MR kneledd
Ved akutte og gjentatte traumer ser man etter skader i menisker, korsbånd, kollateralligamenter og brusk og økt væskeansamling i trabeklene «beinkontusjon» (2, 3). Ofte finner man multiple skader. MR brukes mer og mer i utredningen av intraartikulære kondylfrakturer (4). Ved osteonekrose kan man få informasjon om hvorvidt forandringene er potensielt reversible eller irreversible. MR er blitt svært viktig hos pasienter med akutt låst kne, hvor det viser seg at de kan bli spart for akutt artroskopi (3).
Meniskrupturer uten låsning kan være vanskelig å diagnostisere klinisk. MR er en kostnadseffektiv undersøkelsesmetode til å diagnostisere rupturer.
Det er tre typer menisklesjoner som kan påvises ved MR (5). Figur 2 viser skjematisk ulike typer av meniskdegenerasjoner. Disse viser seg som høysignalområder i menisken. Type 1 gir et lite intrameniskalt høysignal. Type 2 gir et lineært intrameniskalt høysignal som kan tangere meniskens overflate (fig 3). Ved type 3 sees et høysignal som bryter meniskens overflate. Det er denne typen vi beskriver som meniskruptur og som artroskopøren vil se som ruptur. Type 1 og type 2 oppfattes som degenerative forandringer uten patologisk betydning. Disse blir derfor ikke beskrevet. De er svært vanlige og starter allerede i barneårene.
Det finnes ulike typer gjennomgående rupturer. Det er imidlertid viktig å identifisere hvor de sitter. Hvis de sitter i den perifere tredelen, dvs. i rød substans, kan de sutureres ev. spontantilheles. Hvis rupturen sitter i indre to tredeler (hvit substans) og gir symptomer, blir det utført reseksjon.
MR vil lett påvise meniskcyster og deres anatomiske relasjon til kneleddet (fig 4).
I opererte menisker kan det ved MR uten artrografiteknikk være vanskelig å avgjøre om det foreligger en reruptur. Hvis det er et høysignalområde som går mot reseksjonsranden, er det umulig å avgjøre om det er reruptur eller arrvev (6). Figur 5 viser skjematisk hvordan det kan se ut. MR-artrografi med direkte instillasjon av fortynnet gadolinium med påfølgende manipulasjon av kneleddet vil gjøre diagnostiseringen lettere. Dersom høysignalet blir like høyt som kontrastvæsken, må det være en kommunikasjon forenlig med ruptur. Dersom signalet er lavere enn kontrastvæsken, foreligger det kun arrvev (fig 6).
Korsbåndene er intraartikulære, men ekstrasynoviale strukturer og er viktige stabilisatorer av leddet. Det fremre (ACL), som kan variere i tykkelse, skades hyppigere enn det normalt bredere bakre (PCL). Tegn på ruptur er som for ligamenter beskrevet over (fig 7). Av og til kan det være vanskelig å avgjøre om det foreligger ruptur av fremre korsbånd. Indirekte tegn er beinkontusjon i laterale femurkondyl, spiss vinkel på bakre korsbånd og tegn på subluksasjon av tibiaplatået dorsalt.
Opererte korsbånd og korsbåndplastikker kan vurderes ved hjelp av MR (fig 8). Eventuelle skruer i henholdsvis laterale femur og mediale tibiakondyler vil ikke gi forstyrrende artefakter.
Beinkontusjon foreligger når det er økt væskeansamling mellom trabeklene i forbindelse med et akutt traume og skyldes blødning og/eller ødem (4). Man oppfatter dette som mikrofrakturer. Væskeansamlingen gir økt signal på T2-vektet sekvens. STIR-sekvensen er meget sensitiv til å påvise selv små områder med væske (fig 9). Patologisk signal kan sees opptil 6–8 uker etter det aktuelle traumet. Denne væskeansamlingen forårsaker smerter som kan forklare pasientens symptomer når de intraartikulære strukturer for øvrig er intakte. Beinkontusjon kan diagnostiseres overalt i skjelettet hvor det har vært adekvat traume.
Kollateralligamentene er også viktige for kneets stabilitet. Rupturer diagnostiseres på samme måte som for ligamenter ellers. Partiell ruptur kan imidlertid av og til være vanskelig å påvise.
Forskjellige periartikulære patologiske forhold, som patellarsenetendinitt, quadricepssenetendinitt, gåsefotsenebursitt (pes anserinus) og andre bursitter lar seg lett påvise ved MR. Forstørret, væskefylt bursa omkring kneleddet vil vises som velavgrenset lavsignalområde på T1-vektet og som høysignalområde på T2-vektet sekvens.
Ved kroniske knesmerter kan man med MR påvise eventulle osteonekroser med ledsagende margødem lenge før forandringene er synlige ved konvensjonell røntgenundersøkelse, og man kan som oftest også si noe om hvorvidt forandringene er potensielt reversible eller irreversible. Ved tidlig osteonekrose vil det være et subkondralt område på vektbærende del av aktuelle kondyl med nedsatt signal på T1-vektet sekvens. Gradientekkosekvenser er spesielt velegnet. Dette er ledsaget av margødem, som viser økt signal på STIR-sekvensen. Hvis det i tillegg kan påvises et subkondralt avstøtt fragment på mer enn 14 ⋅ 4 mm, er forandringen potensielt irreversibel.