Pasienten som kropp og eksistens
I møtet med helsevesenet undersøkes først kroppens grunnlag for forandringen i en dialog mellom legen og den syke kroppens symptomer. Kroppen er midlet for diagnosen og målet for rekonstruksjonen. I forholdet mellom pasient og lege blir pasientens kropp i første omgang oppfattet som et det , ikke som et du . Det er i forholdet mellom de to mennesker, hvor den andre også oppfattes som et du at det opprinnelige lege-pasient-forhold er å finne (5).
I våre dager må begge deler foreligge samtidig, både en pasients sykdom som det og pasientens psykososiale reaksjon som du . Denne prosess utspilles samtidig på disse to plan. Den kan bare utvikle seg dersom legen både fungerer som en rasjonell analytisk fagperson samtidig som legen er et medmenneske.
En pasient innlegges i en hudavdeling. Hudens forandringer er merkverdige og passer ikke med kjente sykdommer. En gruppe leger står undrende rundt sykesengen og diskuterer senere hva det kan være. Inntil en av dem foreslår at det kan være et artefakt. Det hender at pasienter påfører seg selv skader, såkalte artefakter. Dette er uttrykk for en ikke-verbal kommunikasjon som skal fortelle omverdenen om eksistensielle problemer som pasienten ikke mestrer. Som ikke-verbal kommunikasjonskanal er huden ikke sjelden gjenstand for slike artefakter. De fremkalles av skarpe gjenstander, brenning, etsende væsker – i et forsøk på å etablere en kontakt med omgivelsene gjennom den synlig forandrede huden.
Stilt overfor denne type problemer synliggjøres legens rolle som hjelper på en spesiell måte. Vi er tilbake til legegjerningens ursituasjon, i den direkte kontakten mellom legen og det hjelpesøkende mennesket. Søren Kierkegaard (1813 – 55) beskrev denne hjelpegjerning, hvor den som skal gi hjelp først må kjenne den hjelpetrengendes ståsted, før den rette hjelp kan gis (6). Når det gjelder hudpasienter kan disse hjelpes gjennom å tolke utslettenes koder. Forståelsen av sykdom og plager har derfor mye felles med forståelsen av kunst – og mye kan læres om legegjerningen ved nettopp å studere kunstens estetikk. Estetikk (gr. aesthetis) betyr å fornemme og brukes som betegnelse for mange forhold (7). De fleste forbinder estetikk med en forfinet skjønnhet, andre som Immanuel Kant (1724 – 1804), definerer begrepet som studiet av de skjønne kunstarter. Estetikk er i første omgang debatten om kunstartene, og på denne måten knyttes kunst og estetikk til hverandre.
I verket Symposium skrev Platon (427 – 347 f.Kr.) at skjønnheten utgjør rammen om alt det mennesket skaper, frembringer og produserer (poiesis). I Metafysikken beskrev han det fundamentale skillet mellom det Skjønne og det Gode. Poiesis er i snever betydning den spesielle form for kulturskapende virksomhet som er «diktning» – det at noe diktes frem gjennom et symbolbærende budskap. I 10. bok i Staten erklærte Platon at kunsten bare er en etterligning (mimesis) av den sanselig-materielle virkelighet.
De tre filosofer Platon, Anaximander og Demokrit (17 )
Hos Aristoteles (384 – 322 f.Kr.) ble Platons bestemmelse av kunst som etterligning utvidet til å være den ideelle virkelighet som er iboende til stede i tingen selv, selv om den er skjult for den daglige erkjennelse. Det som en kunstner skal «etterligne» (pro-ducere) blir synlig i verket (8). Den tilsynelatende virkelighet skaper en «illusjon», på samme måte som en illusjon har en virkelighet bak seg.
Det er nettopp i dette øyeblikk vi som dyreart blir mennesker når vi ikke lenger er bundet av det som sansene formidler. Ifølge Umberto Eco (f. 1932) (9), er en form estetisk gyldig dersom den i tillegg til å ha sin egen definerte form, lar seg forstå utover dette – uten at formen opphører å være i seg selv. Kunstverket forteller ikke bare om det som er synlig, men formidler et budskap utover den konkrete formen. Estetikk er fortolkningen av disse meddelelser. Derfor er den estetiske funksjon ikke konkret, men tvetydig, fordi det foreligger forskjellige tolkingsvalg, samtidig som den konkrete formen er i seg selv. Det er i tolkingen av denne formen at vi er fristilt til å foreta våre egne analyser.
Estetikkens betydning er også omtalt av filosofen Theodor Adorno (1903 – 1969) (10). Han mener at det i kunstens verden ikke er nok å analysere verkets definerte form, vi må videre inn i dets spenningsfelt. Kunstverket er et menneskelig artefakt, direkte oversatt som «kunstprodukt» – som gjennom den estetiske forståelse åpner for sin åndelige dimensjon. Den ytre sansing leder til en indre erkjennelse. Derfor er estetikkens vesen den stadige passasje fra det indre til det ytre, og fra det ytre til det indre. Estetikken avdekker i kunsten stadig nye verdener for den som er et søkende menneske og som har den estetiske forståelse til å foreta den passasje som skiller mellom det virkelige og uvirkelige, mellom det konkrete og det abstrakte. Kunstens vesen er av den grunn ikke bare et estetisk, men også eksistensielt anliggende, som gjør det mulig for oss å erkjenne den objektive form gjennom våre sanser, for så å føres videre til det subjektive i kunstens og vår egen åndelige verden. For Adorno er uttrykket artefakt et «kunstprodukt», på samme måte som det brukes i medisinens verden, hvor hudens skader ikke bare er kunstige produkter, men også potensielle kunstprodukter. Den semantiske betydning av ordet fører oss rett inn i fenomenets overordnede betydning.