Hva er det viktigste i lungerehabiliteringskursene?

Carl Ditlef Jacobsen Om forfatteren
Artikkel

Vi skriver år 2000 og undrer oss over at en del lungeleger fortsatt foretrekker å nedtone betydningen av røyking (aktiv som passiv) som hovedårsak til kronisk obstruktiv lungesykdom og som viktigste årsak til de mange sykehusinnleggelser hos denne pasientgruppen.

Etter en glimrende redaksjonell artikkel av Ernst Omenaas i Tidsskriftet nr. 5/2000, hvor han korrekt påpeker at røykeavvenning er det viktigste tiltaket (1), kommer en lang artikkel av Carl G. Schaanning (2) om nytten av rehabiliteringskurs for denne store pasientgruppen. Han presterer å skrive: «Man vet ikke hvilke komponenter i rehabiliteringsopplegget ved siden av fysisk trening som er de viktigste.» Det er også flere andre trekk ved dette arbeidet som klart viser at betydningen av røyking (passiv og aktiv) er bevisst ignorert. Særlig er pasientens situasjon hjemme ikke analysert og beskrevet. Det er kritisk viktig at disse pasienter ikke utsetter seg for luftveisirriterende gasser, og vi vet jo alle at mange av disse pasientene – som selv har greid å stumpe røyken – lever i en meget røykfylt atmosfære hjemme, – eller oppsøker røykfylte miljøer. Er ikke dette viktig da? Og hvor mange greide å stumpe røyken under kurset? Og hvor lenge etterpå var de fortsatt røykfrie? Ble røykfrihet dokumentert med måling av tiocyanat eller cotinin?

Når det gjelder pasientenes vurdering av egen livskvalitet, hadde det vært interessant å vite hvor mange som mente at fortsatt røyking var en viktig betingelse for å oppleve god livskvalitet. Å bli fratatt røyken må vel mange oppleve som et traume?

Og hvorfor overlate røykeavvenningen til sykepleier? Bør ikke også lungelegen meget sterkt komme inn i motivasjonsarbeidet mot fortsatt røyking?

Anbefalte artikler