Bedre profil forutsetter faglig fellesskap

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    En heterogen legestand i indre stridigheter er den største trusselen mot vår fremtidigeprofil

    Legeforeningens Profilutvalg kom i juni 1999 med sine anbefalinger (1). I samme måned vedtok Stortinget atkiropraktorer og manuellterapeuter som en prøveordning skal få rett til å utstede sykmelding, og Socialstyrelsen iSverige varslet at sykepleiere vil få rett til å skrive ut visse medikamenter som i dag må skrives ut av lege (2). Hvemsom skal ha ansvaret for svangerskapsomsorgen er det også uenighet om (3). Profil betyr kontur eller omriss, og harderfor som utgangspunkt at det finnes en grense mellom leger og Legeforeningen på den ene siden, og ikke-leger ogsamfunn på den andre siden. Grensen er åpenbart under revisjon. Det skyldes både spenninger ved grensen og splittendeprosesser innenfor legestanden (4).

    Profilutvalget ble oppnevnt som følge av et vedtak i landsstyret 1997, og målet var å "bedre legenes profileringutad" ut fra erkjennelsen av at leger har et såkalt medieproblem (5). Utvalget tar øyensynlig for gitt at begrepet legeer entydig og vil forbli slik. Men er det så sikkert? Legeyrket har vært tuftet på en veldefinert utdanning medvitenskapelig innhold, som også har vært grunnpilaren i en profesjonsidentitet. Men medisinens vitenskapelige fundamentkritiseres stadig oftere, og det eksperimenteres med utdanningen flere steder. Kanskje ligger den største trusselen motlegenes profil ikke i angrep fra utenverdenen, men i en splittet legeidentitet?

    I kjølvannet av medisinens "gullalder" i 1950- og 1960-årene ble legeyrket av Eliot Freidson beskrevet somkroneksemplet på en profesjon (6). En profesjon er ifølge ham en yrkesgruppe som har overbevist verden ellers omverdien av sine helt spesielle kunnskaper, og som på basis av dette har fått visse rettigheter og plikter etter avtalemed politiske myndigheter. Siden 1970 er legenes posisjon truet av det sosiologene kaller deprofesjonalisering ogproletarisering (4). Et hovedelement i disse begrepene er at mer automatisert diagnostikk, økt spesialisering,tiltakende byråkratisering og institusjonalisering gjør den enkelte lege mer avhengig av andre for sin produksjon.Dette fører før eller siden til tap av kontroll over egne arbeidsbetingelser. Dels blir også avstanden større mellomlegene og pasientene. Når dette følges av sprekker i legenes altruistiske image, svekkes profesjonens legitimitet ibefolkningen og tap av rettigheter følger (7).

    Vi aner en fremtidig fragmentering av legestanden (8). Fire elementer vil trolig trekke i samme retning. For detførste er grunnutdanningen i støpeskjeen. For det andre er det sannsynlig at når det blir stadig flere leger, vil detbli større spredning i kvaliteten på arbeidet. For det tredje vil medisinens kompleksitet gjøre at stadig færre medgrunnutdanning som leger vil beherske all slags legearbeid. Og sist vil det bli større konkurranse om de sykes gunst,med intern kamp om inntekt og markedsandeler til følge. Svaret på denne utviklingen og på utfordringene fra andreprofesjoner vil antakelig bli at det legges større vekt på (natur)-vitenskapsbaserte kvalitetsmål for godt legearbeidpå ulike nivåer. Dette vil kunne følges av et system som sikrer at de som kaller seg leger, tilfredsstiller flerekvalitetsmål enn å ha en grunnutdanning, kanskje med rigide godkjenningsregler.

    Folk flest vil fortsatt ønske å vite hva en lege er og kan gjøre. Den indre justis som må til for å beholde entydelig profil, er en krevende utfordring for Legeforeningen (9). I så måte er det bra at Profilutvalget legger så storvekt på etisk skolering.

    Pål Gulbrandsen

    Pål Gulbrandsen (f. 1955)er medisinsk redaktør i Tidsskriftet.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media