Erektil dysfunksjon hos norske menn over 40 år

Klinikk og forskning
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    Internasjonalt angis ereksjonssvikt å være hyppig forekommende og er assosiert med kroniske sykdommer og gjennomgått prostataoperasjon. Hensikten med vår undersøkelse var å kartlegge forekomsten av ereksjonssvikt hos menn over 40 år i allmennpraksis, samt registrere risikofaktorer.

    Høsten 1998 spurte 49 allmennpraktikere i Østfold fortløpende menn over 40 år om å fylle ut et anonymisert spørreskjema.

    Av de 1 182 mennene som deltok, oppgav 20 % moderat og 13 % komplett ereksjonssvikt. Forekomsten av ereksjonssvikt økte med alderen, slik at komplett ereksjonssvikt ble funnet hos 2 % i aldersgruppen 40 – 49 år, hos 5 % i aldersgruppen 50 – 59 år, hos 16 % i aldersgruppen 60 – 69 år og hos 37 % av dem over 70 år. Tilsvarende forekomst av moderat ereksjonssvikt var 6 %, 16 %, 32 % og 28 %. Ereksjonssvikt var hyppigere hos menn med kroniske sykdommer, mens høy grad av fysisk aktivitet var assosiert med lavere forekomst. De fleste menn med ereksjonssvikt ønsket å diskutere dette med egen lege, men kun 6 % fikk aktiv behandling.

    Ereksjonssvikt er hyppig forekommende hos menn over 40 år som søker allmennpraktiker av alle årsaker. Et lite antall menn får tilbud om behandling.

    Abstract

    Background.

    Erectile dysfunction (ED) is prevalent and often associated with chronic diseases and previous operations on the prostate. Our aims were to investigate the prevalence of ED among males seeking general practitioners and to register known risk factors.

    Material and methods

    . During a short period in late 1998, 49 Norwegian general practitioners in the county of Østfold asked all their male patients over 40 years of age to anonymously fill in a questionnaire.

    Results

    . 1,182 men completed the study. 20 % stated that they had moderate ED, while 13 % had complete ED. The prevalence of ED increased with age. Complete ED was found in 2 % of those between 40 and 50, 5 % between 50 and 60, 16 % between 60 and 70, and in 37 % of those above 70 years of age. The corresponding values for moderate ED was 6, 16, 32 and 28 %. Moderate/complete ED was increased in the subgroups with hypertension, depression, diabetes,> one concomitant disease, and post prostate surgery. Physically ”very active” individuals had less ED than the ”non-active”. No significant association was found with alcohol or tobacco.

    Most patients with ED wanted to discuss the problem with their general practitioners, but only 6 % received treatment.

    Artikkel

    I de senere år har det vært økende interesse og oppmerksomhet omkring seksuelle problemstillinger innen de medisinske fagmiljøer. Økt forskning har gitt nye behandlingsmuligheter, spesielt overfor erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt) hos menn. Større åpenhet i samfunnet har også gjort det lettere for pasienter å søke hjelp for seksuelle problemer.

    Seksuelle problemer er hyppig forekommende og omfatter en rekke tilstander, som dyspareuni, vaginisme, ejakulasjons- og ereksjonsproblemer, manglende lyst og vanskeligheter med å oppnå orgasme. I utenlandske undersøkelser angir 4 – 6% alvorlige og 20 – 50 % mer moderate problemer (1, 2 ). I en norsk MMI-undersøkelse foretatt i 1997 angav 11 % å ha seksuelle problemer. Tilsvarende tall fra 1987 var 16 % (3). Denne type tall er urovekkende, fordi undersøkelser viser en sammenheng mellom seksuell tilfredshet og livskvalitet (4).

