Herman Wedel Major
Det er noe symbolsk ved at Herman Wedel Major ble født i 1814 og fikk sitt liv og virke frem til 1854 – år som var preget av en ung nasjons søken etter identitet og markering i nordisk og europeisk kultur, også på det medisinske området og i et så nytt fagfelt som psykiatri. Som medisinsk disiplin utviklet faget seg fra de første årtier i det 19. århundre.
Herman Wedel Major har også en eksepsjonell bakgrunn. Faren, Robert Gonsalvo Major (1766 – 1839), var ire fra Belfast (1), men måtte som presbyterianer og medlem av organisasjonen United Irishmen i 1798 rømme derfra for å unngå dødsstraff under religionskrigen. Han ble rullet om bord i en tønne i et skip som lå ved havnen og som tilfeldigvis skulle til Kristiansand. Her slo han seg opp og kjøpte bl.a. Kongsgård senere også Ullern gård i Aker.
Robert Major hadde vært gift i Irland, men ble skilt og giftet seg i Norge med Sophie Weidemann. De fikk ni barn, Herman var nummer sju i rekken. Foreldrene flyttet fra hverandre mens Herman ennå var barn. Faren ble tungsindig på sine eldre dager og tok sitt liv i 1839.
Herman vokste opp på Kongsgård i Kristiansand. Han ble student i 1832 og ferdig lege i november 1842.
Et helt spesielt forhold ble bestemmende for Majors videre livsinnsats. Han var blitt forlovet med sin søsterdatter Fanny. I august 1842 utviklet hun sinnssykdom, med et heftig raserianfall med voldsom ødeleggelsestrang. Fordi forholdene for de sinnssyke i Norge var så uverdige, var det mange i de bedre bemidlede klasser som prøvde å få sine pårørende anbrakt i utlandet. Major fulgte i september 1842, sammen med Fannys mor, forloveden til Slesvig. Professor Peter Willers Jessen (1793 – 1875) var direktør for sinnssykehuset der, som var opprettet i 1820. Det var det første nybygde psykiatriske sykehus i Europa, tegnet av den danske arkitekt C.F. Hansen (2).
I de følgende år studerte han forholdene for de sinnssyke i Tyskland og Frankrike, i 1842 for egen regning, i 1844 på reisestipend fra Stortinget. 7. november 1844 innsendte han til Indredepartementet forslag om bygging av et sinnssykehus i Norge. Med detaljerte tegninger av hans svoger, den kjente tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer (1815 – 87) (3), konkluderte han med at det første statsasyl burde ha plasser til 150 – 200 pasienter, det burde ligge i Akershus stift, med fordelen av å ha universitetet i nærheten, og med differensierte behandlingsmuligheter. Noen måneder senere gav professor Jessen, som hadde deltatt i arbeidet, sin fulle tilslutning til planen, som ”i alle enkeltheter er overveiet av oss i fellesskap”. I juli 1845 behandlet Stortinget spørsmålet om innkjøp av tomt til anstalt, og med 47 mot 46 stemmer ble det bevilget 5 000 spesidaler til kjøp av tomt for det påtenkte statsasylet. Major averterte, fikk 13 tilbud, og man kjøpte bruket Østre Gaustad, som allerede tilhørte Armédepartementet. Ved kongelig resolusjon 1. september 1847 ble så Gaustad stiftsgård avgitt til tomt for en helbredelsesanstalt for sinnssyke. Ved kongelig resolusjon av 18. juni 1850 ble det formelt bestemt at helbredelsesanstalten skulle oppføres.
I 1855 stod det nye sykehuset ferdig. Den opprinnelige planen av 1844 ble lagt til grunn (Majors forslag med Schirmers tegninger), men noe omarbeiding måtte til. Major fulgte byggearbeidene, var medlem av bestyrelsen og tilsynet for oppførelsen av Gaustad asyl, og bodde den siste tiden også i sykehusets direktørbolig. Modellen for Gaustad ble laget etter mønster fra den franske sinnssykeanstalt i Auxerre, sørøst for Paris, et sykehus bygd opp etter det såkalte paviljongsystem. Ferdig utbygd ble sykehuset en nasjonal stolthet, som man gjerne viste frem.
Major la sterk vekt på at pasienter ikke skulle inndeles i helbredelige og uhelbredelige. Alt skulle legges til rette for en human, tvangsfri behandling og at de sinnslidende skulle gis behandling tidligst mulig (4). Han var nok klar over at behovet for asylplasser var meget større, men han regnet med at nye institusjoner måtte bli reist etter hvert.