Kvinne og utkantlege
Om det lå politisk vilje bak da Oslo-jenten som 18-åring drog mange blåner nord for Sinsen-krysset, skal være usagt. Etter å ha gjennomført medisinstudiet i Trondheim i 1987, drog hun til Bodø der hun oppholdt seg under hele turnustiden, først ved Nordland sentralsykehus, deretter ved et legesenter i Bodø. Her fant hun faglig gjenklang og gode rollefigurer i Tor Anvik og Mari Kristin Johansen. Etter hvert spilte enda dypere følelser en viktig rolle, men en fremtid i Mo i Rana? Plassen fortonet seg ikke umiddelbart som et drømmested, og hun måtte tilbake til hjembyen i ett år for å bli sikker på at hun hadde gjort et lykkelig valg av bosted.
– Mange mener at det er kvinnelige leger og distriktene som har mest å frykte i fastlegeordningen, som du er erklært tilhenger av. Hva er det du ser som beroliger deg, men som andre ikke ser?
– Nå er ikke jeg den eneste som ser, ler hun avvergende. – Når det gjelder distriktene, så har legemangel lenge vært et stort problem som det har vært liten vilje til å løse. Arbeidet med fastlegeordningen har synliggjort mangelen og satt søkelys på allmennlegetjenesten generelt. Vi får tydeliggjort at det må satses sterkere for å rekruttere leger til perifere strøk, noe vi har understreket i våre krav til fastlegeordningen. I tillegg er det helt nødvendig med god legevaktordning og avlønning med distriktsprofil. Det må være like økonomisk gunstig å arbeide i distrikt som ved sykehus eller i sentrale strøk, sier hun. – Foreløpig ser det dessverre ut til at våre motparter har liten vilje til å innse dette. Når det gjelder kvinner, så har erfaringene fra fastlegeforsøket i Trondheim lært oss mye. Der fikk kvinnelige leger lister som gav stor arbeidsbelastning. De hadde heller ikke gode nok permisjonsordninger eller tilstrekkelig tilgang til vikar. I våre krav har vi nå lagt inn en styrking av disse rettighetene og en mulighet for å sile listene til en viss grad. Leger kan kreve at ikke mer enn 70 % av listen blir fylt opp av personer som har valgt legen. Resten fylles opp av et utvalg blant dem som ikke har oppgitt ønske. Dersom listen utvikler seg til å avvike fra normalen, skal det være mulig å endre den, forklarer Fosse.
Hun medgir at listesammensettingen er et puslespill som byr på hodebry. – For å drive god allmennmedisin må man ha bredde i pasienttilfanget. Men det fine med fastlegeordningen er at man kan sette et tak og si dessverre, nå er min liste full. Men taket må være justerbart. 1 500 pasienter gir mer enn 37,5 timers arbeidsuke, kommenterer Fosse.
– Hva er etter ditt syn det mest sårbare punktet i fastlegeordningen slik den fremstår i dag?
– Fraværsdekning er en stor utfordring. Fastlegeordningen pålegger oss et ansvar for å dekke legetjenesten, men det må være noen rettigheter i bunnen. Vi må ha rett til å være syke, til å ha syke barn, til faglig utvikling. Uten rettigheter får vi heller ikke rekruttert folk til stillingene.
– Synes du disse rettighetene blir ivaretatt i odelstingsproposisjonen (3)?
– Den er et godt utgangspunkt for forhandlinger, svarer Anette Fosse diplomatisk. – Hovedproblemet nå er at Sosial- og helsedepartementet holder seg så strengt til at innføringen av fastlegeordningen ikke skal gi økte utgifter for staten. Men det er ikke mulig å ruste opp allmennlegetjenesten uten at det skal koste noe. Man trenger blant annet 600 allmennleger. Det koster penger! Sykehusene har så gunstige lønnsbetingelser at de tar fra oss de unge legene. I min kommune har vi en turnuslege som gjerne vil være allmennlege. Samtidig får hun et tilbud fra et sykehus som gir henne flere tusen kroner ekstra i måneden uten vaktbelastning. Lønnsutjevning må til, sier hun bestemt.