Tsjekhovs brev 1897 – 1904 (3)
Vinteren 1897 tiltok luftveissymptomene, og under et restaurantbesøk i Moskva i mars sammen med forleggeren Suvorin fosset plutselig blod ut av munnen hans. Blødningen stanset ikke etter isomslag. Lege ble tilkalt og sa at det var en mageblødning. Suvorin husker at Tsjekhov hørte på denne diagnosen i taushet, og at han etterpå bemerket at slik sier legene ofte for å trøste pasienten, men at han selv utmerket godt visste at han hadde tuberkulose. Han ble lagt inn på universitetsklinikken, og i et brev oppsummerer han tilstanden slik: «Jeg har spyttet blod i mars hvert år, men i år dro det i langdrag, slik at jeg ble lagt inn på sykehus. Her har legene revet meg ut av en lykksalig uvitenhet. De har funnet fremmedlyd over begge lungetopper og svekket pustelyd og dempning over høyre lunge. Jeg lå på sykehuset i 15 dager og hostet opp blod i 10 dager. Nå er jeg hjemme. For øvrig er tilstanden tilfredsstillende. Temperaturen er normal, appetitten god, vekten øker og jeg hoster bare om morgenen. Til vinteren får jeg reise til utlandet eller til Sotsji. Folk sier at vinteren i Sotsji er behagelig, uten for sterk varme. Imens prøver jeg å spise mer og injiserer meg med arsenikk.» Legene bad ham slutte med den praksisen han hadde drevet for slekt og venner og den stedlige befolkning. Han får dessuten beskjed om å leve et stille og rolig liv på landet og unngå vin, samtaler og anstrengelser. Tsjekhov bemerker at dette blir like vanskelig som å unngå å bli forbrent i helvete.
Om høsten samme år reiser han til Nice for klimaets skyld. Han fortsetter å hoste blod, men tar det lett: «Min helse er nå så god som jeg ikke har kjent den før. Jeg hoster opp litt blod av og til, men det sier ingenting om hvordan jeg føler meg. Jeg hopper omkring som en kalv som de ennå ikke har giftet bort. For en lykke at jeg ikke er gift.» Men legene beordrer ham til å flytte ned til et værelse i hotellets første etasje for at han skal slippe å gå trapper.
I 1898 fikk Tsjekhov bygd seg et hus i nærheten av Jalta (fig 2). Han mente at klimaet der var gunstig, men han savnet hovedstadslivet. Hans helse vekslet mellom perioder av sykdom og bedring, men viste alt i alt en jevn forverring. Han skriver at han er tungpusten når han går fra stranden og opp til huset sitt. Han har stadig diaré og sammenlikner seg med Napoleon som på slagmarken måtte ta imot rapporter og gi sine ordrer i en usømmelig stilling.
Doktor I.N. Altschuller (1870 – 1943), som var Tsjekhovs venn og senere ble hans lege i Jalta, fant en forverring i venstre lunge. Han legger ikke på seg, og han nevner at han er tungpusten. Han beskriver hosten som voldsom, grusom, ustoppelig og innser nok alvoret. I en samtale med en venn i januar 1901 sa han at det var vanskelig for ham å legge langsiktige planer fordi han som lege visste hans liv ville bli kort. Og han søker nå råd hos lungespesialisten doktor V.A. Stsjurovskij (f. 1852) som fant svære forandringer i begge lunger. På tross av, eller på grunn av, denne dystre beskjed giftet han seg få dager etter med skuespillerinnen Olga Knipper (1868 – 1959) (fig 3). Han skriver: «Den siste tiden i Jalta hadde jeg kraftig hoste og antagelig feber. I Moskva fant doktor Stsjurovskij en betydelig forverrelse. Tidligere hadde jeg dempning bare over lungetoppene. Nå er det dessuten forandringer på høyre side fortil nedenfor kravebenet og baktil svarende til øvre halvdel av skulderbladet. Dette engstet meg. Jeg giftet meg og reiste til byen Ufa i Ural på en kur med gjæret hoppemelk. Nå går det bra. Jeg har lagt på meg 4 kilo, men vet ikke om det kommer av hoppemelken eller giftermålet. Hosten har nesten stanset.» Han skulle drukket hoppemelk i to måneder, men gir opp etter en måned og reiser tilbake til Jalta. Der blir han fort verre med økende hoste, diaré, vekttap og smerter i kroppen.
Tsjekhov får økende dyspné, og i februar 1902 skriver han til sin kone i Moskva: «I går beskar jeg rosene, og etter hver busk var jeg nødt til å hvile. Min helse har nok blitt meget verre etter denne vinteren.» Men som alltid registrerer han enhver bedring, og en måned senere skriver han til henne at han er frisk som en okse. Men trass i Tsjekhovs optimisme var nok ikke tilstanden så god likevel. I et brev fra januar 1903 heter det: «Min tilstand er bra. Det er ikke noe spesielt, bortsett fra at jeg har spanskflue-plaster i høyre flanke og at doktoren har beordret meg å bruke varme kompresser i 3 dager. Jeg har litt pleuritt.» Pleuritten varer ved: «Det er stadig litt eksudat, men ifølge Altschuller kommer det til å absorberes. Det er bare en liten skvett igjen.» Han klager over diaré, som han har hver dag. Pleuritten forsvinner ikke, og han er tungpusten.
