Historieløse leger
Opprinnelig var planen at Aina Schiøtz skulle skrive en liten bok om distriktslegeordningen for legekårsundersøkelsen (forløperen til Legeforeningens forskningsinstitutt). Hun ble snart oppfordret til å utvide oppgaven til et doktorgradsarbeid og tidligere stadsfysikus Fredrik Mellbye (1917–99) var en viktig pådriver for å få til dette. Til våren skal avhandlingen utgis i bokform.
Schiøtz har fordypet seg i omfattende arkivmateriale, offentlige dokumenter, tidsskrifter, medisinalberetninger, bygdebøker og biografisk materiale. I tillegg har hun intervjuet 15 eldre distriktsleger og sju ektefeller som har delt sine gode og mer problematiske livserfaringer med henne.
Hun er forbauset over at så få har interessert seg for legeprofesjonen og dens praksisfelt i et historisk perspektiv. – Medisinsk historie, og da betrakter jeg medisinen som en sosial, kulturell, politisk og ideologisk kraft i samfunnsutviklingen, er et marginalt felt i norsk historieforskning, sier hun. – I lys av sentrale helsepolitiske spørsmål er det viktig å søke svar på hvorfor og hvordan legestanden har fått en så enestående posisjon i samfunnet, mener Schiøtz.
Hun hevder at mange leger er historieløse: – Aldri har behovet for historisk kunnskap vært så tydelig som nå. Jeg mener ikke å skjønnmale fortiden, men alle leger kan ha godt av å se sine krav og sin gjerning i et historisk perspektiv, sier Aina Schiøtz med henvisning til profesjonens og Legeforeningens interessevridning fra faglige til rent fagpolitiske mål. – Ting skjer så fort i medisinen, derfor er det et vedvarende behov for å reflektere over verdigrunnlaget legene bygger sin gjerning på.
– Hvorfor kan ikke legene skrive sin egen historie?
– Historie er et eget fag, med egne teorier og metodisk tilnærming, akkurat som i medisinen. Det er vanskelig for en lege uten historiefaglig kompetanse å skrive om sitt eget fag og profesjons historie, på samme måte som det er umulig for meg å fungere som lege. Men leger og historikere må utfylle hverandre med kunnskap, mener Schiøtz. Hun understreker at historie som fag skiller seg klart fra naturvitenskap:
– Forskningsprosessen pågår gjennom skriveprosessen. Nye kilder avføder nye spørsmål. Et svar er alltid begynnelsen på et nytt spørsmål som det er påkrevd å belyse i en kritisk fortolkende forskningstradisjon. Det finnes ikke ett svar, det er hva som former svarene som er viktig.
Aina Schiøtz var blant de første initiativtakerne til medisinsk-historisk museum ved det gamle rikshospitalet, som etter planen skal være ferdig til 400-årsjubileet for det offentlige helsevesen i Norge i 2003 (2). Hun har lagt distriktslegene bak seg og legger hele sitt engasjement i å være faglitterær redaktør av et tobindsverk om medisinsk historie som skal være ferdig året før jubileet. Det ene bindet som skal omhandle tidsrommet 1850–2003 har hun hovedansvaret for.