For mye rasjonalitet kan slå over i irrasjonalitet
Da en ung kvinne i sommer plutselig og uventet døde i lungeemboli etter å ha vært i kontakt med en av Vestfolds legevakter, fikk den vakthavende kollega medienes og Fylkeslegens søkelys rettet mot seg. Dødsfallet førte til flere oppslag i Tønsbergs Blad, en kronikk forårsaket og etterfulgt av uttalelser fra Fylkeslegen (2 – 4). Styret i Vestfold lægeforening har i brev til Fylkeslegen beklaget hans uttalelser i denne sak, der det uventede dødsfall altfor lettvint ble knyttet til diskusjonen om hvordan legevakten er/bør organiseres i fylket.
Når Fylkeslegen i det første medieoppslag velger å koble død pga. lungeemboli til hvordan legevakten er organisert, vil koblingen lett kunne tolkes til at sentraliseringstiltak skulle kunne hindret den unge kvinnens død – og andre uventede, men statistisk forutsigbare dødsfall i ung alder av lungeemboli. Tilsynsmyndighetens ordvalg i mediene og i rapporter har innvirkning på de etablerte legers utidige bruk av teknologiske undersøkelser med det formål å avverge kritikk, på deres flukt fra allmennpraksis inn i bl.a. helsebyråkratiet der det er takhøyde for uforpliktende etterpåklokskap og på unge legers vegring mot å gå ut i allmennpraksis. Diagnostisering av lungeemboli ante mortem er basert på kliniske og anamnestiske opplysninger, som ikke har noen som helst tilknytning til legevaktens organisering, like lite som verifisering av lungeemboli post mortem er tilknyttet organisering av obduksjoner. Fylkeslegen er i posisjon til å balansere sin formynderrolle overfor legestanden og sin pedagogrolle overfor publikum, men i den aktuelle sak savnet styret i Vestfold lægeforening en slik balanse.
Styret i Vestfold lægeforening har i sitt brev anmodet Fylkeslegen om i konkrete saker som har fått døden til følge, å bruke sin posisjon i mediene til realitetsorienterende folkeopplysning, på en slik måte at innholdet i hans uttalelser utvetydig er kunnskapsbasert og balanserer:
– Informasjon om objektiv risiko for plutselig uventet utvikling til livstruende sykdomsforløp og død ved den aktuelle tilstand – hvilket er spesielt nødvendig i de sykdomstilfeller som befinner seg i ytterkanten av gausskurven hvor dødsrisiko i liten grad er relatert til legenes dyktighet,
– Fylkeslegens vurdering av den konkrete legegjerning
– Fylkeslegens konklusjoner om organisatoriske systemfeil.
I moderne legevitenskap har fremskrittet på noen områder skjedd så raskt at forventninger til andre områder lett blir urealistiske. Hadde Fylkeslegen valgt en pedagogisk holdning overfor publikum, kunne embetet utnyttet sin autoritet til folkeopplysning, siden det ifølge Norsk Elektronisk Legehåndbok om lungeemboli står at ”Ingen kombinasjoner av symptomer eller funn har særlig høy prediksjonsverdi” (2). I denne konkrete sak unnlot Fylkeslegen dessuten å fremheve det ressursmessig umulige i å gjennomføre de inngripende og risikable teknologiske undersøkelser som kan utelukke lungeemboli på enhver pasient som konsulterer allmennlege eller legevaktlege for de uspesifikke symptomer som denne tilstand vanligvis presenterer seg med.
”Innen den byråkratiske stat skrumper kollegieforvaltningen . . . så snart kommunikasjonsmidlenes fremskritt og de stigende tekniske krav til administrasjonen nødvendiggjør hurtige og entydige avgjørelser, og de andre, allerede nevnte motiver i retning av fullt byråkrati og monokrati trer i forgrunnen” (1).
Forfatteren er avdelingsrådgiver og leder av Vestfold lægeforenings kollegiale støttetilbud