    Ereksjonssvikt er definert som en vedvarende manglende evne til å få og/eller beholde en ereksjon tilstrekkelig lenge til å kunne gjennomføre et tilfredsstillende samleie (5). Internasjonale epidemiologiske undersøkelser har gitt sprikende resultater når det gjelder forekomsten av ereksjonssvikt. I Massachusetts Male Aging Study (MMAS) (6) var forekomsten av alle former for ereksjonssvikt 52 % hos 1 290 menn i alderen 40 til 70 år som besvarte et spørreskjema. 17,1 % hadde minimal, 25,2 % moderat og 9,6 % fullstendig/komplett ereksjonssvikt. Forekomsten økte med alderen, forekomsten av alle former var 38 % blant 40-åringene og 76 % blant 70-åringene. Disse resultatene står tilsynelatende i motsetning til verdens største populasjonsbaserte undersøkelse av Kinsey og medarbeidere (7). I denne studien ble 15 871 menn i alderen 10 – 80 år intervjuet. Forekomsten av impotens hos menn under 45 år var< 3 %, mens den økte til 25 % hos menn over 65 år. Kinsey og medarbeidere benyttet imidlertid en annen undersøkelsesmetode enn man gjorde i Massachusetts Male Aging Study og hadde relativt få deltakere over 55 år. Generelt kan man si at de fleste epidemiologiske studier er gjort i USA og synes å rapportere en økende forekomst av ereksjonssvikt fra 1940 frem til 1994 (8).

    Ereksjonssvikt er ikke bare assosiert med alder, men også med kroniske sykdommer som diabetes, multippel sklerose, hypertoni, høye kolesterolverdier, hjertesykdom og depresjon. Flere undersøkelser har også vist en positiv assosiasjon med inntak av visse typer medikamenter (som antihypertensiver, nevroleptika og antidepressiver), alkohol og røyking (5, 9). Spesielt når det gjelder sammenhengen mellom ereksjonssvikt og medikamenter, foreligger det få kontrollerte studier, og mye av vår kunnskap baserer seg på anekdoter og kliniske observasjoner (10).

    Det foreligger lite data fra Norge, og hensikten med vår undersøkelse var å kartlegge forekomsten av ereksjonssvikt hos mannlige pasienter over 40 år i allmennpraksis. I tillegg ønsket vi å se på risikofaktorer som annen kronisk sykdom, alkoholforbruk, røyking og medikamenter.

    Materiale og metoder

    Materiale og metoder

    Høsten 1998 ble det sendt en forespørsel til alle registrerte allmennpraktikere (209 fordelt på 136 legekontorer) i Østfold om å delta i rekrutteringen av pasienter til spørreundersøkelsen. 59 leger svarte positivt og ble orientert om prosjektet. 49 valgte å inngå i studien. Den enkelte lege ble bedt om å rekruttere minimum ti, maksimum 30 pasienter. For å kunne sammenlikne våre data med data innsamlet i andre land valgte man å benytte et standardisert spørreskjema – MMAS sexual activity.

    I løpet av november og desember 1998 ble undersøkelsen gjennomført. Hver enkelt lege bad alle menn over 39 år om å delta i undersøkelsen. De ble gitt en kort muntlig og skriftlig orientering, og pasienter som var villige til å delta, gav skriftlig samtykke.

    Pasienten ble gitt et nummerert, anonymisert spørreskjema samt en umerket konvolutt og anvist et eget rom hvor skjemaet ble fylt ut. Etter utfylling ble det levert legekontorets resepsjon og videresendt prosjektsekretariatet. Legen førte en egen skriftlig pasientlogg hvor initialer, fødselsdato og deltatt/ikke-deltatt ble registrert på de aktuelle menn inntil den aktuelle kvote var oppfylt. Listene er kontrollert av prosjektledelsen for bl.a. å kunne beregne hvor mange av de menn som ble spurt som valgte å delta i undersøkelsen. Listene ble deretter makulert. Det enkelte spørreskjema inneholder ikke personidentifiserbare opplysninger, og data er registrert sentralt i en Access database.

    Ereksjonssvikt ble inndelt i minimal (vanligvis i stand til å få en ereksjon som er god nok), moderat (av og til i stand til å få en ereksjon som er god nok) og fullstendig (aldri i stand til å få en ereksjon som er god nok).

    Undersøkelsen er gjort i overensstemmelse med Helsinkideklarasjonen og godkjent av etisk komité i daværende helseregion 2.

    Statistisk metode

    Statistisk metode

    Forekomsten av ereksjonssvikt er satt opp mot demografiske bakgrunnsvariabler i tabeller. Mot bakgrunn av disse tabellene samt funn fra tidligere undersøkelser er materialet analysert videre med trinnvis logistisk regresjon og aldersstandardiserte rater (alder gruppert i femårsintervaller). Vi har valgt å benytte alder (en dikotomisert variabel som forteller om respondenten er over eller under 70 år), en egen indeks for fysisk aktivitet og personenes generelle tilfredshet med sitt seksualliv som faste forklaringsvariabler i de trinnvise logistiske regresjonsanalysene.