Tsjekhov skrev sin siste novelle og sitt siste skuespill i 1903. Litteraturkritikere mener at både de siste offentliggjorte arbeider og etterlatte bruddstykker har dårligere litterær kvalitet enn hans tidligere verker. Det kan virke som hans intellektuelle kapasitet er blitt redusert, av sykdommen eller av medikamenter. Han har fremtidsplaner som er så urealistiske at det ikke går an å skylde på fortrengning eller selvbedrag. Russland er i krig med Japan, og den fredelige og dødssyke Tsjekhov skriver i flere brev våren 1904 at han kan tenke seg å melde seg som militærlege: «Hvis jeg blir frisk, reiser jeg i juli eller august til det fjerne Østen, ikke som korrespondent, men som lege. Jeg tror at jeg får se mer som lege enn som korrespondent.» Fire dager senere: «Jeg har en slik diaré at jeg ikke greier å stoppe den, verken med medisiner eller med diet. For en tung pust jeg har!» Men seks uker før han døde, kan han skrive: «Jeg har fått plombert noen tenner. Helsen er god, selv om magen klikker.»
I begynnelsen av mai 1904 reiser han til sin kone i Moskva, og der blir han sengeliggende. «Jeg står ikke opp av sengen om dagen engang. Jeg har tarmkatarr, pleuritt og høy feber.» Han blir tilsett av Olgas tyske lege, J.R. Taube (f. 1858), som gir ham en litt annen diett, og som skifter ut de varme kompressene med spritkompresser. Legen Tsjekhov reagerer som mange pasienter, fatter håp til det nye og kritiserer det gamle. Han skriver til en venn: «Bruk tyske leger! I Russland er det bare vrøvl og ikke medisin. Det har bare vært en meningsløs ordflom som begynte med forordning av varme kompresser som fremkalte pleuritt og som nå heldigvis er skiftet ut med spritkompresser. Jeg har lidt i 20 år!» Det forundrer ikke at han nå i smug også vil prøve andre terapeuter. Han skriver til en annen venn: «Kjære, gode venn! Er det mulig for deg straks å få sendt Wilson eller en annen flink massør til meg? Jeg har ikke sovet i hele natt, på grunn av revmatiske smerter. Ikke fortell noen om innholdet i dette brevet. Si ikke noe til Taube.»
Doktor Taube rådet Tsjekhov til å reise til det kjente kurstedet Badenweiler i Schwarzwald for å få behandling for sin lungelidelse. På reisen dit stoppet ekteparet Tsjekhov noen dager i Berlin for å konsultere professor Carl Ewald (1845 – 1915), den kjente spesialisten på mage- og tarmlidelser. Tsjekhovs hustru forteller om dette i sin bok Erindringer og brev (4): «Etter å ha banket og lyttet, fant denne legen ikke noe bedre å gjøre enn å reise seg, trekke på skuldrene, si farvel og gå sin vei. Jeg kan aldri glemme Antons milde og tålmodige, men plutselig forvirrete og fortapte smil.» Tsjekhov har begynt å bruke mye medisin. «Jeg har fått smerter i armer og ben, sover ikke om natten, er blitt mager, har tatt morfininjeksjoner og tusen forskjellige medikamenter og husker med takknemlighet bare heroin, som Altschuller har forskrevet.» Han fortsetter brevskrivningen fra kurstedet i Badenweiler. «Nå har jeg ikke lenger smerter i armer og ben. Jeg sover godt, spiser fortreffelig, plages bare av tung pust på grunn av emfysem og sterk avmagring.» Sitt siste brev skriver han fire dager før han dør: «Magen min er håpløst ødelagt. Det er neppe noe som hjelper, unntatt faste, altså ikke spise noe, og dermed basta. Og for tungpustenhet er det bare et middel – å ikke bevege seg.»
Tsjekhov er forvirret fordi Altschuller insisterer på at han ikke må bo i Moskva om vinteren, mens lungespesialisten A.N. Ostroumov (1844 – 1908), hans lege i Moskva, sier at han ikke bør bo i Jalta. Altschuller holder på sitt og antyder at Ostroumov må ha vært full. Tsjekhov lar seg klart lede av ønsketenkning og reiser til Moskva der hans kone arbeider ved Kunstnerteateret. En venn av ham som også var både lege og forfatter, forteller hvordan Tsjekhov var utrolig ufornuftig når det ble tale om Moskva. Han sa en gang, uten ironi i stemmen, at luften i Moskva var spesielt gunstig for hans tuberkuløse lunger og at det dårlige været der kanskje kunne være nyttig også for andre lungesyke. Men han får problemer i Moskva: «I vinter har jeg vært syk med pleuritt og hoste, men nå er alt vel, hvis jeg ikke skal nevne tungpustenheten. Leiligheten vår ligger i tredje etasje, og det er en meget pinefull bedrift for meg å komme opp dit.» Han forteller om en konsultasjon hos doktor Ostroumov. «I dag har jeg vært hos professor Ostroumov. Han lyttet, auskulterte og palperte lenge, og det viste seg at min høyre lunge er meget dårlig, at jeg har emfysem, tarmkatarr osv., osv. Han ga meg fem resepter, og fremfor alt forbød han meg å bo i Jalta om vinteren, fordi vinterklimaet der er elendig.» Men Tsjekhov lar seg ikke skremme: «Min helse er foreløpig tålelig bra, til og med fortreffelig. Jeg føler meg bare dårlig når jeg går i bakker eller trapper.» Men utover høsten 1903 blir han stadig sykere og greier ikke å gå ut, og det kan se ut som han har resignert: «Jeg er syk som vanlig, men det har jeg allerede vent meg til og
regner ikke det som spesielt ubehagelig.» Magesymptomene plager ham mer og mer, og han tar opium og vismut.