Tro, vitenskap og flertallsmoral

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Moralen kan ikke være en kork på havet, drivende med den herskende politiskevind

    Å ha tro er en gave, det kan flytte fjell - og kanskje er det noe slikt Trond A. Linstad kan fortelle om i spaltenPersonlige opplevelser i dette nummer av Tidsskriftet (1). Den vitenskapelig innstilte vil nok heller spørre: Hvordankan vi forklare denne helbredelsen? - og begynne å formulere hypoteser. Vitenskapelig søken etter sannhet byggerimidlertid i seg selv på en tro, nemlig at mennesket med observasjon og kritisk argumentasjon kan oppnå sann kunnskapom verden. I denne kritiske holdning ligger en bevisst motstand mot å la seg forføre. Men når konsekvensen er blittkortere halveringstid for sannheter, søker folk etter noe som virker tryggere.

    Det moderne demokratiet kan sees somet avkom etter opplysningstiden. Denne styringsformen representerer en annenform for tro, nemlig at det er best for et samfunn at politiske ledere velges av et flertall. Politisk debatt er mindreedruelig enn vitenskapelig diskusjon i forholdet til hva som er sant og usant, og nå for tiden står vi oftere overforet øyeblikks sannhet enn sannhetens øyeblikk. Tilliten til politikerne, og med det den demokratiske styreform, svekkes.Men hvem og hva skal vi så tro på?

    Det er i dette vakuum historikeren Felipe Fernández-Armesto plasserer oss ved sekelskiftet. Han hevder at når folkslutter å tro på noe, tror de ikke på ingenting, de tror på hva som helst, f.eks. alternative behandlingsformer (2).Skeptikere innen den naturvitenskapelige tradisjon har nok også tenkt slik om mye av den kunnskap som er oppnåddgjennom studier med bruk av kvalitative metoder. I dette nummer av Tidsskriftet argumenterer Solveig Bøe for at nettoppmedisinen er særlig egnet til å søke innsikt gjennom begge de metodologiske hovedtradisjonene (3). Forvaltere avnaturvitenskap bør ikke avfeie annen vitenskap som preget av forskerens tro, uten å stille spørsmål ved hva som styreregen virksomhet.

    Enhver vitenskapelig virksomhet representerer i likhet med tro et verdivalg. I en artikkel av Reidar Pedersen idette nummer av Tidsskriftet siteres en norsk forsker slik: "Etter min mening kan vi ikke la være å forske selv omforskningen kan være etisk diskutabel" (4). Utsagnet kan provosere, og har relevans for den aktuelle uenighet mellomhelseministeren og forskerne som vil studere bruk av ultralydundersøkelse av fosteret tidlig i svangerskapet. Enpolitiker velger å anvende moralske argumenter i et forsøk på å hindre forskning. Bør politikerne ha rett til å stoppeforskningsprosjekter på moralsk grunnlag?

    Svaret burde være klart. Helsinkideklarasjonen voktes av et velutviklet system av medisinsk-etiske komiteerbestående av håndplukkede, respekterte mennesker, kjent for moralsk engasjement, mot og integritet. Det er ingenrimelig grunn til at komiteenes avgjørelser skal overprøves av politikere.

    Demokratiet og vitenskapen har det til felles at den enkelte i prinsippet ikke har noen forrang foran andre bare ikraft av seg selv. Om ens syn skal få gjennomslagskraft, avhenger av evne, vilje og muligheter til å overbevise andre.Til mulighetene hører medier og økonomiske ressurser. Det finnes altså likevel en form for rang også i dette spillet.Vi kan dermed ikke ta for gitt at de medisinsk-etiske komiteer vil beholde sin autonome posisjon i forhold tilpolitiske og økonomiske krefter. Det blir nødvendig å ta stilling til et spørsmål som reises av Pedersen (4): Kan noenvære bedre egnet enn andre til å foreta moralske vurderinger?

    Svaret kan virke ubehagelig i vårt egalitære demokrati, men det er antakelig ja. Hvis ikke noen var mer velegnet ennandre, ville moralen til ekstravagante nyrike eller til militante nynazister være like god som andres. Er det sågjennom politiske valg vi skal plukke ut de mest velegnede moralske lederskikkelser? Hva om flertallet skiftet? Er detJörg Haider med sitt folk i ryggen som skal avgjøre hva som er etisk forsvarlig forskning i Østerrike? På den annenside: Er vi bedre tjent med et bispekollegium eller en verdikommisjon? Kan systemet med medisinsk-etiske komiteer gisstørre myndighet, flere midler og kanskje danne mønster for den moralske styring av andre samfunnsområder?

    Moralen kan like lite være en kork på havet, drivende med den herskende vindretning, som et bunnfast anker. Nårsannheter skifter, er det fristende å søke til troen og tilhørende moralregler. Fundamentalisme er én mulig følge avnåtidens tvil (2). La oss søke noe annet.

    Pål Gulbrandsen

    Pål Gulbrandsen (f. 1955) er fungerende redaktør i Tidsskriftet.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media