Korridorpasienter – konsekvenser for behandlingskvalitet og pasientintegritet

Bjørn-Inge Larsen, Per Skretting, Tove Farstad Om forfatterne
Artikkel

Overbelegg med den konsekvens at pasienter plasseres i sykehuskorridorer, har lenge vært en del av hverdagen ved mange norske sykehus. Fenomenet er tidligere debattert i både norske (1) og nordiske (2 – 5) aviser og fagtidsskrifter. Også enkelte aviser og tidsskrifter utenfor Skandinavia har omtalt problemet (6 – 8), men i forhold til Norge (9), synes antallet korridorpasienter i andre land å være beskjedent.

Vi ønsket å kartlegge konsekvensene for behandlingskvalitet og pasientintegritet av å ha pasienter liggende i korridor.

Materiale og metode

Statens helsetilsyn og fylkeslegene gjennomførte i 1998 og 1999 kartlegginger av korridorpasientbelegget ved utvalgte sykehusavdelinger ved landets sykehus. Sammen med en oppfølgende kartlegging av indremedisinske avdelinger i 1999, mottok sykehusene også et spørreskjema med utsagn knyttet til hvordan kvaliteten i pasientbehandlingen og pasientens integritet påvirkes når pasienter ligger i korridor.

Spørreskjemaet var testet ut ved et lokalsykehus og et sentralsykehus før utsending. Avdelingsoverlege og oversykepleier på hver avdeling ble bedt om sammen å velge definerte svaralternativer (helt enig, enig, uenig og helt uenig; alternativt ja, nei og vet ikke). Spørreskjemaet skulle besvares i samme periode som antall korridorpasienter i avdelingen ble registrert (uke 23, 1999).

Utsagnene gjaldt bl.a.:

  • – Forhold som gjelder alle pasientene i avdelingen

  • – Forhold som gjelder korridorpasientene særskilt

  • – Forhold som gjelder avdelingen og som berører korridorpasientene

  • – Forhold vedrørende primærhelsetjenesten

Resultater

Av 62 sykehus som fikk tilsendt skjemaene, mottok vi svar fra 60 (97 %).

For å forenkle lesingen av diagrammene, er svaralternativene enig og helt enig slått sammen.

Tabell 1 viser at det var stor enighet om at en rekke forhold som direkte og indirekte påvirker kvaliteten på behandlingen, er negativt berørt når avdelingen har korridorpasienter. 93 % var enig i det generelle utsagnet om at behandlingskvaliteten er svekket. Omtrent samme andel var enig i at risikoen for feilbehandling og sykehusinfeksjoner øker. Det var også enighet om at helsepersonellets tid med pasientene reduseres og at pasienter skrives ut for tidlig.

Tabell 1   Avdelingsledelsens holdninger til utsagn som gjelder alle pasientene i avdelingen

Enig/heltenig (%)

Korridorpasienter medfører at pasienter blir skrevet ut for tidlig

88

Korridorpasienter medfører svekket behandlingskvalitet

93

Korridorpasienter medfører økt risiko for feilbehandling/uhell

93

Korridorpasienter medfører redusert sykepleietid per pasient

97

Korridorpasienter medfører redusert legetid per pasient

90

Når avdelingen har korridorpasienter, er pasientene mer utsatt for sykehusinfeksjoner

93

Tabell 2 viser stor grad av enighet om at kvaliteten i behandlingstilbudet særskilt svekkes for korridorpasientene. Et flertall er enig i at behandlingskvaliteten for korridorpasientene er ytterligere redusert sammenliknet med øvrige pasienter, og at risikoen for feilbehandling, uhell og sykehusinfeksjoner øker. Nær alle er enig i at legeundersøkelsen under visitt og personalets samtaler med pasienten hemmes. Imidlertid er de fleste uenig i at korridorpasienter får mindre legetid og sykepleietid enn øvrige pasienter.

Tabell 2   Avdelingsledelsens holdninger til utsagn som gjelder korridorpasientene

Enig/heltenig (%)

Får mindre sykepleietid enn øvrige pasienter

 48

Får mindre legetid enn øvrige pasienter

 36

Økt risiko for feilbehandling/uhell

 67

Behandlingskvaliteten er svekket

 70

Legeundersøkelsen av pasienten ved visitt og liknende hemmes

 97

Personalets samtaler med pasienten hemmes

100

Utstyr til akuttmedisinske prosedyrer er mer tungvint tilgjengelig

 85

Utsatt for sykehusinfeksjoner

 82

Tabell 3 viser andelen avdelinger der ledelsen er enig i at forhold som berører pasientintegritet svekkes når pasienten ligger i korridor. De fleste er enig i at taushetsplikten er vanskeligere å overholde når pasienter ligger i korridor, mens en enda høyere andel angir at forbipasserende kan gjenkjenne både pasient og diagnose. Besøkssamtaler vanskeliggjøres, og pasientene får ikke tilstrekkelig ro og hvile. Imidlertid er bare halvparten enig i utsagnet om at korridorpasientene oftere får sovemidler enn andre pasienter.