    Resultater

    Resultater

    80 % av alle menn som ble forespurt, svarte på spørreskjemaet. Av disse 1 182 var 270 i alderen 40 – 49 år, 364 var i alderen 50 – 59 år, 255 i alderen 60 – 69 år og 196 var over 70 år. 97 menn oppgav ingen alder og 37 unnlot å besvare grad av ereksjonssvikt. Gjennomsnittsalderen for hele materialet var 58 år (median 56 år). Forekomsten av ereksjonssvikt i totalmaterialet var: minimal 26 %, moderat 20 % og fullstendig/komplett 13 %. Av de menn som ble forespurt, beskrev altså 59 % en eller annen grad av ereksjonssvikt. Forekomsten av moderat og fullstendig/komplett ereksjonssvikt relatert til alder er vist i figur 1 og tabell 1.

    Tabell 1  

    Forekomsten av de ulike grader av ereksjonssvikt relatert til alder

    Alder (år)

    40 – 49

    50 – 59

    60 – 69

    70 år

    Alder ikke oppgitt

    I alt

    Grad av ereksjonssvikt

    Antall (%)

    Antall (%)

    Antall

    (%)

    Antall

    (%)

    Antall

    (%)

    Antall

    (%)

    Ingen ereksjonssvikt

    179

    (66)

    164

    (45)

    62

    (24)

    25

    (13)

    24

    (25)

    454

    (38)

    Minimal ereksjonssvikt

     70

    (27)

    118

    (32)

    66

    (26)

    29

    (15)

    18

    (19)

    301

    (26)

    Moderat ereksjonssvikt

     16

    (6)

     58

    (16)

    81

    (32)

    53

    (27)

    26

    (27)

    234

    (20)

    Fullstendig ereksjonssvikt

      5

    (2)

     18

     (5)

    41

    (16)

    74

    (38)

    18

    (19)

    156

    (13)

    Ikke oppgitt

      0

      6

     (2)

     5

     (2)

    15

     (8)

    11

    (11)

     37

     (3)

    Totalsum for aldersgruppene

    270

    364

    255 

    196 

    97

    1 182 1

    • Siden 37 personer ikke har besvart spørsmålet om ereksjonssvikt, får vi et nettoutvalg på 1 048 individer som er benyttet i de videre analyser. Bruk av faste forklaringsvariabler i de logistiske regresjonsanalysene vil korrigere for den eventuelle skjevheten, blant annet i alder

    Forekomsten av ereksjonssvikt synes å være like stor i gruppene enslige og samboere/gifte. Inndeling av gruppen etter utdanning (mindre enn ni år grunnskole, fullført ni år grunnskole, treårig videregående skole og universitet/høyskole) viser en tendens til lavere rapportering av ereksjonssvikt ved økende utdanning.

    En rekke spørsmål relatert til sosiale og psykiske/emosjonelle faktorer inngikk i spørreskjemaet. Denne delen av skjemaet var mangelfullt utfylt hos mer enn 50 % av våre deltakere, slik at det er vanskelig å trekke ut valide data. Lav tilfredshet med seksuallivet var signifikant assosiert med ereksjonssvikt.

    Alkoholvaner ble undersøkt ved å spørre hvorvidt mannen inntok alkohol eller ikke. Ved positivt svar ble de bedt om å angi antall flasker øl, glass vin og drinker med brennevin per uke. Gruppen ble delt i avholdende (31 %), lite forbruk, 0 – 8 enheter per uke (57 %), moderat forbruk, 9 – 14 enheter per uke (8 %), og stort forbruk, over 14 enheter per uke (4 %). Spørsmålene relatert til røykevaner delte gruppen i tre. Aldri røykt (29 %), tidligere røykt (38 %), røyker (33 %). Vi fant ingen sammenheng mellom forbruk av alkohol og tobakk og forekomsten av ereksjonssvikt ved logistisk regresjonsanalyse. Ut fra aldersstandardisering finner vi en estimert signifikant økt risiko for å rammes av fullstendig ereksjonssvikt med ca. 50 % hos dem som røyker sammenliknet med gruppen som aldri har røykt. Alkohol- og røykevanenes effekt på forekomsten av ereksjonssvikt er vist i tabell 2. I samme tabell vises også sammenhengen mellom graden av fysisk aktivitet og ereksjonssvikt. Gruppen med lav fysisk aktivitet har mer enn tre ganger så stor risiko for fullstendig ereksjonssvikt (statistisk signifikant) sammenliknet med gruppen med høy fysisk aktivitet.

