Parallellimport av legemidler

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Holdningene til parallellimport av legemidler styres i dag mer av rykter enn avfakta

    Parallellimport av legemidler er innførsel av legemidler som allerede er registrert i Norge, men som kan kjøpesbilligere i andre EØS-land. Parallellimporterte legemidler er originalpreparater produsert av samme legemiddelkonsernsom har registrert preparatet i Norge (direkteimportøren), og de er ofte produsert på samme fabrikk som detdirekteimporterte preparatet. Legemidlene skal medisinsk sett være identiske. Det kan være visse forskjeller isammensetningen (farge og fyllstoffer), men disse innholdsstoffene er med dagens norske regelverk svært sjelden årsaktil bivirkninger. En stikkprøve vi har gjort blant knapt 100 parallellimporterte legemidler, viste at 13% hadde enannen farge eller inneholdt andre fyllstoffer enn det direkteimporterte preparatet.

    Parallellimport er tillatt i henhold til EØS-avtalen. Staten ønsker ordningen fordi den sammen medreferanseprissystemet reduserer legemiddelutgiftene, mens direkteimportørene er imot fordi deres inntekter blir lavere.I debatten for og imot har imidlertid legemiddelindustrien satt søkelyset på andre forhold, fremfor altpasientsikkerhet og etterlevelsesproblemer.

    Det er ingen tvil om at parallellimport reduserer de direkte legemiddelkostnadene. Prisen på en rekke legemidlerfalt betydelig da konkurrerende parallellimporterte produkter kom på markedet. På forhånd hadde direkteimportørene iflere år hevdet at det ikke var mulig å senke prisen fordi fortjenesten på legemidlet var marginal, men de selgerfortsatt neppe sine produkter med tap. Prisen på det direkteimporterte preparatet er faktisk i noen tilfeller redusertså mye at det er blitt billigere enn tilsvarende parallellimporterte preparater. På lengre sikt vil ordningen medføreat prisnivået innenfor EØS-området utjevnes. Når dette har skjedd, vil ordningen sannsynligvis falle bort av segselv.

    Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) består av 17 fylkeskommuner og Rikshospitalet. Formålet er å kjøpe innlegemidler til lavest mulig pris. Legemiddelfirmaenes manglende leveringsdyktighet til LIS-medlemmene er et betydeligproblem. Det siste året har så mye som fire av ti preparater til enhver tid ikke kunne leveres fra importør (1, 2). Dethar vært hevdet at parallellimportørene har dårligere leveringsdyktighet enn direkteimportørene. Forparallellimportørene er det mest interessant å kjøpe inn legemidler fra lavkostland sør i Europa, som Hellas, Italia ogPortugal. I disse landene er det ikke ubegrenset tilgang på legemidler. Manglende leveringsdyktighet fra norskeparallellimportører har blant annet vært forårsaket av at direkteimportørenes søsterfirmaer i disse landene holdertilbake legemidler som man mistenker skal parallellimporteres til andre land. Til tross for dette erleveringsproblemene innenfor Legemiddelinnkjøpssamarbeidet ikke større for parallellimporterte enn fordirekteimporterte legemidler (1, 2). For alle legemiddelleverandører bør det stilles krav om et minimum avleveringsdyktighet.

    Feilbruk av legemidler er et betydelig problem. Ved en rekke kroniske sykdommer bruker 30-50% av pasientenemedikamentene på en annen måte enn forutsatt. Norske direkteimportører hevder at parallellimport av legemidler økerfeilbruken, for eksempel på grunn av annen merking på pakningen og annen form og farge på tablettene. Undersøkelsen omparallellimport av Gundersen og medarbeidere i dette nummer av Tidsskriftet (3) kan ikke avklare dette. Det er uklartom feilbruken som det refereres til, kom som en følge av at midlet var parallellimportert eller ikke. Viderevar det kun halvparten av dem som ble spurt som svarte. Dette er med stor sannsynlighet de som interesserer seg forparallellimport. Historier om problemer og feil spres raskt blant interesserte, muligens også påskyndet av annonser fralegemiddelindustrien (4). Slik det er presentert i undersøkelsen (3), er det ikke utenkelig at noen av dem som mener åha hørt om problemer forbundet med bruk av parallellimporterte legemidler, har hørt om ett og samme tilfelle. Det haddevært mer klargjørende hvis man hadde spurt om hvor mange tilfeller de spurte selv hadde vært borti, og det hadde ogsåvært interessant om disse tilfellene hadde vært konkretisert nærmere.

    Etter at parallellimport har eksistert en stund, synes det som det er få problemer med ordningen. Det er imidlertidikke riktig å si at den er problemfri. For det første vil sannsynligvis apotekspersonell og leger bruke mer tid på åinformere om ordningen (3). For det andre må merkingen av de parallellimporterte preparatene bli bedre, særlig påblisterpakningene. Det finnes eksempler der det norske preparatnavnet knapt har vært leselig, mens det utenlandskepreparatnavnet og fremfor alt parallellimportørens firmanavn har vært svært fremtredende.

    Hittil har debatten om parallellimport vært basert mer på antakelser og rykter enn på fakta. Vi trenger konkretedata om hvilke medisinske farer parallellimport av legemidler eventuelt medfører. Vi trenger også legemiddeløkonomiskestudier som kan gi oss svar på i hvor stor grad de indirekte kostnadene, slik som kostnader ved informasjon og vedeventuell feilbruk, påvirkes. Først da kan vi uttale oss om parallellimport av legemidler er et gode eller et onde.

    Tarjei Rygnestad

    Gunn Fredriksen

    Olav Spigset

    Tarjei Rygnestad (f. 1954) er spesialist i anestesiologi og klinisk farmakologi, medlem avarbeidsutvalget i LIS og formann i legemiddelkomiteen ved Regionsykehuset i Trondheim.

    Gunn Fredriksen (f. 1961) er sykehusapoteker ved Regionsykehuset i Trondheim.

    Olav Spigset (f. 1963) er spesialist i klinisk farmakologi. Han har vært leder for regionaltlegemiddelinformasjonssenter i helseregion 4 og har forskningsbakgrunn blant annet fra områdetlegemiddelsikkerhet.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media