Svikt i helsetjenester til psykisk utviklingshemmede

Tom Sundar Om forfatteren
Artikkel

Geirmund Skeie

Ansvarsreformen innen det tidligere helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU) fra 1991 innebar blant annet at personer med psykisk utviklingshemning skulle integreres i den allmenne helsetjenesten. Selv om desentralisering, brukermedvirkning og medansvar har vært sentrale begreper i reformpolitikken (1), er det få holdepunkter for at det medisinske tilbudet er blitt bedre enn det var før reformen.

Komplekse helseproblemer

Tvert imot blir det hevdet at underforbruket av helsetjenester som er observert i denne pasientgruppen, kommer av sviktende helseservice og følgelig redusert tilgang til helsetilbud. Det er avdekket svikt både i allmennlegetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, og først og fremst når det gjelder tjenester fra psykiater, psykolog og nevrolog (2). Det er også vist at selv om psykisk utviklingshemmede har en overhyppighet av psykiske lidelser, har de ikke den samme tilgangen til psykiatriske helsetjenester som befolkningen for øvrig (3). Nok et kritisk område er epilepsiomsorgen, som hevdes å være planløs og uten styring, til tross for at epilepsi er et av de viktigste tilleggshandikap ved psykisk utviklingshemning (4).

– Mennesker med psykisk utviklingshemning representer en sårbar gruppe, fordi de har problemer med å forstå egen sykdom og håndtere egne helseproblemer. De er helt avhengig av andres hjelp får å komme i kontakt med helsevesenet. I tillegg har de ofte sammensatte og komplekse helseproblemer, sier Geirmund Skeie, leder for Medisinsk forening for mental retardasjon og habilitering, og sjef for habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark.

Vanskelig å rekruttere leger

Skeie ønsker en debatt om hvordan helsevesenet kan forbedre rutinene for medisinsk oppfølging av psykisk utviklingshemmede. Han sier at primærhelsetjenesten svikter særlig når det gjelder enkle og rutinemessige helsekontroller, for eksempel syns- og hørselstester.

– Her ligger det en utfordring både til allmennleger og omsorgspersonell om å tilrettelegge et tilbud til pasienter som ikke selv er i stand til å søke hjelp, sier han.

Når det gjelder annenlinjetjenesten, påpeker han behovet for målrettet tverrfaglig innsats, blant annet for å integrere tjenester innen psykiatri, nevrologi og habilitering.

– Den største utfordringen er å gjøre spesialisttjenester tilgjengelig. På landsplan er det store sprik i tjenestetilbudet. Mange steder er det et dårlig samarbeid mellom ulike spesialisttjenester og mellom primærhelsetjenesten og annenlinjetjenesten, sier han.

Nok et problem han fremhever, er at helsepersonell snur ryggen til jobbmuligheter innen habiliteringstjenesten, ikke minst gjelder dette leger: – Det er både merkverdig og bekymringsfullt at det er så vanskelig å rekruttere leger til habiliteringstjenesten. Dette arbeidet er både variert og utfordrende, og stiller krav til kunnskaper på flere områder, blant annet medisinsk genetikk, nevrologi og psykiatri.

– Hvordan kan man snu utviklingen?

– Det er behov for undervisning ved de medisinske lærestedene, og bevisstgjøring og opplæring av leger og helsepersonell både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Ikke minst er det viktig å utvikle samarbeidssystemer som fanger opp behovene til de enkelte pasientene, sier Geirmund Skeie. Han er med i en arbeidsgruppe i Statens helsetilsyn som evaluerer helsetilbudet for personer med psykisk utviklingshemning, og som skal fremme tiltak for å styrke samarbeidet mellom de ulike spesialisttjenestene.

Anbefalte artikler