Diskusjon
Alle pasienter, uansett alder og type avdeling de var innlagt i, mottok samme spørreskjema. Dette førte til at mange spørsmål var irrelevante for enkelte. Spørsmål som angår foreldres økonomi og muligheter til arbeidsdeling med personalet, som er faktorer nevnt i forskriften, ble utelatt da man anså det for vanskelig for barn å svare på slike spørsmål.
Forskriftens krav om at barn fortrinnsvis skal tas hånd om av det samme personalet ble i stor grad ikke fulgt opp av sykehusene. Sykehusenes turnusordninger for leger og sykepleiere kan ha betydning for dette funnet. Det er en utfordring for sykehusene å administrere personalet på en slik måte at forskriftens påbud om kontinuitet i behandlingen bedre kan imøtekommes.
Foreldres samværsrett ble i studien funnet å være tilfredsstillende. Det var positivt at søsken og venner fikk komme på besøk i så stor utstrekning, da disse er viktige for barnas trivsel og opplevelse av å være en del av familien og vennegjengen, selv når de er syke.
Kravet til aktivisering og skoletilbud synes ikke å bli oppfylt. Lokalsykehusene hadde det dårligste tilbudet. Her var det imidlertid betydelig kortere liggetid enn ved de andre sykehusene, slik at konsekvensene av et dårlig skoletilbud ikke vil bli de samme som for barn som er hospitalisert over lengre tid.
Forskriften om barn på sykehus overholdes ikke når bare halvparten av de spurte barna har tilgang til lekerom og muligheter for å leke. Muligheter for lek er viktig for å bevare og styrke det friske hos barnet i sykehussituasjonen.
Tilbudet til ungdom ble oppfattet som dårlig ved alle tre kategorier sykehus, og dette stemmer med mange avdelingssykepleieres inntrykk. Ungdom later til å falle mellom to stoler, da de ofte er for gamle for barneavdelingen og for få som gruppe på voksenavdelinger til å få spesialtilbud. Video ble ofte eneste tilbudet til denne gruppen.
Skoletilbudet til barna er organisert av skoleverket, mens sykehuset plikter å holde lokaler. Lærerne er ikke ansatt av sykehusene, og de følger skolens måter å arbeide på og skolens arbeidsår. Skolene og deres ansatte vet hva barn har rett til under sykehusoppholdet, men har ikke selv ressurser til å ivareta dette. Sykehusene har ofte vansker med å prioritere de kravene skolen og deres ansatte har til lokaler og andre nødvendige ressurser. Et mangelfullt skole- og aktiviseringstilbud kan muligens forklares ut fra dette.
Kravet til informasjon er stort, idet målet er forståelse av sykdom og behandling hos både barn og foreldre. At pasientene og pårørende ved lokalsykehusene angav å forstå mest, kan skyldes at pasientene har mer sammensatte problemstillinger ved sentral- og regionsykehusene enn ved lokalsykehusene.
Bare halvparten angav at de hadde fått utlevert Forskrift om barn på sykehus. Dette er betenkelig, spesielt fordi det i forskriften uttrykkes at den skal utleveres til foreldrene samtidig med meldingen om innleggelsesdato, og senest ved selve innleggelsen.
Det var store forskjeller på hva sykehusledelsen mente om utlevering av forskriften og hva pasientene opplevde. Forskjellen var størst ved regionsykehusene. Dette bruddet på forskriften burde være enkel å rette opp og vil antakelig være et effektivt tiltak for styrking av barns rettigheter i sykehus.
I spørreskjemaet ble barna og pårørende oppfordret til å skrive litt eller lage en tegning om hvordan de syntes det var å være i sykehuset. Mange benyttet anledningen til dette, og underbygde flere av funnene som kom frem i denne spørreundersøkelsen. Både tegninger og kommentarene understøtter et bilde av trange lokaler, lite å gjøre for pasienten, hektisk tempo, men med hyggelig personale som gjorde så godt de kan.
Det er gjort en forbedring i forskriften siden den kom i 1989. Det er lagt inn et kapittel om at foreldre har rett til å spise sammen med barna sine i avdelingen. Vi mener det er på tide at forskriften revideres i sin helhet. Her bør en viktig faktor som krav til personalets kompetanse for å arbeide med barn tas med.
Det bør utarbeides krav til sykehusene når det gjelder å dokumentere at barns rettigheter ivaretas under sykehusoppholdet. Metoder for en slik dokumentasjon bør utarbeides av Statens helsetilsyn og følges opp med jevnlige rapporteringer fra sykehusene via Fylkeslegen og/eller fylkenes pasientombud.