    Tabell 2  

    Sammenhengen mellom alkoholforbruk, røykevaner, fysisk aktivitet og moderat til fullstendig ereksjonssvikt vurdert ved logistisk regresjonsanalyse

    Utvalg

    Moderat/fullstendig erek sjonssvikt

    Fullstendig ereksjonssvikt

    Antall observa-vasjoner

    Prosent av besvarte spørsmål

    Oddsratio (logistisk regresjon) 1

    Oddsratio (logistisk regresjon) 1

    Populasjonen totalt

    1 048

    Forbruk av alkohol

    Totalt avhold

      367

    31

    1,06

    1,19

    Lite/moderat

      773

    65

    Høyt forbruk

       42

     4

    0,77

    1,38

    Røykevaner

    Har aldri røykt

      347

    29

    Har sluttet

      446

    38

    Røyker i dag

      389

    33

    0,89

    1,22

    Fysisk aktivitet2

    Lav

       67

     6

    Middels

      773

    70

    Høy

      268

    24

    • 1 Tabellen viser sammenheng mellom enkelte livsstilsindikatorer og forekomsten av ulike former for ereksjonssvikt. For noen av indikatorene har vi beregnet oddsratio ved trinnvis logistisk regresjon. Indikatorene er lagt inn som dikotome forklaringsvariabler i regresjonsanalysen, og grupperer vårt utvalg etter om de er totalt avholdende fra alkohol eller ikke, om de er storforbrukere av alkohol eller ikke og om de er røyker per i dag eller ikke. Ingen av livsstilsindikatorene gir en påvisbar statistisk signifikant effekt

    • 2 Fysisk aktivitet har vi kategorisert som lav, middels og høy. Vi har laget en egen indeks med utgangspunkt i relevante spørsmål i skjemaet, og brukt denne indikatoren som forklaringsvariabel i de multiple logistiske regresjonsmodellene. Det er derfor uaktuelt å presentere oddsratio for denne indeksen

    Mennene ble også spurt om høyde, vekt og forekomst av følgende sykdomstilstander: diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdom, magesår, prostatakreft, vannlatingsbesvær og operasjon på grunn av prostata. Tabell 3 viser de faktorer og sammenstillinger som gir betydningsfulle utslag. Det er en tydelig sammenheng mellom sykdom generelt og ereksjonssvikt. Ut fra logistisk regresjonsanalyse har diabetes og høyt blodtrykk en påvisbar effekt på alvorligere grader. Tilsvarende finnes for operasjon for prostata. Mest utslagsgivende i negativ retning er kombinasjonen diabetes og høyt blodtrykk. Denne gruppen har tre og en halv gang så stor risiko for fullstendig ereksjonssvikt sammenliknet med de ”helt” friske.

    Tabell 3  

    Sammenhengen mellom antatte risikofaktorer og moderat til fullstendig ereksjonssvikt

    Utvalg

    Moderat/fullstendig ereksjonssvikt

    Fullstendig ereksjonssvikt

    Antall observasjoner

    Prosent av besvarte spørsmål

    Prevalens, aldersjustert (%)

    Oddsratio (logistisk regresjon) 1

    P-verdi 2

    Prevalens, aldersjustert (%)

    Oddsratio (logistisk regresjon)

    P-verdi

    Populasjonen totalt

    1 048

    33,1

    14,6

    Oppgitt forekomst av diabetes

      118

    10

    40,6

    2,38

    < 0,01 

    22,0

    3,12

    < 0,001

    Ingen forekomst av diabetes

    1 064

    90

    31,9

    13,5

    Oppgitt forekomst av hypertensjon

      357

    30

    38,5

    1,57

    < 0,01 

    16,9

    1,05

    > 0,5  

    Ingen forekomst av hypertensjon

      825

    70

    30,4

    13,7

    Oppgitt kombinert forekomst av diabetes og hypertensjon

       45

     5

    44,2

    31,5

    Oppgitt forekomst av fedme (BMI> 30)

