland til EU må de baltiske land rydde i eget hus. Forekomsten av smittsomme sykdommer er en indikator på sosiale forhold og levekår i et land. Medlemskap i EU forplikter det enkelte land til økt innsats for folkehelsen, sier Lars Erik Flatø.

Internett-adresser med informasjon om samarbeidsprogrammene for helse i Østersjø-regionen og Barentsregionen er: www.baltichealth.org/www.barents.no/

Programmer for tuberkulosekontroll i fengslene er en del av Østersjøsamarbeidet

Mål for Østersjø-samarbeidet

– Overvåking og vaksinering: Samordne smitteovervåkingen i regionen, opprette et system for tidlig varsling av smitteutbrudd, etablere vaksinasjonsprogrammer, styrke laboratoriesamarbeidet og bygge opp kompetanse innen epidemiologi.

– Tuberkulose: Støtte og etablere programmer for tuberkulosekontroll, spesielt

i fengslene, og styrke fengselssamarbeidet (Twin Prison Project).

– HIV og seksuelt overførbare sykdommer: Styrke kompetanse og etablere tilbud innen diagnostikk og behandling i samsvar med retningslinjer fra Verdens helseorganisasjon, drive utadrettet opplysningsarbeid blant risikogrupper og opprette undervisningstilbud i skolene.

– Antibiotikaresistens og sykehusinfeksjoner: Utvikle retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus og primærhelsetjeneste, forbedre analysekvaliteten ved mikrobiologiske laboratorier og opprette varslingssystemer for resistens.

Primærhelsetjenesten: Etablere videreutdannings- og utvekslingsprogrammer for leger og helsepersonell, øke bevisstgjøringen rundt forebyggende helsearbeid.

Anbefalte artikler