Alkohol og det gode liv - solidaritet eller marked?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Antall personer som får alkoholproblemer er avhengig av hvor mye alkohol deandre drikker

    I løpet av noen få år har alkohol, og særlig vin, kommet inn i varmen - blitt temperert så å si (1). Helsependelenhar svingt fra farlig til nyttig. Nylig kunne mediene begeistret vise en allmennpraktiker som sendterundskriv til sine pasienter bl.a. om vinens helsenytte, og som for åpen fjernsynsskjerm serverte vin til pasienter påkontoret (2). Dette er stoff som selger! Dine laster blir over natten mirakuløst forvandlet til dyder! Gi blaffen i rådfra surmagede moralister. Det glade budskap er nå: Det du synes er godt, det er godt - for deg! Det viktigsteer ikke hvordan andre synes du bør oppføre deg, men hvordan du har det med deg selv.

    Er dette bare en naturlig konsekvens av postmoderne jegdyrkelse, eller er det også basert på ny kunnskap omalkoholens virkning på kroppen? Mest det første, litt det andre. Uansett betyr det at legen som forebygger står overfornye utfordringer. Ikke bare skal dr. Allmenn nå formidle et nytt og mer komplisert budskap om alkoholens gleder ogforbannelser, men budskapet må i økende grad gis til personer som ikke er flasket opp med begrepet solidaritet.Hensynet til de andre er ikke lenger i seg selv en god grunn til å forsake noen av de gleder livet byr på.

    Men er det egentlig mulig å skille individuell risiko fra kollektiv? Rose har på en elegant måte vist at det er ensterk positiv sammenheng mellom et befolkningsgjennomsnitt og antall individer med spesielt høy risiko, f.eks. iforhold til alkoholbruk (3). Dette kan også illustreres som i figur 1 (4).

    Antall personer som får alkoholproblemer er altså avhengig av hvor mye alkohol de andre drikker.

    La oss tenke oss at alle allmennpraktikere anbefalte sine voksne pasienter å drikke to glass vin hver dag. Da villesikkert noen av dem som i utgangspunktet drakk mindre, øke sitt forbruk, mens det er mindre sannsynlig at de som drakkmer, ville redusere. Alt i alt fikk vi en "fuktigere" kultur, der noen heldige kanskje reduserte sin risiko for hjerte-og karsykdom, men hvor prisen ville være flere misbrukere.

    Dr. Allmenn kan altså velge mellom å sende et rundskriv til alle om at "litt alkohol er bra for helsen", eller å giindividuelt tilpassede budskap. Det siste er det stort sett bare leger som kan gjøre, i kraft av sin kunnskap både ompasienten og om alkoholens biologiske virkninger. Paradoksalt nok blir det her det individuelt tilpassede som også ersolidaritetsalternativet, det gir størst nytte både for den enkelte og for alle.

    Kan vi gjøre noe med de høyrøstede journalistene som så gjerne vil ha oss med når de drikker sine (minst) to glassom dagen? Så lenge legene klarer å forholde seg til pasientene sine på en edruelig måte, er det neppe nødvendig. Det erlite som tyder på at effekten av avisenes helseopplysning er proporsjonal med bokstavstørrelsen i overskriftene. Menhvis vi overspiller, ved å servere vin til pasientene på kontoret, eller ved å vifte for mye med pekefingeren, da tapervi troverdighet, og pasientene velger kanskje heller alkoholindustriens enkle budskap om at alkohol er bra for alle. Dablir det som filosofen Arne Johan Vetlesen skriver i et meget leseverdig essay om dydsetikk i individualiseringens ogglobaliseringens tid (5): "...det gode liv er et liv levd som konsument av goder som kan skaffes ved hjelp av penger."Da blir det farvel solidaritet.

    Olaf Gjerløw Aasland

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media