      147

    13

    37,4

    0,64

    > 0,5  

    21,2

    1,01

    > 0,5  

    Oppgitt normalvekt (BMI< 27)

      704

    64

    32,1

    13,3

    Oppgitt behandling for prostatakreft

       59

     5

    1,62

    > 0,5  

    2,25

    < 0,5  

    Generell oppgitt sykdomsforekomst (indeks)

    1,69

    < 0,001

    1,41

    < 0,01 

    Generell oppgitt sykdomsforekomst (mer enn én oppgitt sykdom)

      304

    26

    38,5

    17  

    Ingen forekomst av sykdom generelt

      465

    39

    23,9

     8,7

    Oppgitt lav tilfredshet med seksualivet

      329

    28

    56,2

    25,3

    • 1 Oddsratio, hvor vi har benyttet en indeks for fysisk aktivitet, oppgitt tilfredshet med seksuallivet og en dikotom variabel som forteller om pasienten er over eller under 70 år, er beregnet der materialet er tilstrekkelig for en statistisk vurdering

    • 2 Oddsratio er signifikanstestet med en tosidig test som beskriver om det er grunnlag for påstanden om at oddsratioen er skilt fra 1. P> 0,5 er statistisk ikke signifikant

    Menn som oppgav å ha ereksjonssvikt, ønsket stort sett å diskutere dette med sin egen lege. Som vist i figur 2 synker andelen av dem som ønsker å diskutere ereksjonssvikt med alderen. I den samme gruppen var det kun 6 % som fikk en eller annen behandling for sin ereksjonssvikt.

    Diskusjon

    Diskusjon

    I vårt materiale angav nær 60 % av menn over 40 år som oppsøkte allmennpraktiker av alle årsaker å ha ereksjonssvikt dersom vi korrigerer for aldersfordelingen i hele landet. En av tre menn i den samme gruppen angav tilstanden som moderat til komplett. I mange tilfeller vil dette representere et reelt klinisk problem med mange mulige negative psykososiale konsekvenser. Ideelt kunne man ønske seg en helt uselektert gruppe menn som utgangspunkt for en slik spørreundersøkelse. Av praktiske årsaker er dette vanskelig å få til, og svarprosenten ville sannsynligvis blitt betydelig lavere. En annen faktor som motvirker seleksjonsfeil er befolkningens generelle hyppige konsultasjonsrate hos allmennpraktiker (2,3 besøk per person per år og økende med økende alder). Våre tall stemmer også godt med den amerikanske MMAS-undersøkelsen, hvor studiepopulasjonen (om lag 1 200 menn) representerer en nær uselektert gruppe (6). Mennene var tilfeldig utvalgt fra 11 tilfeldig utvalgte byer i Boston-området. Her fant man at nær 35 % i aldersgruppen 40 – 70 år angav moderat til fullstendig ereksjonssvikt.

    I vår undersøkelse og i våre statistiske analyser har vi valgt å legge vekt på den moderate og den fullstendige ereksjonssvikt. Begrepet minimal ereksjonssvikt innebærer et så lite avvik fra ingen ereksjonssvikt at man kan diskutere hvorvidt det i det hele tatt bør benyttes som en indikator på sykdom, i alle fall i de høyere aldersgrupper.

    Som forventet er ereksjonssvikt et fenomen som øker med alderen. Både i vår undersøkelse og MMAS skjer det en dobling til tredobling av prevalensen fra 40 til 70 års alder. Dette er en rimelig observasjon, fordi de fleste tilfeller av ereksjonssvikt har en patofysiologisk basis i prosesser med nedsatt blodstrøm og nevropati. Begge viser en generell aldersbetinget økning i populasjonen samt er viktige elementer i aldersbetingede sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdom.

    Ereksjonssvikt og andre sykdommer

    Ereksjonssvikt og andre sykdommer

    Vi fant en statistisk signifikant sammenheng mellom andre kroniske sykdommer som diabetes og høyt blodtrykk og ereksjonssvikt. Sett i lys av at disse tilstandene samvarierer med uttalt aterosklerose og nevropati, er funnene som forventet og samsvarer med tidligere undersøkelser fra andre land. Operasjon for prostatasykdom er en åpenbar risikofaktor. Dette funnet er konsistent i de fleste epidemiologiske undersøker og kan forklares ved en direkte affeksjon av nervene til penis (9, 11).

