Unødvendig hjertedød - en utfordring!

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Hvert år rammes minst 12000 mennesker i Norge av hjerteinfarkt, statistikken er usikker. Kanskje så mange som 45%dør i forbindelse med infarktet, to av tre dødsfall skjer prehospitalt og faren for hjertestans er størst blant deyngste (1). Man har antatt at minst 5000 pasienter dør før de får hjelp (2).

    I Sverige har man opprettet et nasjonalt register for prehospital hjertestans med utgangspunkt i den internasjonaltanerkjente "Utstein-modellen". I perioden 1990-98 overlevde bare 6,8% ved hjertestans av kardial årsak (3). Selv omundersøkelser i Oslo, Østfold og Trondheim viser at 11-13% overlever hvis hjerte-lunge-redning startes (K. Sunde, P.G.Weydahl, E. Skogvoll, personlige meddelelser) og en liten undersøkelse fra Stavanger antyder en overlevelse på 31%(egne upubliserte data), er det liten grunn til å tro at Norge ellers har bedre resultater enn Sverige. Et norskregister for prehospital hjertestans vil kunne gi grunnlag for en nasjonal plan for bedret overlevelse.

    Ved hjerteinfarkt er faren for ventrikkelflimmer størst de første timene etter symptomdebut. For å reduseredødeligheten må publikum raskt kontakte helsevesenet. På side 2 i telefonkatalogen tilrår Statens helsetilsyn,Legeforeningen og Norsk Resuscitasjonsråd publikum å ringe 113 "ved sterke smerter midt i brystet i mer enn 5minutter". Nyere forskning tyder på at ensidig fokusering på brystsmerter kan føre til at mange ikke kontakterhelsevesenet tidlig nok. I en undersøkelse kom 41% av pasientene til sykehus først etter seks timer (4). Leger har etstort ansvar for å formidle betydningen av rask kontakt med helsevesenet ved mistenkelige symptomer, samtidig som vi måunngå å spre unødig engstelse.

    Over 90% av alle med plutselig hjertestans har ventrikkelflimmer i starten, og myokardskaden behøver ikke være stor.Langtidsoverlevelsen etter vellykket resuscitering er nesten like god som for pasienter som bare har hatt hjerteinfarkt(5). Majoriteten av dem som overlever får ingen eller bare små cerebrale funksjonsforstyrrelser, 10-15% får alvorlighjerneskade og faren for årelang bevisstløshet er mindre enn 5% (2).

    Sjansen til å overleve ved hjertestans faller med 10% hvert minutt hvis ingenting gjøres (6). Hjerte-lunge-redningmer enn dobler sjansen til å overleve (3, 7) og "kjøper tid" til defibrillatoren ankommer. Den viktigste enkeltfaktorfor overlevelse er tidlig defibrillering.

    Det er enighet om at alle bør beherske basal hjerte-lunge-redning, men rådende lovgivning definerer defibrilleringsom medisinsk behandling og dermed forbeholdt utført av helsepersonell. Ny teknologi med selvforklarende, sikre ogbilligere defibrillatorer synes å fremskynde en utvikling som åpner for bruk av slike apparater utenfor helsevesenet.Vil vi om ti år se på defibrillering som en naturlig del av vanlig førstehjelp? American Heart Association har alleredelagt opplæring i defibrillering inn i sine førstehjelpskurs. Norsk Resuscitasjonsråd er i ferd med å utarbeide ettilsvarende førstehjelpskurs med defibrillering for ikke-helsepersonell. I en revidert utgave av Norsk indeks formedisinsk nødhjelp vil man i tillegg til telefonveiledet hjerte-lunge-redning også tilby telefonveiledetdefibrillering.

    Vi kan forvente økende kunnskaper og ferdigheter i hjerte-lunge-redning og økt utbredelse av defibrillatorer bådeblant våre samarbeidspartnere i helsevesenet og ellers i samfunnet. Leger må derfor beherske dette bedre enn i dag (8).I NOU 1998: 9 "Hvis det haster..." foreslås det at samarbeidet mellom ambulansetjenesten og kommunehelsetjenestenformaliseres gjennom etablering av lokale akuttmedisinske team. Legeforeningen har tatt konsekvensen av behovet forstyrking av norske legers kompetanse og utarbeidet et legekurs i avansert hjerte-lunge-redning. Primærlegene må ikkebli det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden.

    Med etablerte retningslinjer for prehospital basal og avansert hjerte-lunge-redning, er det naturlig å etterlyseretningslinjer for den påfølgende intensivbehandlingen ved våre sykehus (9). Vi vet lite om hvorvidt disse pasientenefår en optimal oppfølging etter innleggelsen. Fremtidige undersøkelser vil kunne avsløre om det er store forskjeller ibehandlingsrutiner og overlevelse fra sted til sted slik preliminære data kan tyde på. Der er mange utfordringer ogmuligheter til å oppnå kanskje dramatisk mye bedre resultater ved hjertestans. Norske leger bør i alle fall beherske deanbefalte retningslinjene for hjerte-lunge-redning som presenteres i dette nummer av Tidsskriftet (10, 11).

    Kristian Lexow

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media