Tabell 3   Avdelingsledelsens holdninger til utsagn vedrørende integriteten til de pasientene som ligger i korridorseng

Enig/heltenig (%)

Besøkssamtaler med pårørende vanskeliggjøres

 95

Taushetsplikten er vanskeligere å overholde

 88

Forbipasserende kan gjenkjenne pasienten ev. identifisere diagnose

 95

Får ikke tilstrekkelig ro og hvile

100

Får oftere sovemidler enn vanlige pasienter

 55

Nesten alle angir at pasientene må bruke bekken og urinflaske mens de ligger i korridor.

Tabell 4 viser enkelte forhold som kan forklare den økende forekomsten av korridorpasienter. Avdelingsledelsen er ikke enig i at økningen kan skyldes at pasienter som legges inn i sykehus er mindre syke i dag enn for ti år siden. Imidlertid er det tro på at en styrket primærhelsetjeneste med tilpassede sykehjemssenger, både vil bidra til å forhindre innleggelser og til å åpne for tidligere utskrivninger. 63 % av de indremedisinske avdelingene kan anvende senger i andre avdelinger ved overbelegg. Imidlertid angir 71 % av de faglig ansvarlige at denne løsningen reduserer kvaliteten på behandlingen. Denne vurderingen var lik enten egen avdeling anvendte slike senger eller ikke.

Tabell 4   Avdelingsledelsens holdninger til forhold som kan påvirke innleggelser, utskrivninger, intern pasientfordeling og gjennom dette; korridorpasientbelegget

Ja (%)

Nei (%)

Vetikke (%)

Pasientene som innlegges for øyeblikkelig hjelp nå, er mindre syke enn for 10 år siden

14

75

12

Primærlegene legger ofte inn pasienter i avdelingen fordi det mangler tilpassede sykehjemsplasser

73

21

 6

Tilpassede sykehjemssenger kan gjøre pasientene i avdelingen tidligere utskrivningsklare

92

 4

 4

Avdelingen anvender senger ved andre avdelinger i sykehuset

63

37

 0

Slik alternativ plassering av pasientene reduserer kvaliteten på behandlingen

71

16

12

Diskusjon

De to sykehusene som vi ikke fikk svar fra, hadde ifølge vår undersøkelse i 1998 (10) få korridorpasienter. Undersøkelsen dokumenterer således vurderingene til avdelingsoverlegene og oversykepleierne ved landets indremedisinske avdelinger. Undersøkelser lider av de svakheter som gjelder for spørreundersøkelser om kliniske forhold i situasjoner hvor den kliniske sammenhengen ikke er godt dokumentert. Det er imidlertid vår oppfatning at det er relevant å spørre avdelingsoverleger og oversykepleiere fordi de utgjør en erfaren og kompetent gruppe. De er også faglig ansvarlige for avdelingene og har som oppgave å gjennomføre vurderinger av forsvarlighet, behandlingskvalitet og pasientenes situasjon.

Ut fra svarene kunne vi se at undersøkelsen i hovedsak var besvart av avdelingsledelsen samlet. I enkelte tilfeller fantes enten bare avdelingsoverleges eller oversykepleiers (eller tilsvarende) underskrift. Vi antar imidlertid at både medisinsk og sykepleiefaglig kompetanse har deltatt i utarbeidingen av svarene ved nær samtlige sykehus.

Forekomst av korridorpasienter og høyt belegg har implikasjoner både for pasientene og for helsepersonellet. Avdelingsledelsen ved de indremedisinske avdelingene kunne således tenkes å overdrive konsekvensene for pasientene i tilbakemeldingene på undersøkelsen, for derigjennom å få hjelp fra nasjonale tilsynsmyndigheter til å legge press på sykehuseiere og sykehusledelse for å rette opp forholdene. Vi har ingen garanti for at dette ikke har skjedd.

Imidlertid er tilbakemeldingene fra avdelingsledelsen sammenfallende med vurderinger som har vært gjort av både norske og svenske faglige tilsynsmyndigheter etter tilsyn i avdelingene. Medarbeiderne i disse etatene har ingen slike interesser i forhold til svarene på spørreundersøkelsen (5, 10).

Svarene tyder på at det å ha korridorpasienter svekker den faglige kvaliteten på behandling og pleie. Dette er trolig den viktigste konsekvensen av å ha pasienter i korridor. At pasientene kan være mer utsatt for sykehusinfeksjoner, gir også grunnlag for bekymring.

Det å ha korridorpasienter medfører økt risiko for feilbehandling og uhell. Normalt vil både helsepersonell, administrasjon og tilsynsmyndigheter umiddelbart reagere for å rette på situasjonen dersom det blir klart at et forhold øker risikoen for feilbehandling eller uhell.

