Kraftig kritikk
John-Arne Røttingen, postdoktorstipendiat ved Universitetet i Oslo, uttrykte skuffelse over statsbudsjettet, men også det akademiske miljøet måtte tåle kraftig kritikk: – Vi kan ikke skylde på politikere eller Norges forskningsråd alene for at den medisinske forskningen er svak, underfinansiert og åreforkalket. På nasjonalt plan er det for toppstyrt og hierarkisk, for mange programmer for anvendt forskning og for få midler til fri forskning, hevdet Røttingen.
– På lokalt plan er det omvendt: for demokratisk struktur, for mange små og uavhengige grupper, for mange faste stillinger og for liten mobilitet. Instituttledelsen burde styre med langt hårdere hånd, mente han.
Røttingen viste til at gjennomsnittsalderen for doktorander er 40 år, og foreslo flere tiltak for å få yngre medisinere til å velge forskning som karrierevei, blant annet ved å øke antall amanuensisstillinger, heve lønnen til professornivå og redusere undervisningsplikten. Dagens løsning med halve tiden til forskning og halve til undervisning kan differensieres ved å opprette rene undervisningsstillinger, var blant forslagene hans.
Ole-Jan Iversen, prodekanus ved Det medisinske fakultet i Trondheim hadde denne kommentaren: – For oss nord for Dovre er det heller en bekymring at forskerne ikke er stasjonære. Dessuten sliter vi like mye med rekrutteringen som i Tromsø.
Iversens kollega, dekanus Georg Sager, supplerte: – Universitetet i Tromsø var Norges største distriktspolitiske eksperiment. Vi forsyner landsdelen med gode leger og sånn sett er det vellykket. Men eksporten er større enn importen. Vårt kjennetegn er at entusiastene som kom nordover i 1970-årene, snart skal skiftes ut. Det gjør oss ekstra sårbare. Dessuten er andelen kvinnelige forskere pinlig lav, syntes Sager.