Et felles løft for våre ryggpasienter sikres gjennom arbeid i nettverk
Artikkelserien om lumbale ryggplager i Tidsskriftet har på en spennende og tankevekkende måte belyst denenkeltlidelse som koster vårt samfunn flest helsekroner og som rammer et stort flertall av befolkningen en eller flereganger (1-3).
Det synes å råde alminnelig enighet om at det bør skje en betydelig opprustning av tilbudet til våre ryggpasienterog av hele fagfeltet. Hvordan dette best skal gjøres, er det midlertid mindre enighet om (4). Enkle og raske løsningerog grep er neppe svaret. Tiltak med mange innfallsvinkler som går over tid og som har både den uselektertebefolkningen, pasientene, aktørene i helsevesenet, politikere og helsemyndighetene som målgrupper er nødvendige.
Mye forskning har vært gjort innen ryggfeltet, ikke minst internasjonalt (5, 6). En rekke interessante nasjonale ogrelevante undersøkelser er dessuten under gjennomføring ved Sosial- og helsedepartementets evaluerings- ogrådgivningsgruppe for rygglidelser ved Universitetet i Bergen og ved Norsk Forening for Ryggforskning. Likevel er detliten tvil om at vi trenger mer forskning, om følgende problemstillinger:
- Hva er kunnskaper, holdninger og atferd, inkludert egenmestring i den generelle befolkningen med henblikk påryggplager?
- Hva gjør primærlegene med sine ryggpasienter, og hva kan de gjøre bedre?
- Hva er optimale konsultasjonsmodeller for ulike grupper av ryggpasienter? Kreves det noe spesielt av samtalen?
- Hvem av kronikerne bør opereres og hvordan?
"Kunnskap innelåst i et tårnværelse er av begrenset verdi," heter det. Så også for kunnskap som kan gi mindreryggplager. Den må spres dit den kan være til nytte, og den må tilpasses brukerne. Lite nytter det å formidleforebyggingstiltak overfor befolkningen hvis ikke disse treffer både ryggen og hodet. Moderne teknologi innebærer nyeog store muligheter for informasjonsspredning. Ryggforeningen i Norge er i ferd med å etablere en egen elektroniskinformasjonstjeneste tilgjengelig på Internett, og med vekt på vitenskapsbasert dokumentasjon.
"Ingen eier pasienten med vond rygg," er det blitt sagt, og derfor får han eller hun ofte følelsen av å falle mellomstoler der det sitter bl.a. primærleger, fysikalskmedisinere, neurologer, kirurger, fysioterapeuter og kiropraktorer.Lenge har det manglet en helhetlig plan fra myndighetenes side i forhold til satsing på rygglidelser. Dette er etviktig utgangspunkt for at Sosial- og helsedepartementet har vedtatt å etablere et Nasjonalt kompetansesenter for ryggi nettverksmodell.
Kompetansenettverket vil ha to tett samarbeidende kjerneenheter. Den ene ved Universitetet i Bergen - medvidereføring av evaluerings- og rådgivingsgruppen for rygglidelser - som skal være ressursbase forklinisk kontrollerteforsøk og viktig kunnskapsbank. Den andre hovedenheten skal ha sekretariatsfunksjon og er lokalisert til Ullevålsykehus. Denne enheten skal særlig ivareta formidling av forskningsdokumentasjon, implementering av kliniskeretningslinjer, den skal arbeide for god samhandling mellom første- og annenlinjetjenesten samt spre viktig informasjonut til befolkningen. Hovedbegrunnelsen for å velge en nettverksmodell har vært at den kan effektiveres raskt, bygges påog knytte sammen ressurser og kompetanse som allerede eksisterer, i større grad enn det som er tilfellet i dag. Den errelativt billig, den er tidsriktig - med moderne IT-muligheter. Tilbudet om å knytte seg til nettverket gis til allesykehus og poliklinikker som behandler rygglidelser.
Departementet vil også oppnevne et råd for det nasjonale ryggnettverket. Et slikt råd bør få som oppgave å utarbeideen handlingsplan for bedre rygghelse basert på vitenskapelig kvalitetskontroll og aktiv brukermedvirkning frapasientene. Viktige momenter til en slik plan kan hentes fra rapporten Strukturering av ryggomsorgen i Norge,utarbeidet av Norsk Forening for Ryggforskning (7). Ved siden av nettverksmodellen bør helsemyndighetene, i tråd medanbefalingene (7), bidra til at det snarlig etableres et universitetstilknyttet nasjonalt spisskompetansesenter forrygglidelser som kan ta seg av de vanskeligste tilfellene, drive avansert forskning, gjerne basal- og grunnforskning,og være en akademisk utdanningsinstitusjon.
Ryggpoliklinikker er av myndighetene tenkt opprettet ved alle region- og sentralsykehus, fortrinnsvis integrert ieksisterende tilbud. De skal ha sitt økonomiske fundament basert på allerede etablerte tverrfaglige polikliniskeutredningstakster. Kirurgisk kapasitet er i første rekke tenkt utbygd i form av dagbehandlingstilbud, også refundertvia egne takster.
Et viktig element i strategien for å bedre tilbudet til alle kategorier ryggpasienter er at nivåene i helsetjenestensamhandler effektivt og at håndteringen i primærhelsetjenesten, som tar seg av rundt 90% av pasientene, er optimal.Effektive midler til å kvalitetssikre dette kan være å utarbeide et handlingsprogram for primærleger. Kanskje bør detinnføres en ordning med sertifisering, slik at egen refusjonstakst kan tas av leger med godkjent ryggkurs? For å sikrevelfungerende samarbeid mellom nivåene kan primærleger ansettes i passende geografiske områder som "desentralisertryggkoordinator" i deltidsengasjement.
Samlet vil dette kunne løfte innsatsen for vår per i dag i mange henseender mest belastende, ikke-fatale lidelse -etter mange år på sparebluss. Om noen år kan det kanskje skrives en leder i Tidsskriftet med tittel: Ryggsmerter - ømmetær ble til felles ryggløft.
Even Lærum
Even Lærum (f. 1944) er professor og spesialist i allmennmedisin og nytilsatt koordinator vedsekretariatet for Nasjonalt ryggnettverk ved Ullevål sykehus.