Nye, detaljerte regler om samtykke
Kapitlet om samtykke lovfester regler som tidligere var innforstått, og innfører også noe nytt. Hovedregelen er at helsehjelp bare skal gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke, § 4-1. Slikt rettsgrunnlag kan være hjemmel i lov (f.eks. loven om psykisk helsevern), antatt samtykke eller samtykke fra verge, eventuelt nødrett.
Alle over 16 år kan selv samtykke, men er pasienten sterkt svekket og ikke forstår hva samtykket gjelder, kan samtykkekompetansen bortfalle. Den som gir helsehjelpen, avgjør om pasienten er i stand til å samtykke. En avgjørelse om manglende samtykkekompetanse skal være skriftlig og begrunnet, og om mulig legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende, § 4-3.
Foreldre samtykker på vegne av barn under 16 år, § 4-4. (Yngre barn har alltid krav på selvstendig informasjon. De skal tas med på råd, høres og få si sin mening etter fylte 12 år, og det skal tas økende hensyn til barnet etter alder og modenhet.) Foreldre samtykker også på vegne av barn mellom 16 og 18 og som mangler samtykkekompetanse.
Reglene om myndige personer som forbigående eller varig ikke har samtykkekompetansen intakt, er kompliserte. Helsehjelp som er ”lite inngripende med hensyn til omfang og varighet” kan gis etter beslutning av den som skal yte hjelpen, § 4-6, første ledd. Det må bety at senildemente, bevisstløse og andre sterkt svekkede pasienter lovlig kan få forbundet små sår og få en smertestillende tablett eller liknende. Er helsehjelpen av større omfang, blir det vanskeligere. For det første kan pasientens nærmeste pårørende samtykke til slik mer omfattende hjelp, § 4-6, annet ledd. Her må man etter min mening trå særdeles varsomt: Helsepersonell må aldri skyve pårørende foran seg for å slippe å ta avgjørelser. Den egentlige regelen blir å lese ut av bestemmelsens neste setning, som sier at ”annen helsehjelp kan gis hvis det anses å være i pasientens interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon fra pasientens pårørende for å avgjøre hva pasienten ville ønsket”. Særregelen i § 4-8 om pasienter uten samtykkekompetanse som ikke har pårørende må forstås som en presisering av helsepersonellets kompetanse til å ta avgjørelser på pasientens vegne, men i samråd med annet helsepersonell.