Diskusjon
De to sykehusene som vi ikke fikk svar fra, hadde ifølge vår undersøkelse i 1998 (10) få korridorpasienter. Undersøkelsen dokumenterer således vurderingene til avdelingsoverlegene og oversykepleierne ved landets indremedisinske avdelinger. Undersøkelser lider av de svakheter som gjelder for spørreundersøkelser om kliniske forhold i situasjoner hvor den kliniske sammenhengen ikke er godt dokumentert. Det er imidlertid vår oppfatning at det er relevant å spørre avdelingsoverleger og oversykepleiere fordi de utgjør en erfaren og kompetent gruppe. De er også faglig ansvarlige for avdelingene og har som oppgave å gjennomføre vurderinger av forsvarlighet, behandlingskvalitet og pasientenes situasjon.
Ut fra svarene kunne vi se at undersøkelsen i hovedsak var besvart av avdelingsledelsen samlet. I enkelte tilfeller fantes enten bare avdelingsoverleges eller oversykepleiers (eller tilsvarende) underskrift. Vi antar imidlertid at både medisinsk og sykepleiefaglig kompetanse har deltatt i utarbeidingen av svarene ved nær samtlige sykehus.
Forekomst av korridorpasienter og høyt belegg har implikasjoner både for pasientene og for helsepersonellet. Avdelingsledelsen ved de indremedisinske avdelingene kunne således tenkes å overdrive konsekvensene for pasientene i tilbakemeldingene på undersøkelsen, for derigjennom å få hjelp fra nasjonale tilsynsmyndigheter til å legge press på sykehuseiere og sykehusledelse for å rette opp forholdene. Vi har ingen garanti for at dette ikke har skjedd.
Imidlertid er tilbakemeldingene fra avdelingsledelsen sammenfallende med vurderinger som har vært gjort av både norske og svenske faglige tilsynsmyndigheter etter tilsyn i avdelingene. Medarbeiderne i disse etatene har ingen slike interesser i forhold til svarene på spørreundersøkelsen (5, 10).
Svarene tyder på at det å ha korridorpasienter svekker den faglige kvaliteten på behandling og pleie. Dette er trolig den viktigste konsekvensen av å ha pasienter i korridor. At pasientene kan være mer utsatt for sykehusinfeksjoner, gir også grunnlag for bekymring.
Det å ha korridorpasienter medfører økt risiko for feilbehandling og uhell. Normalt vil både helsepersonell, administrasjon og tilsynsmyndigheter umiddelbart reagere for å rette på situasjonen dersom det blir klart at et forhold øker risikoen for feilbehandling eller uhell.
Det å ha korridorpasienter kan medføre at pasienter skrives ut for tidlig. Dette kan innebære at pasientene får forlenget sykdomsforløp, resultere i unødvendige komplikasjoner, behandlingssvikt eller hyppigere reinleggelser.
En viktig konklusjon fra undersøkelsen er at de ansvarlige oppfatter at ikke bare korridorpasientene, men også øvrige pasienter i avdelingen, får redusert kvaliteten på behandlingen. Undersøkelsen viser samtidig at avdelingsledelsen mener at kvalitetsreduksjonen er størst for korridorpasientene. Det er alvorlig når praktisk talt alle er enig i at legeundersøkelsen ved visitt hemmes og så mange som 88 % angir at utstyr til akuttmedisinske prosedyrer er mer tungvint tilgjengelig for disse pasientene.
Enkelte forhold gjelder bare korridorpasientene, for eksempel integritetsproblemene. Det er ikke snakk om bagatellmessige integritetsbrudd når pasienter må bruke bekken og urinflaske når de ligger i korridor.
Brudd på taushetsplikten vil lettere kunne oppstå i forbindelse med visitt og undersøkelse som foregår i en trafikkert korridor enn i et sykerom. Journalopptak og innkomst- og utskrivningssamtale vil vanskelig kunne skje på en slik måte i korridoren at taushetsplikten overholdes. Pasienter må normalt akseptere å vise sin kropp for helsepersonell, men de bør slippe å eksponere den for forbipasserende i en korridor. Tilfeldige forbipasserende vil også kunne identifisere pasienten, se medikamentglass etc. på nattbordet, og dermed få innsyn i personlige forhold som bør vernes av taushetsplikten.
Helsepersonell som passerer gjennom en korridor der det ligger en pasient med infusjon av et ordinært medikament, vil forstå hvilken kategori sykdom pasienten har. Dette representerer også et brudd på taushetsplikten. Nær alle er enig i utsagnet om at forbipasserende kan gjenkjenne pasienter og ev. identifisere diagnose.
Det er tvilsomt om den enkelte som arbeider i avdelingen kan kritiseres for brudd på taushetsplikten så lenge korridorplassering ikke er til å unngå. Sykehuseier og sykehusledelse vil imidlertid kunne kritiseres for ikke å legge forholdene til rette slik at helsepersonellet kan overholde helselovgivningen.
Det er gledelig å registrere at de fleste mener at leger og sykepleiere prioriterer like mye tid med korridorpasientene som med øvrige pasienter. Det må være i tråd med profesjonsetikken å prioritere disse pasientene på linje med øvrige pasienter. Svarene gir således ikke grunnlag for å frykte at pasientene i korridoren oppfattes som uønskede elementer som ikke oppnår nødvendig oppmerksomhet.
Overbelegg trenger ikke medføre korridorpasienter. Et alternativ til å plassere pasienter i korridor i indremedisinske avdelinger er å bruke ledige senger i andre deler av sykehusene. Mange indremedisinske avdelingene i Norge har denne praksisen. Imidlertid mener de fleste at dette svekker behandlingskvaliteten. Tilsvarende holdninger fremkommer i den svenske kartleggingen (5). Det kan derfor ikke sees på som noen god løsning på korridorpasientproblemet å plassere indremedisinske pasienter i seng i sykerom i kirurgisk avdeling. Trolig gjelder resonnementet også den andre veien. Dette er ikke vanskelig å forstå. Personellet ved en avdeling har rutiner og erfaring for å håndtere en type problemstillinger. Episodisk tilførsel av pasienter fra andre avdelinger gjør at personellet ikke har trening i å tolke pasientenes symptomer eller ikke har beredskap for de komplikasjonene som kan oppstå.
Derimot er troen større på at tilpassede sykehjemsplasser vil avlaste de indremedisinske avdelingene. Dette dreier seg om de pasienter som ikke trenger den avanserte utredningen og behandlingen som den indremedisinske avdelingen kan tilby. Det gjelder både pasienter som er ferdig til utskrivning etter opphold, og også noen pasientgrupper som innlegges, men som kan få observasjon, behandling og pleie på et lavere omsorgsnivå. De som har argumentert for å beholde sykestuene i primærhelsetjenesten, og de som ønsker seg sykehjemmene som mer aktive behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner i fremtiden, får støtte i vår undersøkelse.