Diskusjon
Tradisjonell legemiddelinformasjon har gjerne bestått av ulike former for muntlige og skriftlige presentasjoner. Artikler i nasjonale og internasjonale fagtidsskrifter og legemiddelreklame i form av annonser er eksempler på dette. Medieutviklingen har imidlertid gitt oss en rekke nye arenaer for legemiddelinformasjonsvirksomhet, f.eks. reklamekanaler i TV, annonsering via Internett, og ulike farmasøytiske og medisinske databaser. Dagens helsepersonell mottar en stadig strøm av informasjon, og kan i perioder oppleve at de helt mister oversikten. Kvaliteten på det som presenteres kan også være vanskelig å vurdere (8, 9). I tillegg stiller pasientenes egen tilgang på informasjon økende krav til at helsepersonell holder seg faglig oppdatert (10). Problemorientert legemiddelinformasjon, slik den drives ved RELIS, representerer et alternativ til den tradisjonelle informasjonsvirksomheten ved at helsepersonell aktivt påvirker en produsentuavhengig informasjonskilde. Dette har likhetstrekk med den tradisjonelle konsultasjonsvirksomheten som helsepersonell har utøvet seg imellom i alle år. Det som imidlertid er nytt ved etablering av RELIS, er at denne formen for informasjonsutveksling blir systematisk dokumentert for så å gjøre den tilgjengelig for flere. Dette innebærer også muligheten til regelmessig å kunne evaluere informasjonsbehovene, og kanskje avdekke problemområder innen bruk av legemidler. Imidlertid vil det ta noe tid før RELIS er etablert blant alle de ulike aktørene i dette markedet. Dette gjenspeiles av den økning vi har observert i antall henvendelser i perioden fra 1995 – 98.
Hovedvekten av våre henvendelser kommer fra leger og farmasøyter, noe som ikke er overraskende siden vi bevisst har markedsført oss overfor disse yrkesgruppene. Andelen leger som har vært opphav til henvendelser, er imidlertid noe større enn det som er angitt. Vi har erfart at en del leger primært henvender seg til sitt lokale apotek og sykehusapotek, og så er henvendelsen blitt videreformidlet til RELIS gjennom en farmasøyt. Dette bekreftes av den observasjonen at 27 % av farmasøytene henvender seg på vegne av annet helsepersonell. Legene som bruker RELIS er hovedsakelig allmennpraktikere og sykehusleger fra Hordaland, mens våre brukere blant farmasøytene gjerne arbeider ved apotek i samme fylke. Geografisk nærhet til legemiddelinformasjonssenteret vil nok påvirke bruken av det, men man må ta i betraktning at dette fylket har det høyeste antall leger og farmasøyter i regionen.
Dokumentasjon og bivirkninger utgjør 50 % av henvendelsene til oss. Dokumentasjon omfatter alt fra enkle spørsmål av typen ”hva er” til mer omfattende saker hvor spørsmålsstiller ønsker utdypende informasjon om en spesiell problemstilling uten at det er direkte relatert til pasienter. Spørsmål om bivirkninger er gjerne relatert til konkrete funn og observasjoner hos pasienter. 42 % av henvendelsene til RELIS Vest omhandler medikamenter som påvirker nervesystemet. Vi tror dette gjenspeiler den utviklingen som har vært på dette området de siste årene. Ikke minst har introduksjon av en rekke nye psykofarmaka på markedet ført til et informasjonsbehov. Det er også mange henvendelser om hyppige brukte legemidler som påvirker fordøyelsesorganer og stoffskifte, blod og bloddannende organer, hjerte og kretsløp og antiinfektiver til systemisk bruk. Dette samsvarer med det som er rapportert fra andre legemiddelinformasjonssentre (7). Det er få spørsmål om naturmidler, og i perioden 1995 – 98 mottok vi kun 12 henvendelser om slike preparater. Av disse var det flest spørsmål om ginseng og solhattekstrakt med henholdsvis fire og tre henvendelser.
Hovedinntrykket ved gjennomgangen av evalueringskortene er at våre brukere er godt fornøyd med den servicen som RELIS Vest tilbyr. Dette gjelder særlig blant legene hvor vi fikk tilbakemelding fra 72 %. Hos farmasøytene svarte vel 50 %, og dette tilsier en viss forsiktighet i tolkingen av resultatene. Vi tror allikevel at brukere som var svært misfornøyde med svarene, ville være motivert til å returnere evalueringskort. Det er interessant at så mange som 67 % av legene hevder at våre svar påvirket deres praksis og rådgivning. I tillegg vil et negativt svar på dette spørsmålet ikke nødvendigvis bety at våre utredninger ikke har falt i smak. En rekke av de leger og farmasøyter som henvender seg, har på forhånd gjort seg opp en mening om en problemstilling. De får kanskje en bekreftelse på sine antakelser gjennom kontakt med RELIS. En annen viktig observasjon er at raske tilbakemeldinger i form av foreløpige telefonsvar blir oppfattet som nyttige. Dette er også vår erfaring med telefonsvar hvor vi etter avtale med spørsmålsstiller ikke sender noe skriftlig svar. For RELIS blir det følgelig viktig at ressursbruken ved utarbeiding av svar tilpasses de behov som helsepersonell har.
Vår analyse av evalueringskortene gir oss imidlertid ikke noe direkte kvalitetsmål på våre tjenester. Kvalitetssikringen i vårt arbeid ligger primært i at forslag til svar drøftes ved de enkelte RELIS-enhetene og/eller i andre fora. Samtidig prøver vi å bruke originalartikler, og ikke bare håndbøker og oversiktsartikler, der hvor vi finner det hensiktsmessig. Det kan også være vanskelig å finne en god objektiv metode for å vurdere kvaliteten på svarene, fordi flere av dem er kortfattede og utformet i forhold til en brukers behov. Hvis vi finner en referanse som gir oversiktlig og nyttig informasjon om en problemstilling, er det unødvendig å bruke tid på å utforme et omfattende svar. Spørsmålsstiller får i stedet tilsendt referansen med et følgebrev.
Et annet viktig spørsmål er om RELIS-modellen er riktig ressursbruk. Ved RELIS Vest har det i perioden 1995 – 98 vært to eller tre heltidsansatte fagpersoner. I samme periode har det i gjennomsnitt vært mindre enn ‘n henvendelse per dag. Dette kan virke som en dyr virksomhet til tross for at RELIS har flere andre hovedoppgaver i tillegg til å besvare henvendelser. På den annen side har dette vært en etableringsperiode hvor antall henvendelser har økt jevnt hvert år. Vi har også regelmessig publisert aktuelle problemstillinger for å gjøre dem tilgjengelige for andre (11 – 13). Om dette har bidratt til mer rasjonell legemiddelbruk, har vi imidlertid ikke undersøkt. Riktig ressursbruk innen vår type virksomhet er også vanskelig å få undersøkt fordi man i mangel av gode kontroller må ty til beskrivelse av sykdomstilfeller. Her har man gjerne beregnet hvor mye en henvendelse til et legemiddelinformasjonssenter har spart pasienten og helsevesenet for i form av dyre diagnostiske prosedyrer og sykehusinnleggelser (14). Det bør derfor være en målsetting for RELIS å kunne dokumentere slike effekter i fremtiden.