Julefestens endelige utforming
Det var altså flere som ønsket seg en merkedag på festkalenderen i tiden 25. desember til 6. januar, men ikke bare denne tidsramme inngikk i festprogrammet. I romersk tradisjon var tiden forut for desember- og januar- festligheten faktisk enda viktigere. Vintersolverv og solens store fest var kronologisk knyttet til årets muntre vinterfeiring, saturnaliene, som ble feiret i uken før vintersolverv, 17. til 23. desember. Festens høye beskytter, Saturn, var opprinnelig en romersk jordbruksgud (10; side 193 – 9), med den greske sagn og kultfigur Kronos som forbilde. Saturn hadde en viktig plass i den romerske guddomssfære og hans tempel hadde en prominent plass på Forum Romanum (fig 3). Under festlighetene ble den ellers så strenge romersk samfunnsorden endevendt. Slaver inntok sine herrers rolle og man gav hverandre gaver. Hjemmene ble dekorert med lys og man pyntet med grønt. Offentlige kontorer var stengt. Feiring av desemberfesten, saturnaliene, er antakeligvis en direkte forløper for vår julefeiring, idet mange av de antikke tradisjoner og ritualer gjenfinnes i julens festligheter, samtidig som festen allerede var vel etablert som romernes viktigste midtvinterfeiring lenge før kristendommen ble innført (4; side 351).
På høyre side av ikonet sees hyrdene på marken. De er de aller første til å tilbe den nye religions hersker, etter å ha blitt informert av englene, avbildet øverst i bildet. I motsetning til de tre konger representerte hyrdene allmuen. Med sin appell til både konger og allmennhet skulle den nye kult bli en ny verdensreligion for hele menneskeheten. Kulten hadde en spesiell godhetsnisje for fattige, syke og kvinner, grupper som ofte var utestengt fra andre religiøse kulter.
Etter hvert som man hadde ryddet opp i fødselsdags- og festlighetsforvirring, fikk kristendommen endelig sin egen ikonografiske utforming av desember- og januarfestlighetene. Fremstillingene av Kristi fødsel og epifania, ble standardisert, og utformingen fant gradvis sin egen ikonografi. Et godt eksempel på dette er et gresk ikon, vist i figur 4. Der sees noen av de viktigste elementene i standardformelen for juleunderets fremstilling. To av de tre vise menn kommer ridende inn fra venstre. De er opprinnelig vismenn fra Østen, men ble etter hvert opphøyet til gavebringende konger med egne navn. Den eldste er Jasper eller Kaspar, deretter Baltasar. Melkior er den yngste. Deres følge er ofte avbildet iført østlige gevanter, ledsaget av attributter fra Levanten, som kameler, leoparder, stjerne eller halvmåne. Kongenes gaver: gull, røkelse og myrra, har sin spesielle betydning, men deres symbolske innhold tolkes ofte forskjellig. Således kan gullet ansees som uttrykk for Kristi kongedømme og røkelsen for hans guddommelighet. Myrra, en kvaeliknende substans fra den arabiske halvøy og som blant annet ble brukt til balsamering, blir følgelig et symbol på Kristi senere offerdød (16; side 155, 366, 265). En annen fortolkning går ut på at de tre gavene henspiller på Kristi ulike funksjoner. Gull for kongemakten, røkelse for prestefunksjon og myrra som et tegn på hans funksjon som lege, igjen et apropos til Asklepios-kulten. I middelalderen fikk de vise menn, alias de hellige tre konger, enda en ny fortolkning. De ble da symbol på de tre verdensdeler. Baltasar blir avbildet som farget og representerer således Afrika. Menneskeheten fra alle inntil da kjente verdenshjørner tilber og bringer gaver til den nye troens sentrale sk
Ikonets sentrale plass innehas av Maria der hun hviler foran fødselsgrotten. Sønnen er avbildet inne i grotten. Denne spesielle ikonografien med hulemotiv, kan føres tilbake til palestinsk kunst fra det 6. århundre (16; side 142). På samme måte som sarkofagen og den likkledeliknende viklingen, av barnet, symboliserer grotten Kristi fremtidige grav, et forvarsel om den skjebne som venter jødenes konge. Ifølge legendarisk overlevering lyste grotten opp ved Kristi tilsynekomst. Igjen benyttes lyssymbolikk, med Kristus nå som verdens lys, en videreføring og gradvis erstatning av solkulten. Oksen og eselets tilstedeværelse ved krybben stammer, i likhet med grottemotivet, også fra middelalderen. De to drøvtyggerne er verken nevnt hos Lukas eller Matteus. Beretningen går opprinnelig tilbake til profeten Jesajas ord: ”En okse kjenner sin eiermann og et asen sin herres krybbe. Israel kjenner ikke, mitt folk giver ikke akt” (17), tolket som et gammelt profeti om jødenes motvilje mot å anerkjenne Kristus. Oksen er da symbol på den som aksepterte den nye kultfigur, og eselet tegnbildet på den som ikke har skjønt det hele. Figur 4 viser også to kvinneskikkelser nede til venstre. De er jordmødre ved en badestamp. Motivet er igjen hentet fra østkirken. Trolig er ikonografien med badescenen inspirert fra gresk mytologi, med Dionysos-barnet som bades etter fødselen. I kristen kunst forekommer bademotivet både ved Marias og Kristi fødsel. Men motivet har her et tilleggsbudskap. Det symboliserer Kristi første under. Den ene av jordmødrene tviler på Marias jomfrufødsel og hennes arm visner idet hun berører Jesu mor. Den syke hånden heles imidlertid igjen ved at den tvilende f&
ikkelse. Også i fremstillingen av fødselen i stallen finner man symboler på Kristi senere død, idet krybben er fremstilt som en sarkofag. Videre er Kristus ofte svøpt i noe som kan minne om et likklede (fig 4).
oslash;dselshjelperske berører Kristus, en mirakuløs helbredelse, den første av mange. Nederst mot høyre, med venstre hånd under haken, den tvilende Josef. Han er her avbildet med grått skjegg, ikke helt ung med andre ord. Han forynges imidlertid med tiden og på 1500-tallet forsvinner den gamle typen helt, til fordel for en yngre utgave. Så selv om man ikke, som Josef, behøver å gruble seg til gråhårighet over mørketidens under og mirakuløse tildragelser, kan det allikevel kanskje være på sin plass, i denne årets siste måned og denne mørke tid, å tenke litt over bakgrunnen for den forestående lysbringende desemberfest.