Det å ha korridorpasienter kan medføre at pasienter skrives ut for tidlig. Dette kan innebære at pasientene får forlenget sykdomsforløp, resultere i unødvendige komplikasjoner, behandlingssvikt eller hyppigere reinleggelser.

En viktig konklusjon fra undersøkelsen er at de ansvarlige oppfatter at ikke bare korridorpasientene, men også øvrige pasienter i avdelingen, får redusert kvaliteten på behandlingen. Undersøkelsen viser samtidig at avdelingsledelsen mener at kvalitetsreduksjonen er størst for korridorpasientene. Det er alvorlig når praktisk talt alle er enig i at legeundersøkelsen ved visitt hemmes og så mange som 88 % angir at utstyr til akuttmedisinske prosedyrer er mer tungvint tilgjengelig for disse pasientene.

Enkelte forhold gjelder bare korridorpasientene, for eksempel integritetsproblemene. Det er ikke snakk om bagatellmessige integritetsbrudd når pasienter må bruke bekken og urinflaske når de ligger i korridor.

Brudd på taushetsplikten vil lettere kunne oppstå i forbindelse med visitt og undersøkelse som foregår i en trafikkert korridor enn i et sykerom. Journalopptak og innkomst- og utskrivningssamtale vil vanskelig kunne skje på en slik måte i korridoren at taushetsplikten overholdes. Pasienter må normalt akseptere å vise sin kropp for helsepersonell, men de bør slippe å eksponere den for forbipasserende i en korridor. Tilfeldige forbipasserende vil også kunne identifisere pasienten, se medikamentglass etc. på nattbordet, og dermed få innsyn i personlige forhold som bør vernes av taushetsplikten.

Helsepersonell som passerer gjennom en korridor der det ligger en pasient med infusjon av et ordinært medikament, vil forstå hvilken kategori sykdom pasienten har. Dette representerer også et brudd på taushetsplikten. Nær alle er enig i utsagnet om at forbipasserende kan gjenkjenne pasienter og ev. identifisere diagnose.

Det er tvilsomt om den enkelte som arbeider i avdelingen kan kritiseres for brudd på taushetsplikten så lenge korridorplassering ikke er til å unngå. Sykehuseier og sykehusledelse vil imidlertid kunne kritiseres for ikke å legge forholdene til rette slik at helsepersonellet kan overholde helselovgivningen.

Det er gledelig å registrere at de fleste mener at leger og sykepleiere prioriterer like mye tid med korridorpasientene som med øvrige pasienter. Det må være i tråd med profesjonsetikken å prioritere disse pasientene på linje med øvrige pasienter. Svarene gir således ikke grunnlag for å frykte at pasientene i korridoren oppfattes som uønskede elementer som ikke oppnår nødvendig oppmerksomhet.

Overbelegg trenger ikke medføre korridorpasienter. Et alternativ til å plassere pasienter i korridor i indremedisinske avdelinger er å bruke ledige senger i andre deler av sykehusene. Mange indremedisinske avdelingene i Norge har denne praksisen. Imidlertid mener de fleste at dette svekker behandlingskvaliteten. Tilsvarende holdninger fremkommer i den svenske kartleggingen (5). Det kan derfor ikke sees på som noen god løsning på korridorpasientproblemet å plassere indremedisinske pasienter i seng i sykerom i kirurgisk avdeling. Trolig gjelder resonnementet også den andre veien. Dette er ikke vanskelig å forstå. Personellet ved en avdeling har rutiner og erfaring for å håndtere en type problemstillinger. Episodisk tilførsel av pasienter fra andre avdelinger gjør at personellet ikke har trening i å tolke pasientenes symptomer eller ikke har beredskap for de komplikasjonene som kan oppstå.

Derimot er troen større på at tilpassede sykehjemsplasser vil avlaste de indremedisinske avdelingene. Dette dreier seg om de pasienter som ikke trenger den avanserte utredningen og behandlingen som den indremedisinske avdelingen kan tilby. Det gjelder både pasienter som er ferdig til utskrivning etter opphold, og også noen pasientgrupper som innlegges, men som kan få observasjon, behandling og pleie på et lavere omsorgsnivå. De som har argumentert for å beholde sykestuene i primærhelsetjenesten, og de som ønsker seg sykehjemmene som mer aktive behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner i fremtiden, får støtte i vår undersøkelse.

Konklusjon

Avdelingsoverleger og oversykepleiere ved landets indremedisinske avdelinger er i stor grad enig i utsagn som angir at det å ha korridorpasienter medfører svekket behandlingskvalitet og at pasientenes integritet ikke lar seg ivareta ved plassering i korridor. Disse vurderingene faller sammen med vurderinger gjort av norske og svenske tilsynsmyndigheter. Det å ha pasienter liggende i sykehuskorridorer er i strid med allment aksepterte faglige normer. Dersom korridorpasientbelegget er høyt over tid, tyder våre data på at situasjonen kan være faglig uforsvarlig.

Anbefalte artikler