Egennytte eller samfunnshensyn?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Sterkere faglig selvjustis og tydeligere intern interesseavveining er nødvendig

    Temaet for helsepolitisk dag ved landsstyremøtet i Legeforeningen 1999 er: Legenes utfordringer i fremtidenshelsetjeneste. Egennytte eller samfunnshensyn? Spørsmålet kommer i kjølvannet av profilutvalgets anbefalinger (1, 2),og er belyst tidligere, bl.a. av Ole Berg (3) og gjennom serien om dyder og verdier i Tidsskriftetnr. 8-10/1999.

    Spørsmålsstillingen antyder en motsetning mellom egennytte og samfunnshensyn, selv om mange vil hevde at en slikmotsetning ikke eksisterer, f.eks. ved argumentet om at legeyrkets attraktivitet er en forutsetning for rekruttering avhøyt kvalifiserte folk. Graden av motsetning avhenger antakelig både av synet på hva det innebærer å ta samfunnshensynog av synet på hva som er egennyttig. Den interne debatt vil nok her i større grad farges av etiske og politiskegrunnsyn og personlige interesser enn av faglige argumenter.

    Vegard Bruun Wyller, som i dette nummer publiserer sitt vinnerbidrag i Tidsskriftets essaykonkurranse om dyder ogverdier i medisinen, peker på behovet for å gjøre et etisk verdivalg (4). Han tar til orde for at legers virksomhet måkonsentreres om individet, på bekostning av kollektivet. At en lege i møtet med en pasient unnlater å behandle avbekymring for helsevesenets ressursbruk, er en politisk prioritering og representerer en forskyvning av makt frademokratisk valgte forsamlinger til denne legen, hevder Wyller. Det er ikke usannsynlig at dersom leger velger åbehandle uavhengig av slike overveielser, vil samfunnets mangler komme klarere frem og legene vil fremstå tydeligeresom de sykes hjelpere og forsvarere.

    Wyllers posisjon synes ukomplisert å innta i situasjoner der en pasients liv er umiddelbart truet. Den er merproblematisk i andre sammenhenger. Tydeligst kommer dette til uttrykk i legers divergerende syn på betydningen avorganiserte masseundersøkelser (5, 6) og medikamentell profylakse (7). Den faglige argumentasjonen er komplisert, og måi siste instans følges av et etisk valg, der noens tapte leveår veies mot andres angst og alles ressurser. Dette økermuligheten for at den enkelte leges standpunkt er tuftet mer på daglige møter med engstelige pasienter enn på logiskargumentasjon, og er noe av bakgrunnen for villscreening og behandling som åpenbart representerer unødig ressursbruk.Slike tilbud er meget populære og kan derfor gi de utøvende leger inntrykk av at virksomheten er samfunnsgagnlig - atde tar samfunnshensyn. Men man må være både blind og døv for ikke å forstå at overforbruk av legetjenester hos unge,friske personer i Oslo-området går på bekostning av bl.a. psykiatriske pasienter, sykehjemspasienter og folk iNord-Norge. Legeforeningen vil bli nødt til å anvise klarere hva den mener er faglig riktig ressursanvendelse påindividuelt nivå. Ja, den må faktisk ta stilling til om enkeltpasienters angst skal møtes med diagnostisk innsats adinfinitum eller med kompetent medmenneskelig kommunikasjon. Takstsystemene for privat og offentlig legevirksomhet måavspeile de valg man gjør.

    Profilutvalget har foreslått en styrking av den etiske skolering. Bakgrunnen er bl.a. at det finnes for mangeeksempler på utilbørlig legevirksomhet til at det kan avfeies som anekdotisk. Nylig oppsøkte en kvinne et privatlegesenter med smerter i et bryst. Hun forlot legen med en regning på 1500 kroner for gynekologisk status inkludertvaginal ultralydundersøkelse, mens brystene ikke var blitt vurdert. Legeforeningen kan ikke lukke øynene for slikoverveiende pekuniært motivert yrkesutøvelse, men må aktivt intervenere. Vårt vitenskapelige alibi fordrer fagligkvalitet, og vår legitimitet i befolkningen at medlemmene følger våre egne etiske regler. Den moralske opprustning målikevel ikke baseres på et så strengt synspunkt som at leger bare har plikter, ikke rettigheter (8).

    Fordelingen av leger vil være et viktig samfunnsspørsmål i lang tid, og kan styres bl.a. ved økonomiske incentiver.Legeforeningen må nøye avveie om den skal arbeide for egennytten til alle leger eller til utvalgte legegrupper. Dettevil sette legenes samhørighet på prøve. En splittelse av foreningen er neppe gunstig for legenes profil, men må hellerikke unngås for enhver pris. Valget står ikke mellom egennytte og samfunnshensyn, men om hvor sterkt Legeforeningenskal utøve faglig selvjustis og påvirke fordelingen av leger.

    Pål Gulbrandsen

    Pål Gulbrandsen (f. 1955) er fungerende redaktør i Tidsskriftet og spesialist i allmennmedisinog samfunnsmedisin.







    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media