    Ereksjonssvikt og livsstil

    Ereksjonssvikt og livsstil

    Et meget interessant funn i vår undersøkelse er at risikoen for ereksjonssvikt reduseres med økende grad av fysisk aktivitet. Hvorvidt dette er en selvstendig faktor eller er knyttet til assosiasjonen mellom økt fysisk aktivitet og redusert risiko for type 2-diabetes, høyt blodtrykk og andre elementer i insulinresistenssyndromet (12), kan ikke belyses nærmere i vårt materiale. Vi fant ingen sammenheng med kroppsmasseindeks (vekt kg/m 2 ). Menn som oppgav at de hadde moderat eller fullstendig ereksjonssvikt, var, som tidligere rapportert (4), signifikant mindre fornøyd med sitt seksualliv enn menn som ikke hadde ereksjonsvansker.

    Kun 12 % av mennene i vår gruppe angav et moderat til høyt alkoholkonsum (mer enn åtte enheter alkohol per uke), og vi fant ingen sammenheng med ereksjonssvikt. Dette samsvarer med MMAS (6). I internasjonale studier hvor man har tatt utgangspunkt i menn med et høyt alkoholkonsum, finner man en økt risiko for ereksjonssvikt hos denne gruppen (13). I vår undersøkelse er imidlertid antall menn som angir et høyt alkoholkonsum så lite at det er liten mulighet for å finne en eventuell sammenheng.

    Når det gjelder røyking, kommer vi frem til ulike konklusjoner, avhengig av hvorvidt vi benytter logistisk regresjon eller aldersstandardisering som metode. Ved bruk av en logistisk regresjonsmodell, hvor vi ser på effekten av røyking på forekomsten av alle former for ereksjonssvikt, finner vi ingen signifikant økning i forekomsten av ereksjonssvikt basert på om studiepersonene røyker per i dag eller ikke. Vår logistiske regresjonsmodell bruker tre ulike forklaringsvariabler: høy alder, grad av fysisk aktivitet og tilfredshet med seksuallivet, men tar ikke hensyn til den såkalte seleksjonseffekten – blant ikke-røykerne finner vi også de som tidligere har røykt, men som kanskje har sluttet av helsemessige årsaker. Man bør derfor være skeptisk til disse analyseresultatene.

    De aldersstandardiserte ratene viser en sammenheng mellom røyking og ereksjonssvikt som ligger nærmere resultatene i MMAS (6). Her har vi valgt å holde tidligere røykere utenfor analysen og se direkte på distinksjonen røykere versus personer som aldri har røykt. Dette gir en entydig sammenheng, særlig for alvorligere former for ereksjonssvikt. Røykere har 52 % økt prevalensrate for fullstendig ereksjonssvikt sammenliknet med dem som aldri har røykt. Forskjellen er statistisk signifikant, men man bør være oppmerksom på at utvalgsstørrelsen er begrenset. Vi har 352 røykere og 298 personer som aldri har røykt i vårt materiale.

    Ereksjonssvikt og behandling

    Ereksjonssvikt og behandling

    Diagnostikk og behandling av ereksjonssvikt krever dialog mellom lege og pasient, og vi spurte derfor om mennene ville ta dette opp med sin lege dersom de selv ble rammet. Om lag 70 % av mennene under 60 år ville dette, mens andelen sank til 40 % for dem over 70 år. Resultatet virker rimelig i forhold til at den seksuelle aktivitet synker med alderen (7). Dette resultatet står i en viss kontrast til at kun 6 % av dem med moderat eller komplett ereksjonssvikt fikk aktiv behandling. Dette kan være uttrykk for at kommunikasjonen ikke er så god som antatt (14), samt at man frem til undersøkelsestidspunktet kun hadde kirurgi eller penile injeksjoner med vasoaktiv substans som behandlingsalternativer (pre-Viagra-tidsalderen). Det er åpenbart at det er et stort behandlingspotensial, som blant annet krever en aktiv holdning til diagnostikk og oppfølging fra legens side. Forekomsten av selv de alvorlige former for ereksjonssvikt er så høy i denne uselekterte allmennpraksispopulasjonen at man bør diskutere om spørsmål vedrørende ereksjon bør inngå i mange konsultasjoner.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media