Hvor mye penger vil vi bruke på helsevesenet?

Diskusjon

Sammenliknet med det opprinnelige omnibusutvalget til ScanFact hadde våre respondenter noe høyere inntekt og utdanning. Dessuten er det en viss skjevhet i aldersfordelingen ved at vi har relativt færre blant de yngre og de eldre.

Svarprosenten i denne undersøkelsen var lav (34 %). Om den er akseptabel, avhenger av hva som normalt måtte kunne forventes, og – ikke minst – hvilke typer slutninger man tillater seg å trekke. Sammenliknet med andre undersøkelser der man spør om holdninger til hypotetiske og analytisk relativt krevende temaer, vil vi mene at svarprosenten er akseptabel. Noen av de øvrige temaene i spørreskjemaet var krevende. Vi vil anta at mange har gitt opp underveis. Det er derfor ikke overraskende at folk med teoretisk utdanning er overrepresentert blant dem som har stått løpet ut.

Undersøkelsen var imidlertid ikke basert på en forestilling om at folk går rundt med klare og entydige svar på de spørsmål vi forela dem. Vårt anliggende var ikke å tappe gjennomsnittsnordmannens sanne preferanser for størrelsen på helsevesenets samlede budsjett eller omfanget av hva han selv kunne være villig til å bidra med i form av økte skatter. I stedet var hypotesen at svarene ville avhenge av hvordan spørsmålene var formulert – som man spør, får man svar. Derfor ble de tre utvalgene tilsendt noe ulike versjoner av spørreskjemaet med henblikk på både spørsmålsformulering og svaralternativer.

Et stort flertall svarte ja på det første spørsmålet om samfunnet bør bruke mer penger på helsevesenet: 70 – 80 %, avhengig av innledningsteksten og svaralternativer. Hvilken av de valgte to formuleringene som er mest «nøytral» og dermed riktigst, er selvsagt umulig å si. Alternative formuleringer ville høyst sannsynlig kunne ha vridd andelen jasvarere i begge retninger.

På det andre spørsmålet sa mellom 39 % og 46 % seg ikke villige til selv å bidra gjennom øremerkede ekstra skatter til helsevesenet. Også her synes de ulike andeler å være påvirket av måten spørsmålet ble presentert på. Om lag hver femte svarer (20 – 22 %) kan klassifiseres som gratispassasjerer, dvs. som positiv til at samfunnet burde bruke mer penger på helsevesenet, men ikke selv villig til å bidra. Disse må mene at andre skal betale – enten pasienter eller folk i andre inntektsgrupper eller at penger må hentes fra andre offentlige budsjetter. At en femdel av respondentene heller vil bruke andres penger enn egne, burde kanskje ikke overraske. For de fleste av oss er jo dette i prinsippet alltid en fristende løsning!

Gjennomsnittlig årlig betalingsvilje var høyere når spørsmålet ble formulert som betaling per måned heller enn per år, kr 1 912 mot kr 1 314. Igjen er det umulig å si hvilken av de to formuleringene som er mest «nøytral». Det er store muligheter for å påvirke (manipulere) svarerne gjennom den design man måtte velge for undersøkelsen (6). Man bør derfor være spesielt oppmerksom på de holdningsstudier der oppdragsgiver kan ha egeninteresser i hvilket bilde som tegnes av hva opinionen mener.

I stedet for å søke etter det eksakte svar på spørsmålet om nordmenns gjennomsnittlige betalingsvilje, er det mer fruktbart å søke etter et område hvor det er sannsynlig at dette gjennomsnittet vil kunne ligge. Dersom man velger å tillegge denne studien en viss sannhetsgehalt, og multipliserer gjennomsnittlige betalingsvilje med antall skatteytere, fremkommer en sum på 3 – 4 milliarder kroner ekstra skattekroner til helsevesenet, noe som for øvrig ikke er langt fra de årlige budsjettpåplusninger for denne sektoren.

Det er stor politisk interesse omkring de spørsmål som her er tematisert. Fordelingen av svarene måtte derfor forventes å avhenge av respondentenes partipreferanser. Svarfordelingene synes da også å samsvare med tradisjonelle oppfatninger av partienes velgere. Sosialistisk Venstreparti-velgerne er de sterkeste tilhengerne av mye penger til helsevesenet, og de er villige til å betale den relativt høyeste inntektsandelen i form av ekstra øremerkede skatter. Senterparti-velgerne er enten gratispassasjerer eller de er villige til å betale en høy andel av inntekten. Med den klart laveste andel gratispassasjerer fremstår Kristelig Folkeparti-velgerne som pliktoppfyllende: Når de først mener at samfunnet bør bruke mer penger på helsevesenet, er de også villige til selv å betale mer skatt til et slikt formål. Høyre-velgerne er minst begeistret for å bruke mer penger på helsevesenet. De har for øvrig lavest betalingsvilje, til tross for at de har høyest inntekt. Til sist, Fremskrittsparti-velgerne er begeistret for tanken om at samfunnet bør bruke mer penger på helsevesenet, men vi finner en høy andel gratispassasjerer i denne gruppen.

I stedet for å ekspandere helsesektoren gjennom en kollektiv finansiering i form av økte skatter, er det selvsagt mulig at et utvidet tilbud kan finansieres ved at pasienter betaler økte egenandeler eller gjennom private forsikringsordninger. Hadde vi spurt om viljen til å bruke mer penger på slikt, kunne partienes tilhengere fordelt seg annerledes, i og med at viljen til å betale mer for helsetjenester ikke er identisk med viljen til å betale mer skatt. Storebrands undersøkelse, som viste at nesten dobbelt så mange fant utviklingen i retning av private helsetjenester negativ enn positiv (51 % mot 26 %), kan dog leses som en indikator på at det ikke er gitt at individuelle finansieringsløsninger i Norge ville utløst et skred av betalingsvilje.