Både klinisk praksis og leversykdommers insidens og prevalens er bestemmende for antalletlevertransplantasjoner som utføres
Levertransplantasjon er et etablert behandlingstilbud for pasienter med kronisk eller akutt leversvikt. Den førstelevertransplantasjonen i Norge ble foretatt i 1984. Etter ti års virksomhet og 114 transplantasjoner varettårsoverlevelsen 65% og treårsoverlevelsen 57% (1), og høyere i siste delen av tiårsperioden.
I dette nummer av Tidsskriftet rapporterer Odd Søreide og medarbeidere resultatene etter 200 levertransplantasjoneri Norge (2). Ettårsoverlevelsen og treårsoverlevelsen har nå økt ytterligere og var henholdsvis 86% og 75% for de 68pasienter som ble operert i perioden 1995-98 (2). Slike resultater er imponerende og på høyde med det som rapporteresinternasjonalt.
Levertransplantasjonsgruppene i de nordiske land har et nært samarbeid og fører et felles register for virksomheten.Frem til 1993 var antallet levertransplantasjoner i Norden økende, men antallet har etter dette holdt seg omtrentuforandret rundt 160 per år (3). Antallet levertransplantasjoner har vært stigende i andre vestlige land, der tilgangenpå donororganer ikke øker i takt med antall pasienter som settes på venteliste for levertransplantasjon. Foreløpig erdette ikke noe problem i Norden.
Transplantasjonsaktiviteten varierer imidlertid sterkt i de nordiske land. I perioden 1990-98 ble det årlig utført3,4 levertransplantasjoner per million innbyggere i Norge mot 7,8 i Sverige, 5,4 i Finland og 5,7 i Danmark. Det erderfor naturlig å stille spørsmålene: Utføres det for få levertransplantasjoner i Norge? Får norske pasienter sammebehandlingstilbud som i andre nordiske land?
Ifølge Søreide og medarbeidere er "resultatene av levertransplantasjon nå så gode at det kanskje er grunn til åavvike noe fra den restriktive linje fagmiljøene i Norge antakelig har fulgt" (2). Dette utsagnet er sannsynligvismyntet på indremedisinere og gastroenterologer som behandler voksne pasienter med alvorlig leversykdom. Men ogsålevertransplantasjonsgruppen selv har vist en noe restriktiv holdning. Først de siste 3-4 årene er det gitt klarsignalfor levertransplantasjon for pasienter over 60 år, og det er først de siste årene at alkoholisk betinget levercirrhoseer blitt godtatt indikasjon for levertransplantasjon. Kanskje har henvisningssykehusene ikke fulgt godt nok opp de nyeretningslinjene. Data om antall henviste pasienter som ikke har fått innvilget levertransplantasjon, er ikke med iartikkelen (2).
Insidens og prevalens av visse kroniske leversykdommer og akutt leversvikt kan variere mellom landene i Norden. Forakutt fulminant leversvikt er det få epidemiologiske data. I en registrering i Buskerud (4) ble det i løpet av ett årikke registrert én pasient med akutt fulminant leversvikt som ville vært kandidat for transplantasjon. Det er ingenforskjeller i forekomsten av primær biliær cirrhose og primær skleroserende kolangitt (relativt vanligetransplantasjonsindikasjoner) mellom Norge og de øvrige nordiske landene (5). Kronisk hepatitt B og hepatitt C ersjeldne indikasjoner for levertransplantasjon i Norge. Selv om antallet nye tilfeller av hepatitt C er synkende, må manregne med at i kommende tiårsperiode vil flere pasienter utvikle komplikasjoner til kronisk hepatitt C og således blikandidater for levertransplantasjon.
Antall personer som dør av levercirrhose i Norge er ifølge Statistisk sentralbyrå fallende. I slutten av 1980-årenedøde ca. 300 pasienter årlig av levercirrhose, men i begynnelsen av 1990-årene var antallet litt over 200 til tross forøkende alkoholkonsum og et mer kontinentalt preget drikkemønster i befolkningen. Rundt 2/3 av disse pasientene haddealkoholisk betinget leverskade. Alkoholisk leversykdom er sannsynligvis sjeldnere i Norge enn i de andre nordiskelandene. Pasienter med akutt alkoholisk hepatitt, som gir en meget høy mortalitet, er ikke kandidater for operasjon. Defleste medisinske avdelinger har ikke kapasitet til å påta seg avvenning og oppfølging av pasienter med alkoholiskleversykdom. Trolig er omsorgen for disse pasientene dårligere utbygd i Norge enn i andre nordiske land. Ved abstinensvil sykdommen bedres hos de fleste, men noen vil fortsatt være kandidat for levertransplantasjon.
Det er rimelig å anta at det er et visst underforbruk av levertransplantasjoner i Norge. Henvisningssykehusene måalltid ta kontakt med levertransplantasjonssenteret ved Rikshospitalet i tilfeller der levertransplantasjon kan væreaktuelt. Rikshospitalet bør få bedre muligheter til å motta pasienter til vurdering og kanskje egen intensivavdelingfor overvåking av pasienter med akutt leversvikt, slik flere utenlandske sentre har. Med en slik enhet kan dissepasientene overvåkes med henblikk på transplantasjon bedre enn i dag. Men selv med slike tiltak er det trolig attransplantasjonsraten i Norge fortsatt vil være lav sammenliknet med andre vestlige land.
Ståle Ritland
Ståle Ritland (f. 1934) er avdelingsoverlege og spesialist i indremedisin ogfordøyelsessykommer.