Amyotrofisk lateralsklerose - lys i enden av tunnelen?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Mer kunnskap om genetikk og patogenese kan gi håp om å hindresykdomsutviklingen

    Amyotrofisk lateralsklerose (ALS) er en progredierende sykdom som jevnt og sikkert lammer tverrstripet muskulatur.Den gjennomsnittlige overlevingstid etter diagnosen er stilt, har vært rundt 3-4 år og pasienten er hele tiden våken,klar og mentalt intakt. Sykdommen er fryktet fordi det ikke finnes noen form for kausal behandling, ogsykdomsmekanismene har vært ukjente. Vi regner med at det er 300-400 pasienter med amyotrofisk lateralsklerose i Norge.Gjennomsnittsalder ved sykdomsstart er ca. 55 år, men unge mennesker kan også rammes. I USA er sykdommen fortsattknyttet til baseballstjernen Lou Gehrig, som døde av amyotrofisk lateralsklerose i 1941. Navn som filmskuespillerenDavid Niven, astronomen Stephen Hawking og i vårt land forfatteren Axel Jensen har vært forbundet med amyotrofisklateralsklerose og har ført til at mange legfolk allikevel har hørt om tilstanden til tross for at den er sjelden.

    Det har skjedd tre ting i 1990-årene som kan gi grunn til håp om et bedre liv for pasienter med denne sykdommen. Deter påvisningen av mutasjonen superoksid dismutase (SOD) ved familiær amyotrofisk lateralsklerose (1), introduksjon avriluzol som terapi for sykdommen (2) og etablering av ALS-klinikker (3).

    Rundt 10% av pasientene har en arvelig form for amyotrofisk lateralsklerose. De fleste tilfeller av arveligamyotrofisk lateralsklerose opptrer dominant, men recessiv arv er beskrevet i Skandinavia. I 1993 ble det vist atfamiliær amyotrofisk lateralsklerose er knyttet til en mutasjon i genet på kromosom 21 som koder for enzymetCu/Zn-avhengig superoksid dismutase (SOD-1) (1). Transgene mus med mutert SOD-1-gen utvikler en ALS-liknende sykdom(4). Mer enn 60 ulike mutasjoner er til nå beskrevet, men bare 20% er knyttet til SOD-genet.

    Den vanligste form for amyotrofisk lateralsklerose er den sporadiske, og den er klinisk praktisk talt identisk medden arvelige. Kan det tenkes at den sporadiske sykdomsformen også har en genetisk basis? Noen få tilfeller av sporadiskamyotrofisk lateralsklerose har også en mutasjon i SOD-1-genet (5). Funnet av SOD-1-mutasjonen har frembrakt hypotesenom en felles sykdomsmekanisme ved arvelig og sporadisk sykdom. Det er særlig to mekanismer som har vært diskutert: friradikal toksisitet og glutamatindusert celledød. SODs funksjon er å katalysere omdanningen av intracellulæresuperoksidradikaler til hydrogenperoksid som så kan fjernes ved andre prosesser. SOD finnes i alle celler, men demotoriske nevroner inneholder mer enn andre. Glutamatreopptak i motoriske forhornceller synes å være abnormt vedamyotrofisk lateralsklerose og noen pasienter har forøkt glutamatkonsentrasjon i spinalvæsken. Eksessivglutamatstimulering kan gi celledød og dette kan være av patogenetisk betydning ved ALS.

    I 1994 kom den første påvisning av at en glutamathemmer, riluzol, hemmer sykdommens progrediering og forlengerpasientens gjennomsnittlige levetid med 3-4 måneder (2). Riluzol er en natriumkanalblokker som hemmer frigjøringen avglutamat. Funnet vakte initialt en viss skepsis (6), men det er siden vist at riluzol også forlenger overlevelsen hosSOD-1 transgene mus. Riluzol er foreløpig det eneste medikament som har vist å ha noen effekt ved amyotrofisklateralsklerose. Det forlenger pasientens levetid, men det stanser ikke sykdommen, og effekten er størst nårbehandlingen kan startes tidlig i sykdomsforløpet.

    Vi vil ikke få noen behandling for amyotrofisk lateralsklerose som kan skape liv i døde nevroner. Vi må derfor ikkeforvente en behandling som kan kurere sykdommen. Det beste vi kan håpe på, er en behandling som stansersykdomsprosessen. Hvis et slikt medikament kan gis på et tidlig tidspunkt i forløpet, vil det kunne hindre sykdommen iå utvikle seg. Et slikt medikament har vi ikke ennå, men det er en betydelig forskning for å komme frem til nyebehandlingsmåter basert på økende innsikt i sykdommens patogenese.

    Allerede i slutten av 1980-årene begynte man flere steder i USA å etablere tverrfaglige ALS-klinikker. Vi oppretteten ALS-klinikk ved Nevrologisk avdeling, Haukeland Sykehus i 1990 og har gjort den samme erfaring som ved ALS-klinikkerverden over: at de gir større trygghetsfølelse hos en utsatt pasientgruppe (3). ALS-pasienter har en rekke problemersom involverer flere yrkesgrupper: tale- og kommunikasjonssvikt som krever kontakt med logoped, behov for tekniskehjelpemidler som kan avhjelpes i samarbeid med fysioterapeut og ergoterapeut, respirasjonsproblemer som krevervurdering av lungelege og ernæringsvansker på grunn av lammelser i svelget som kan lindres ved ernæringstilførselgjennom sonde direkte til ventrikkelen. En ALS-klinikk koordinerer samarbeidet mellom disse spesialiteter, har nærkontakt med primærhelsetjenesten og er lett tilgjengelig for pasientene og deres pårørende. ALS-klinikker har dessutenvist seg å være egnet som forskningsbaser og utprøvingssentre for nye behandlingsformer.

    Johan A. Aarli

    Johan A. Aarli (f. 1936) er professor og avdelingsoverlege ved Nevrologisk avdeling, HaukelandSykehus. Han har studert ALS-klinikker i USA og England og er redaktør for ALS-tidsskriftet Profile som også dekker deneuropeiske livskvalitetsstudien ved amyotrofisk lateralsklerose.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media